Internasjonalisme og arbeidsvandring

Torsdag 30. april arrangerer Folkets hjørne et lunsjmøte med tittelen «Arbeidere i alle land», der undertegnede skal gå gjennom fagbevegelsens internasjonalistiske tradisjoner, og hvordan fagforeninger i og utenfor Norge har forholdt seg til innvandring og migrantarbeidere.

I foredraget skal jeg blant annet snakke om «svenskejentene» som streiket ved fyrstikkfabrikkene i 1889, om arbeidsinnvandreren som ble LOs første leder, og om det som (feilaktig?) er blitt kalt Norges første fremmedarbeiderstreik i 1976. Og mye mer. Lunsjmøtet vil bli fulgt opp med et langt mer praktisk anlagt skandinavisk heldagsseminar 26. mai, under tittelen «Mange språk, en fagbevegelse». Der samler vi innledere fra norsk, svensk og dansk fagbevegelse til å utveksle erfaringer fra blant annet bygg & anlegg, lager & logistikk, el & it, landbruk, renhold, offentlig sektor – og sykkelbudbransjen. Også det på Folkets hjørne.

Disse spørsmålene er på ingen måte nye i fagbevegelsen.

Bang startet sin artikkel med en inngående beskrivelse av klasseforholdene disse vandrende arbeiderne kom fra.

For et århundre siden diskuterte skandinavisk arbeiderbevegelse hvordan man skulle forholde seg til arbeidsinnvandring fra blant annet Polen. Den danske historikeren og sosialdemokraten Gustav Bang beskrev i en artikkel fra 1907 «den slaviske innvandring, «polakk-innvandringen»», som «det brennende spørsmål, et av de aller alvorligste blant de siste tiårenes sosiale utfordringer.»

Som historiestudent var Bang blitt interessert i marxismen, og meldte seg som en av de aller første akademikerne inn i Socialdemokratiet. Som den første i partiet med noe mer enn overflatisk kunnskap om marxismen kom han til å sette sitt preg på bevegelsens viktigste utgivelse, Social-Demokraten, der han hver mandag hadde en fast spalte.

Som deltaker på sosialistkongressene i Europa hadde Bang knyttet kontakter til mange ledende personer i den andre Internasjonalen, og han skrev for tidsskrifter som Die neue Zeit, Sozialistische Monatshefte og svenske Tiden. I artikkelen «Polakker og Galiziere» skrev han om arbeidsinnvandringen fra de områdene som i dag utgjør Polen og Ukraina, som for alvor hadde begynt å skyte fart på 1880-tallet – først mot det østlige Tyskland, siden mot Nederland, Sverige og Danmark.

I begynnelsen var det for det meste landarbeidere, men etter hvert fikk de jobb i teglverk og på jernabaneanlegg, i fabrikker og ved bergverk.

Bang startet sin artikkel med en inngående beskrivelse av klasseforholdene disse vandrende arbeiderne kom fra. Han beskrev daglønninger ned i 35 øre, og en industri og et kredittvesen som var alt for lite utviklet til at overskuddsbefolkningen kunne utvikle småskalajordbruk eller flytte til byene. Bang hentet blant annet sine beskrivelser fra en polsk sosialdemokratisk forfatter, som skrev at de galiziske vandrearbeiderne var «villige til at arbejde på betingelser, som selv den polske landarbejder afviser».

Han viste til et galizisisk ordtak som sa at «landarbejderen spiser som halvdelen af et menneske og arbejder som fjerdedelen af et menneske».

At agrarkapitalister og nasjonalister så det på den måten, var ikke så rart.

«Fra denne udpinte, forarmede befolkning er det, at den store strøm af vandrearbejdere oversvømmer de vestlige egne af Europa,» skrev Bang, «mægtige og mægtig voksende arbejdervandringer frem og tilbage mellem de forskellige egne af Evropa». Og forholdene ble ikke nødvendigvis særlig bedre i mottakerlandene. Her viste Bang til en undersøkelse gjort av de lokale fellesavdelingene av LO, som i 1906 hadde besøkt 64 arbeidsplasser. Rapporten deres var full av beretninger om lave lønninger og elendige boforhold, mørke, fuktige, «smaa svinske huller».

«Det er indlysende, at en saadan indførsel af billig arbejdskraft, som kapitalen benytter til at bekæmpe indlandets arbejdere, holde deres livsvilkaar nede, splitte deres organisationsbestræbelser (…) maa bidrage til at sætte ondt blod», skrev han.

Bang minnet om at det ikke bare var i arbeiderkretser innvandringen avlet bitterhet, «men ogsaa i kapitalistkredse, blant godsejere og forpagtere i de lande, hvorfra strømmen af vandrearbejdere udgaar». For dem bidro vandringene til å presse lønningene oppover, og svekke stavnsbåndet som før hadde låst folk til landsbyene sine. Sammen med organiseringsarbeidet som ble gjort av arbeiderbevegelsen førte dette ikke, «som landbrugets arbejdskøbere søger at indbilde et godtroende publikum», til at det ble vanskelig å skaffe arbeidere til jordbruket – bare at det ble «vanskeligt at skaffe arbejdere for fuldt saa ussel en løn, paa fuldt saa elendige vilkaar som for en aarrække siden».

I avsenderlandene ble derfor kravet om gjeninnførelse av stavnsbåndet reist, og blant godseierne og kapitaleierne var det flere som tok til orde for dyrere tredje- og fjerdeklassebilletter på togene, for på den måten å hindre mobiliteten. Polske nasjonalister tok til og med til orde for å nekte utreisende arbeidere pass, fordi de på sine reiser «fyldtes med fordærvelige ideer, der førte til omvæltning og usædelighed».

At agrarkapitalister og nasjonalister så det på den måten, var ikke så rart. I flere europeiske land, inkludert de skandinaviske, var arbeiderbevegelsens pionerer ofte tilreisende arbeidere, eller arbeidere som hadde plukket opp «farlige ideer» om sosialisme, likhet og brorskap på jakt etter arbeid eller på de tradisjonsrike håndverkervandringene på kontinentet.

Her hjemme var både Marcus Thrane og Martin Tranmæl levende eksempler på denne tradisjonen.

Som en USA-korrespondent skrev i norske Socialdemokraten høsten 1886: «Arbeiderspørgsmaalet har da ogsaa i Norge gjort sit Indtog, om ikke saa direkte ved vaare egne Arbeidere, saa dog ved Udvandringen, der som en Bagevje renskyller vore Kyster og i Forening med den europæiske Aandsstrømning puster Liv og Tanker ind i vore mest afsideliggende Fjelddale».

Her hjemme var både Marcus Thrane og Martin Tranmæl levende eksempler på denne tradisjonen, for ikke å glemme tilreisende organisasjonsbyggere og agitatorer som Marius Jantzen og Carl Jeppesen i Kristiania og Sophus Pihl i Bergen.

I Arbeiderpartiets jubileumsskrift utgitt i 1927 skrev Oscar Torp at «selve tanken om arbeidersammenslutning kom ute fra den store verden». Arbeiderbevegelsen ønsket ikke å være internasjonal – den var det. Også den norske. Ikke bare deltok man jevnlig på internasjonale kongresser, men man lot seg også representere av utenlandske arbeidere som Jeppesen.

Han deltok blant annet for Norge på Internasjonalens kongress i Stuttgart i 1907, der australske, sørafrikanske og amerikanske delegater hadde tatt til orde for å utelukke fargede mennesker fra fagforeningene fordi de truet med å senke levestandarden til hvite arbeidere. Dette ble avvist av kongressen, noe en av de andre deltakerne – Lenin – oppsummerte som en viktig seier over trangsynt og småborgerlig «jingo-sosialisme».

Bang var helt på linje med Stuttgart-kongressens anbefalinger, og mente at arbeiderbevegelsen måtte arbeide for at «den internationale solidaritetsfølelse» fikk forrang for nasjonalistiske motstrategier. Han innrømmet at dette ikke var enkelt, og at solidariteten ble satt på prøve av «de sværme af lavtstaaende arbejdere, som kapitalen indforskriver for at modvirke de indenlandske arbejdere, bryde deres kampevne og ødelægge de resultater, de alleræde har tilkæmpet sig».

Man skulle kreve likeverdige lønns- og arbeidsvilkår.

Enklere ble det ikke av at de ved sine «sprog, ved sæder og skikke, er skarpt sondrede fra den befolkning, til hvilken de kommer, saa det er vanskeligt, ofte umuligt at paavirke dem». Det var med andre ord ikke noe merkelig at nasjonalistiske krav vant gehør:

«Rent instinktivt griber man til tanken om absolutt forbud mod indvandring eller strenge betingelser for retten til at indvandre som det mest nærliggende middel til at tage stødet af – paa samme maade som smaahåndværkeren lader sig vinde for beskyttelsestold, eller som de engelske arbejdere i gamle dage slog maskinerne i stykker og satte ild paa fabriksbygningerne og troede, at dermed var all fare ovre. Det er betegnende, at disse reaktionære stemninger og tanker har deres tilhold overalt i de lande, hvor socialdemokratiet er svagt, og den socialistiske bevidsthed ennu forholdsvis lidet udviklet».

Her tenkte Bang særlig på arbeiderne i de nordamerikanske fristatene og de engelske koloniene, hvor fagforeningene hadde en «smaaborgerlig karakter, uden paavirkning af socialistisk aand.» Helt annerledes mente han det var der arbeiderklassen hadde stiftet nærmere bekjentskap med sosialismen som ideologi og praksis:

«Her lader man sig ikke vildlede av de første, uvilkaarlige indskydelser, men gennemskuer forholdet i dets sociale sammenhæng; her spilder man ikke sin modvilje i et kortsynet “Kineserhad” eller “polakhad”, men vender den med fuld styrke imod den kapital, som behersker og udnytter arbejderne; her tager man ikke sin tilflukt til reaktionære foranstaltninger».

Hadde man så noen grunn til å tro at slike strategier ville lykkes?

I de landene der den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen hadde slått røtter jobbet man i stedet for politiske tiltak som kunne avverge de verste følgene av den periodiske arbeiderinnvandringen fra «lavtstaaende samfund». Man skulle kreve likeverdige lønns- og arbeidsvilkår, og de samme sosiale og økonomiske rettigheter som den innfødte befolkningen nøt godt av.

Dette var i tråd med anbefalingene i Stuttgart-resolusjonen, som hadde angitt «den fra et socialistisk standpunkt eneste rigtige holdning, som arbejderklassen kan indtage overfor dette vigtige spørgsmaal.» Særlig understreket man der at fagforeningene måtte gi de innvandrede arbeiderne den «lettest og hurtigst mulige adgang til at blive medlemmer», og «fra den ene Landsorganisation bør arbejderen umiddelbart og vederlagsfrit kunne træde over i den anden».

Den siste anbefalingen var myntet særlig på de lukkede amerikanske og engelske fagforeningene, som «saa vidt muligt søger at spærre af for Tilgang af fremmede». I tillegg vedtok man å arbeide for helt konkrete reformer for vandrearbeiderne, blant annet bedre forhold på skipene som fraktet dem.

Hadde man så noen grunn til å tro at slike strategier ville lykkes?

Bang viste her til at «den ene kolonne etter den andre» med vandrearbeidere østfra hadde lagt ned arbeidet dersom de ble lokket til arbeidsstedet på falske premisser eller på annet vis var blitt forurettet. Han mente det vitnet om at en klassebevissthet begynte å ta form også blant dem. Påvirkningen fra arbeiderbevegelsen i de landene de kom til vekket «slumrende forestillinger om menneskerett og menneskeverd, forestillinger som etter litt tid omsettes i handling.»

Kombinert med kreftene i den russiske revolusjonære bevegelsen, som sto særlig sterkt i de polske områdene, var Bang overbevist om at solidariteten, samfølelsen og klassebevisstheten etter litt tid ville «forvandle dem fra løntrykkere og strejkebrydere imod de vesteuropæiske arbejdere til partifæller, kampfæller».

(Artikkelen er en lett bearbeidet versjon av en kronikk til Klassekampens 1. mai-nummer 2015)