Internett var et feilsteg

For noen måneder siden skrev jeg en kronikk om at kunstig intelligens er en avsporing siden kapasiteten vår til å ta i bruk nye IT-løsninger er svært begrenset. Å skrive sånt innebærer en risiko for å ende opp som Clifford Stoll, fyren som ble et kjent meme etter å ha kalt internett for en hype i et intervju.

Kanskje kommer jeg til å bli husket som han idioten som ikke trodde på KI? For å komme mitt tragiske fall i forkjøpet tenkte jeg at det kunne være lurt å undersøke hva som skjedde med min forløper. Den sjokkerende sannheten er at Stoll faktisk hadde rett!

Stoll er en typisk fysikknerd av typen «gal professor».

Stoll er ingen luddittisk grinebiter som motsatte seg internett fordi han følte at teknologien løp fra han. Tvert imot, han var en viktig pionér innen feltet. Han var en aktiv bruker fra starten, og var en av de første til å gjennomføre en digital etterforskning, hvor han fanget en KGB-agent i en avansert digital felle! Dette skrev han senere bok om. Som astronom har han jobbet mest med å regne ut hva atmosfæren på Jupiter består av, så i den grad han har tatt feil er det ikke fordi han er dum.

Jeg googlet oppslaget hvor han avfeide internett med et «Bah!» Da slo det meg at jeg visste jo hvem han var.

Stoll er en typisk fysikknerd av typen «gal professor». Han er verdens største produsent av klein-flasker, en topologisk kuriositet som har bare én overflate (han forklarer det best selv). Han selger blant annet et ølglass som matematisk sett har null i volum. Når det er tømt har du drukket et glass med 0,0 liter øl og kan derfor med god samvittighet ta et til. Her avslører jeg kanskje hvor min interesse i disse flaskene kommer fra.

Hvordan gikk det så til at en internett-pionér, som er så entusiastisk for teknologi at han har bygd et robotisert varelager for klein-flasker i krypkjelleren, ble så skeptisk til internett? Han skrev en bok om temaet som han ga ut i 1995, med den fengende tittelen Silicon Snake Oil (oversatt til norsk med tittelen Nettspenning). Universitetsbiblioteket hadde heldigvis en utgave begravd i magasinene.

Stolls bok er full av lignende anekdoter hvor digitalisering har ødelagt kilder til informasjon i sitt forsøk på å gjøre informasjon mer tilgjengelig.

Hvem vet når boken sist var oppe i dagslyset? Jeg spurte bibliotekaren hvor mange ganger den hadde blitt lånt. Jeg fikk til svar at i det digitale systemet blir den typen informasjon slettet fortløpende. I gamle dager lå det et lite kort bakerst i boka som man måtte fylle ut når man lånte bøker. Der fikk man et visst inntrykk over bokens popularitet, og til og med navnet på tidligere lånere.

Den typen informasjon er det ikke mulig å få tak i lenger, et tap skapt av digitaliseringen. Stolls bok er full av lignende anekdoter hvor digitalisering har ødelagt kilder til informasjon i sitt forsøk på å gjøre informasjon mer tilgjengelig.

For Stoll var det nettopp nærkontakt med utviklingen av internettet som gjorde han så skeptisk. Siden nettet er overalt i dag, så tenker alle at det er åpenbart at det ble en suksess, og at Stoll er tidenes idiot som ikke så det komme. Men nettets universelle nærvær tåkelegger det faktum at det ikke levde opp til lovnadene. Stoll var ikke den eneste som tok feil, det samme gjorde de som presenterte internett som løsningen på problemene våre.

Stoll diskuterer en rekke tema hvor han spådde at internett ikke kom til å leve opp til lovnadene. Internett lovet demokrati via saklig diskusjon og kortere vei til folkevalgte representanter. Ifølge Stoll er realiteten at nettet styres av en variant av Greshams lov, hvor nettrollenes meninger presser ut de som argumenterer i god tro. Man trenger ikke bruke mye tid i Dagbladets kommentarfelt på Facebook for å se hvem som fikk rett der.

Det er lett å le av Stolls naivitet når det gjelder de punktene hvor han bommer.

Skolene fikk skjermer i klasserommene allerede når Stoll skrev boken sin. Problemene med skjerm i skolen som vi snakker om i dag gjennomgår han punkt for punkt. Når andre presenterte data som løsningen på problemene i skolen, gikk Stoll mot strømmen. Han argumenterte for at datamaskiner bare gir overfladiske fakta, på bekostning av nysgjerrighet og kritisk sans. Han mente det var håpløst å sette barn foran en skjerm hele skoledagen, slik at de lærer at det som står på skjermer er sant.

Utfordringer rundt hjemmekontor diskuterte han også. Han mente at å jobbe hjemmefra var som å gjøre sitt eget hjem til et fengsel, siden man sitter i isolasjon fra resten av samfunnet hele dagen. Å jobbe fra en PC på hjemmekontoret er helt håpløst, mente han. Man får åpenbart ikke gjort noe foran en skjerm som er full av spill og annen underholdning, hvor det er lett å kaste bort tiden på nettaviser, og hvor det hele tiden tikker inn eposter hvor folk forventer umiddelbart svar. Her er det kanskje noen som kjenner seg igjen?

Dette er bare noen eksempler på de kritiske påstandene Stoll fremmer i boken. Listen er lang, og jeg kjente meg igjen i mange av dem. Når jeg løfter blikket fra skjermen og tenker på hvor mye tid og energi internett tar fra meg og hvor stor rolle det spiller i å spre løgner og propaganda, så må jeg si at det i det store og hele var et feilsteg.

Stoll tar selvfølgelig også mye feil. Atlas trodde han for eksempel at aldri kom til å bli overflødige siden de er så vakre. Men de gangene han tar feil så er han ofte inne på noe likevel. Atlas er faktisk virkelig vakre, og internett inviterer ikke til den samme undringen og trangen til å se på detaljene på kartet som når man sitter der foran en gigantisk bok.

Så er det ikke sånn at det er noen vei tilbake fra internett, selv om vi må innrømme at vi ble lurt.

Det er lett å le av Stolls naivitet når det gjelder de punktene hvor han bommer. Han mente at epost og netthandel ikke var konkurransedyktige med sine analoge utspring. Men når man tenker seg om, så må man innrømme at det faktisk gikk noe tapt når man sluttet å skrive brev. Når man skriver for hånd må man tenke seg grundig om før man tegner ned ordene, og da gir man mer av seg selv. Stoll skriver at han går opp på loftet en gang i måneden for å lese gamle brev, siden de er mye mer personlige enn det han får på epost. Netthandel er bekvemt, men Stoll var inne på noe når han skrev at fysiske butikker hvor man kan møte ansatte med høy kompetanse er bedre.

Noen ting tok han feil om bare fordi at utfallet ble mer katastrofalt enn han kunne forestille seg. Han trodde at mange forhold kom til å gå under fordi menn fort kan gjøre damene sine til data-enker, ved å fortape seg i den digitale verden. Her tok han feil, bare fordi at damene også etter hvert falt inn i skjermene. De begynte å tolerere mennenes besettelse, fordi de ble oppslukt selv.

Så er det ikke sånn at det er noen vei tilbake fra internett, selv om vi må innrømme at vi ble lurt. Jeg skriver dette på en PC til et nettmagasin. Internett gjør unektelig ting lettere for meg. Jeg slipper å møte opp personlig i banken eller hos forskjellige offentlige kontor når det er noe jeg trenger. Og av og til er det veldig praktisk for meg å jobbe hjemmefra.

Vi slipper ikke unna George Orwells lærdom fra The Road to Wigan Pier, hvor han kritiserte sosialister som ønsket å reversere industrialiseringen. I første del av boken beskriver Orwell den totale elendigheten som den britiske arbeiderklassen levde under i industribyene, men han mente likevel at det ikke var noen vei tilbake når man har blitt vant med de godene som industrien også bringer med seg. Som han sa det selv, før i tiden gikk det greit å ri dit man skulle på et esel, men dette oppleves som helt jævlig hvis det går et tog langs samme strekningen.

Orwell sier at de som vil bakover i tid aldri har jobbet en full dag med hardt kroppsarbeid. Drømmer om reversjon av teknologisk fremgang er dekadanse, en drøm for folk som aldri har vært sultne, den typen som kjøper seg småbruk og raskt flykter tilbake til byen med halen mellom beina.

Selv om at internett er en historie om brutte løfter, så er det er ikke mulig å få fart over en politisk bevegelse som vil gjøre hverdagen til folk mindre bekvem ved å skrote det. Orwell ville ha anbefalt oss å ta kontroll over utviklingen slik at den kommer flest mulig til gode, heller enn å forsøke å reversere den.

Vi blir stadig lovet mye, særlig innen KI.

Veien går bare fremover, men vi står nå foran noen veiskiller. Stolls bok er fortsatt relevant. Han kartlegger det vi ble lovet da internett kom. Når man leser Stoll blir det klart hvor feil optimistene tok, eller kanskje også hvor mye de løy, når man sammenligner påstandene deres med det vi faktisk fikk.

Vi blir stadig lovet mye, særlig innen KI, men med Stolls bok i bakhodet vet vi at denne typen lovnader innen IT sjelden blir realisert, og vi vet at de til og med kan slå over i det motsatte. Vi burde rette Stolls kritiske metode mot de som lover å løse alle verdens problemer med kunstig intelligens og andre IT-løsninger, bare vi gir dem mange nok milliarder kroner og lar de koke kloden med sine gigantiske datasentre.