Jeg – en politisk fange

For et par år siden fremmet jeg et forslag om at Arbeiderpartiet burde lage et nytt prinsipprogram. Det siste prinsipprogrammet ble vedtatt under landsmøtet på Hamar, så langt tilbake som til 1981. Nå har Arbeiderpartiet selvsagt forholdt seg temmelig aktivt til egen ideologi også i senere partiprogrammer og i andre dokumenter, men 1981 var altså siste gang partiet vedtok et eget prinsipprogram på landsmøtet.

En slik prosess, kanskje til noens overraskelse, ville vise hvor samlet folk i Arbeiderpartiet faktisk er om grunnleggende holdninger til samfunnet

Bakgrunnen for at Oslo Arbeidersamfunn og jeg fremmet dette forslaget ligger ganske enkelt i en overbevisning om at en slik prosess, kanskje til noens overraskelse, ville vise hvor samlet folk i Arbeiderpartiet faktisk er om grunnleggende holdninger til samfunnet. Det endelige dokumentet ville kanskje lede til at noe sånt som to til fem personer i hvert fylkesparti ville finne veien til et annet parti. Men er det ikke bare en fordel for alle, om politikere finner veien til det partiet hvor de naturlig hører hjemme?

Det er ikke sikkert det endelige dokumentet ville blitt så uhyre viktig i den påfølgende hverdagen, men jeg er svært sikker på at Arbeiderpartiet – og alle medlemmene og de tillitsvalgte – ville hatt uhyre godt av selve prosessen med å lage det. Det kommer også et landsmøte i 2023. Det er et kommunevalgår. Det ville være et gunstig landsmøte for å vedta et grundig prinsipprogram, med en like grundig prosess i hele partiorganisasjonen.

Det er ikke sikkert det endelige dokumentet ville blitt så uhyre viktig i den påfølgende hverdagen

Den svenske valgkampen i 1982 ble mer eller mindre avsluttet med Olof Palmes tirade mot det svenske Centerpartiets Thorbjörn Fälldin. Det skjedde i den avsluttende TV-debatten. Fälldin hadde i lang tid mast på Palme om at han måtte forklare hvorfor han kalte seg demokratisk sosialist. Palmes avslutningsinnlegg «Därför är jag demokratisk socialist» – har senere vært til stor inspirasjon for mange.

I motsetning til Palme, har ikke jeg reist rundt i India og sett fattigdommen på egen hånd. Jeg har heller ikke hatt dype samtaler med tidligere konsentrasjonsleirfanger som senere ble forsonende statsledere. Ikke desto mindre er også jeg en demokratisk sosialist. Eller en sosialdemokrat, som jeg foretrekker å kalle det.

Flere stiller naturligvis spørsmålet: «Hvorfor er du sosialdemokrat?» Agenda Magasin har sågar utlyst en skrivekonurranse. Det er et spørsmål som egentlig alle arbeiderpartifolk burde ha et gjennomtenkt svar på.

I motsetning til Palme, har ikke jeg reist rundt i India og sett fattigdommen på egen hånd. Ikke desto mindre er også jeg en demokratisk sosialist

For min del er dette temmelig enkelt, og like enkelt å svare på i dag som da jeg som 16-åring meldte meg inn i AUF i 1985.

Som tidligere utenriksminister Knut Frydenlund ofte påpekte: Små land, som Norge, er de landene som er best tjent med forpliktende internasjonalt samarbeid og at vi har en verdensorden der rett kommer foran makt. For de aller største landene i verden kan det nok være fristende å si «Amerika først» eller «Kina først.» Men jo mindre et land er, jo mer prisgitt er det at en velfungerende internasjonal rettsorden får komme foran supermaktenes sjølråderett.

Av hensyn til hvordan jeg forstår verden og mitt syn på internasjonalt samarbeid, vil det være helt utenkelig for meg å skulle være med i et parti til venstre for Arbeiderpartiet

Dette gjelder selvfølgelig både i miljøpolitikken, i sikkerhetspolitikken og i handelspolitikken. Og mer. Av hensyn til hvordan jeg forstår verden og mitt syn på internasjonalt samarbeid, vil det være helt utenkelig for meg å skulle være med i et parti til venstre for Arbeiderpartiet. Disse opererer etter min oppfatning med en verdensanskuelse og en virkelighetsoppfatning som er uforenlig med den faktiske virkeligheten. Så kan disse partiene riktignok ha andre sympatiske sider og kvaliteter, men det holder ikke for meg.

På den annen side: Av hensyn til de verdiene jeg har rundt tema som rettferdig fordeling, skatte- og sosialpolitikk – og fordi jeg mener skole- og helsepolitikken bør sikre alle likeverdige muligheter, så er det like utenkelig for meg å skulle være med i et parti til høyre for Arbeiderpartiet. Ingen av partiene til høyre for Arbeiderpartiet er i pakt med mine holdninger i disse spørsmålene. Så kan disse partiene riktignok ha andre sympatiske sider og kvaliteter, men det holder ikke for meg.

Så kan disse partiene riktignok ha andre sympatiske sider og kvaliteter, men det holder ikke for meg

Så for meg har det alltid vært nokså enkelt å svare på spørsmålet om hvorfor jeg er sosialdemokrat. Jeg er rett og slett en slags «frivillig politisk fange» i Arbeiderpartiet. Jeg har ingen andre steder å gå. Det gjelder helt uavhengig av mer eller mindre tilfeldig forbipasserende politiske saker. Det gjelder også uavhengig av hvem som tilfeldigvis er tillitsvalgte rundt meg på grasrota akkurat nå – eller hvem som til enhver tid er det på toppen. Jeg vet det er svært mange Arbeiderpartifolk som har det på akkurat samme måte som meg.

For meg har det alltid vært nokså enkelt å svare på spørsmålet om hvorfor jeg er sosialdemokrat

Hvis jeg skal være partipolitisk aktiv, har jeg ganske enkelt ikke noe annet valg enn å forsøke å bidra til at Arbeiderpartiet har en best mulig politikk og er et best mulig sted for politisk engasjerte mennesker å engasjere seg. Det har jeg puslet med i 35 år, og det kommer jeg nok til å pusle med i minst 35 år til.

Så har jeg full respekt for at valg av parti kan være mer komplisert for andre. Eller for den saks skyld være mindre viktig eller litt tilfeldig for andre.