Men etter alle krigsforbrytelsene og folkerettsbruddene i Palestina vet jeg ikke helt lenger hva jeg skal kalle meg?
I diktet «Til min mor» skriver den Palestinske nasjonalpoeten Mahmoud Darwish om at han lengter etter sin mors brød, og sin mors kaffe. For mange mødre i Palestina akkurat nå er både brød og kaffe antakeligvis en lengsel større enn Darwish sin. For omtrent 80 prosent av mødre på Gazastripen er nå tvunget til å stå over måltider, for at barna deres skal få mat og overleve.
Men det å sulte som mor kan også få direkte påvirkning på ungene dine. For når ammende kvinner systematisk sultes av en militærmakt, slutter kroppene deres å produsere melk. Når den samme militærmakten stenger grensa til det området du er sperret inne på for nødhjelp, finnes det heller ikke morsmelkerstatning eller rent vann å gi til babyen din. 155.000 kvinner i Gaza er enten gravide eller ammer.
Det som derimot er temmelig sjokkerende er den stillheten jeg opplever at omgir en del feminister der ute i offentligheten.
Babyer og barn nord i Gaza sultes nå til døde. Og mens verden ser bildene av døende barn og deres desperate foreldre på sosiale medier, står det som media har valgt å kalle «demonstranter» på grensa og nekter nødhjelpen igjennom. Som en norsk kvinne en gang har sagt det: Jeg ville nok ikke ha brukt akkurat de ordene.
9000 palestinske kvinner har blitt drept siden oktober. Med dagens tempo vil i gjennomsnitt 63 kvinner bli drept hver dag, 37 av dem er noens mødre.
Les også: Derfor rammes Gazas kvinner og barn ekstra hardt.
Kvinner i Gaza har ikke tilgang på nødvendige hygieneprodukter som bind og tamponger, de må dele én do med hundrevis av fremmede mennesker, de føder uten tilsyn, de må gjennomføre keisersnitt uten narkose, akkurat som at ungene deres må amputere bein uten bedøvelse.
Og det er med dette bakteppet, tungt som en brynje, at jeg løfter fanen denne 8.mars.
En alvorlig bekymringsmelding
Den 19.februar i år slapp FNs spesialrapportør på de okkuperte Palestinske områdene, Francesca Albanese, og spesialrapportør på Vold mot kvinner, Reem Alsalem, en pressemelding om deres forferdelse over folkerettsforbrytelser som nå blir begått mot kvinner og jenter i Palestina.
I uttalelsen fortalte rapportørene at de var sjokkerte over hvordan kvinner og jenter har blitt angrepet både i Gaza, men også i okkuperte Vestbredden, blant annet gjennom ulovlig fengsling: «Mange har angivelig blitt utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling, nektet menstruasjonsinnlegg, mat og medisiner og blitt hardt slått. Ved minst én anledning ble palestinske kvinner internert i Gaza angivelig holdt i et bur i regn og kulde, uten mat.»
Jeg er hvit feminist og for det er jeg skamfull akkurat nå, for jeg vil ikke være som «dem», jeg vil ikke være taus.
Rapportørene uttrykte spesielt bekymring for rapporter om kvinner i internering som har blitt utsatt for flere former for seksuelle overgrep. Ifølge FN har også minst én jentebaby blitt bortført over grensa til Israel, og i tillegg skal flere barn ha forsvunnet etter å ha blitt atskilt fra foreldrene sine. Når man legger dette til Redd Barnas rapport om økt vold mot palestinske barn som sitter ulovlig fengslet, inkludert seksuell vold., blir bildet enda mørkere.
Nedverdigende overgrepsbilder av palestinske kvinner skal ha blitt tatt og spredd på internett av soldater fra den Israelske hæren. Og for alle oss som har sett bildene som nå sirkulerer overalt av soldater som poserer med stjålet, kvinnelig undertøy fra palestinske hjem, kommer ikke akkurat disse rapportene som store overraskelser. Det som derimot er temmelig sjokkerende er den stillheten jeg opplever at omgir en del feminister der ute i offentligheten.
Den hvite feminismens svik
Det har ikke gått en eneste uke siden oktober i fjor at jeg har stilt meg følgende spørsmål:
Hvem er jeg nå om jeg er stille om mødrene?
Om jeg er stille om ungene?
Om jeg er stille om fedrene som bombes, mens de sover på gatene for å finne mat?
Hvor lite veier alle de ordene jeg tidligere har skrevet om vold, om jeg er stille nå?
Hva er forskjellen på den feminisme som lever og brenner i gatene akkurat nå, og den som lever i en verden der det ser ut som at ingenting av dette skjer? Er det i det hele tatt den samme bevegelsen? Er ikke feminisme en bevegelse mot vold og dominans?
Vitnemålene og rapportene fra FN om palestinske kvinners lidelser har ikke fått i nærheten av den samme globale oppmerksomheten.
Jeg har ingen svar lenger, bare spørsmål. Jeg er som Den lille Prinsen, svever rundt i universet og forsøker å finne fram til en planet som kjennes ut som hjemme, men akkurat nå gir ingen planet helt mening for meg. Å gå på jobb og spise lunsj når du nettopp har sett inn i de enorme øynene til et utsultet og dødt barn. Å delta i et foreldremøte og høre på noen klage på vaskinga rundt vasken på do, når du nettopp har sett mennesker sope opp kroppsdeler av sine familiemedlemmer i en pose.
Overalt på sosiale medier akkurat nå snakker arabiske kvinner, og rasifiserte kvinner forøvrig, om de hvite feministenes svik. Where the hell are you feminists? Spør de, og jeg er jo ikke uenig i etterlysningen. Hillary Clinton, Amy Schumer, til og med Gloria Steinem. Noen av dem bidrar aktivt til krigsmaskineriet, noen av dem sier bare ingenting. Begge deler føles ut som et svik så stort at jeg ikke lenger forstår hvordan jeg skal klare å definere meg selv innenfor den samme bevegelsen som dem.
Jeg er hvit feminist og for det er jeg skamfull akkurat nå, for jeg vil ikke være som «dem», jeg vil ikke være taus. Den sudanesisk-britiske journalisten og forfatteren Nesrine Malik, skrev i The Guardian for noen uker siden at: «I Gaza foregår det en krig mot kvinner. Vil vesten virkelig ignorere det fordi de ‘ikke er som oss’?».
Faren for en enkelt historie
Den 21.februar, bare to dager etter at FN publiserte sin uttalelse om vold mot palestinske kvinner, publiserte NRK-Urix en sak om en israelsk rapport som viser til systematiske voldtekter og overgrep under angrepet til Hamas. I saken viser NRK igjen til en sak fra New York Times, Screams without words, som slo ned som en bombe da den kom i romjula i fjor. Saken har blitt kritisert fra flere hold, også fra egne rekker: NYTs flaggskip-podcast «The Daily» forsøkte nemlig å gjøre artikkelen om til en episode, men droppet det da den ikke kom seg gjennom deres egen faktasjekk.
Poenget er å si noe om hvilke kvinners historier vi bruker plass på og sympatiserer med, og hvilke vi velger å overse.
Etterhvert ble det klart at saken ble researchet og skrevet av blant annet Anat Schwartz, en tidligere spesialsoldat for den Israelske hæren. I en lengre artikkel fra 28.februar, på det amerikanske nyhetsstedet for undersøkende journalistisk, The intercept, går de nøye gjennom hele saken.
Poenget med å peke på den ukritiske bruken av saken fra NYT er ikke for å si at det ikke har skjedd overgrep mot israelske kvinner, for det kan godt ha skjedd. Vold og overgrep i krig og konflikt er dessverre vanlig og det er alltid galt, uansett.
Poenget er å si noe om hvilke kvinners historier vi bruker plass på og sympatiserer med, og hvilke vi velger å overse. Vitnemålene og rapportene fra FN om palestinske kvinners lidelser har ikke fått i nærheten av den samme globale oppmerksomheten.
På den måten oppstår det også en overhengende fare for at en «enkelt» historie fester seg i oss og maler halve virkeligheter, som den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie har advart om.
This is Bisan, and she is still alive
Ifølge Reem Alsalam selv, i en mail til meg, advarte de allerede i november om at den reproduktive volden som Israel påfører palestinske kvinner, nyfødte babyer, spedbarn og barn kunne kvalifisere som brudd på menneskerettighetene og flere internasjonale konvensjoner. Hennes argumentasjon for det har nå også blitt plukket opp av det juridiske teamet for Sør-Afrika, som jobber med å få dømt Israel for folkemord i Haag.
Det kan ta flere år før den dommen faller, men rapportene og vitnesbyrdene finnes der allerede og derfor må vi reagere nå. Vi skulle egentlig ha reagert for flere år siden.
Det finnes ingen annen sak i verden som er mer akutt og viktig for feminister å løfte fram på årets kvinnedag, enn situasjonen for palestinske kvinner akkurat nå.
I sommer kjøpte jeg meg et smykke fra det palestinske smykkemerket Slétate. Smykket av sølv forestiller melkekjertlene, og den lille perlen som henger på skal representere melken. Det fulgte med en liten tekst da jeg kjøpte det, i teksten står det skrevet om hvordan morsmelken er næringen til alt liv, og at den næringen er selve «vår overlevelse». På tidligere bilder av smykkekolleksjonen deres på instagram er det den etter hvert så kjente palestinske journalisten, filmskaperen og aktivisten Bisan Owda som er modell for smykkene.
Akkurat nå befinner Bisan seg i Rafah, og har blitt ufrivillig kjent over hele verden på sosiale medier på grunn av situasjonen hun befinner seg i. I sine videoer fra Gaza starter hun alltid med introen: «This is Bisan, and I’m still alive».
Det finnes ingen annen sak i verden som er mer akutt og viktig for feminister å løfte fram på årets kvinnedag, enn situasjonen for palestinske kvinner akkurat nå. Jeg oppfordrer flere feminister rundt meg til å løfte blikket, skru opp volumet og reise fanene for våre søstre i Palestina som fortsatt lever. Og for alle dem som vi har mistet.
Kommentarer