Jernbanereformen: En kollektiv tragedie

Sanntidsvarslinger i VY-appen over alle forsinkelser og innstillinger oppleves som den ene gode tingen som har kommet etter jernbanereformen. Det trengs et aldri så lite pendleropprør.

Så fort den gule skriften med kanselleringer tikker inn på informasjonstavla, følger banneordene i frostrøyken fra kjeften. Irritasjonen og resignasjonen over innstillinger og forsinkelser bare stiger, mens folk løper fra den ene perrongen til den andre. Vi pendlere forsøker stadig å rekke et tog som aldri kommer.

Selv pendler jeg daglig mellom Asker og Oslo. I teorien. For det meste står jeg og venter, eller er fastklemt inne i en stappfull vogn. Som en stim av sure sild i tønne.

Tog i rute er ikke en teknisk umulighet.

Ut vinduet kan jeg se Flytoget passere med halvtomme vogner. Prioritert seteplass for flypassasjerer er tydeligvis viktigere enn mest mulig effektiv trafikkavvikling i morgenrushet.

Kollektivreisen inn og ut av hovedstaden er blitt en frustrasjon egnet til å gi enhver pendlerangst. En kan ikke lenger stole på at en rekker jobb eller henting i barnehagen. Sommer som vinterstid.

Når det så først kommer et tog, legger jeg merke til at stadig flere folk tar bilde av fulle vogner og poster oppgitte kommentarer på sosiale medier. Så hvor er pendleropprøret?

Det er på tide at færre klager til betjeningen i refleks-vest, som tross alt bare viser vei til buss for tog-køen, og i stedet retter skytset mot politikerne. Dagens tog-kaos er et resultat av politikk. Tog i rute er ikke en teknisk umulighet.

Slik vi holder på i dag, sliter vi snart ut det tog-materiellet vi har.

Det er heller ikke VY som har skylden. Solberg-regjeringen snakket så varmt om konkurranse som en slags mirakelkur for effektivisering og innsparing. Men konkurranse om sporet slik vi har i dag (ikke på sporet), løser selvsagt ingenting. Til ideologene på borgerlig side kan jeg fortelle at kundetilfredshet starter med tog som går når de skal. Det dreier seg om infrastruktur og vedlikehold. Skinnegang og signalanlegg.

Det er på høy tid å hente praktikerne tilbake og kaste blårussens skrivebordsteorier. Høyre- og Frps jernbanereform splittet sektoren i en haug med selskaper, og staten bruker i dag mer penger på å frakte togpassasjerer enn før. Selve reformen kostet en milliard. Det vi sitter igjen med er et vedlikeholdsetterslep som forfølger oss, år etter år.

Slik vi holder på i dag, sliter vi snart ut det tog-materiellet vi har. Ideen om å klistre ulike logoer på togvognene gjør det komplisert å sette inn erstatningsvogner og drive vedlikehold.

Vi må også prioritere toget fremfor all verdens dyre veiprosjekter.

Hos Go-Ahead forfaller nå vogner til en tilstand der hverken toalett eller punktlighet fungerer. I Storbritannia har selskapet tidligere blitt fratatt en av de største linjene etter misbruk av offentlig midler.

Jernbanen er blitt en slags parodi på new public management i praksis. Hvor mange arbeidstimer og avtaler som forsvinner på grunn av utslitt infrastruktur, vet jeg ikke. Men samfunnskostnaden må være enorm.

I Oslo gikk en motsatt vei, og der sparte man penger på å ikke konkurranseutsette Sporveien. Kompetanse og folk forsvant ikke i ansvarspulverisering og en uoversiktlig spagetti av selskaper som bestiller tjenester av hverandre.

Fremover foreslår jeg vi prøver å få folk til å samarbeide om å lage en god jernbane, og styrer unna dette pjattet om at konkurranse er en slags universalkur for alle mulige problemer.

Tog-kaoset er et resultat av politikk.

Vi må også prioritere toget fremfor all verdens dyre veiprosjekter. Det er skrikende behov for ekstra midler til vedlikehold av skinnegang, samtidig forsvinner det milliarder til å bygge en dyr flaskehals på E18 inn til Oslo. Bompengeprisene for vestkorridoren gjennom Asker og Bærum kan bli så høye at kun noen få privilegerte vil å råd til å frese forbi oss andre.

Jernbanen tjener et samfunnsformål. Investeringen fellesskapet har lagt ned i skinner og vogner er ment å sikre at folk effektivt og trygt kommer seg til og fra dit de skal. Det er en krevende oppgave for samferdselsminister Jon-Ivar Nygård å skulle forsøke å skape et helhetlig og integrert system ut av kaoset etter jernbanereformen, men jobben må gjøres.

Tog-kaoset er et resultat av politikk, og det er politikerne som må holdes ansvarlige.