Journalister er ikke nøytrale

På skrivekurs lærer jeg denne setningen utenat: Man kan skrive om hva som helst, så lenge man sier hvem man er. Jeg vil derfor starte med å fastslå: Jeg er ingen veldig dreven journalist. Det vil si, jeg har ikke yrket i ryggmargen på samme måte som de med flere tiår bak seg i bransjen.

Hva er aktivisme?

Jeg er derimot sosiolog. Og nå skal jeg banne i kirka: Det er mulig å være aktivist og journalist.

På samme tid.

Delvis.

La meg forklare.

Det er oktober i 2023. Jeg studerer sosiologi på NTNU. 50 cent headliner UKA i Trondheim Spektrum. En Hamas-ledet gruppe angriper Israel, og Israel svarer med å sende bomberegn over Gazastripen. I mai året etter arrangerer Norsk Journalistlag debatt i et fullsatt Pressens Hus i Oslo. Redaktører fra samtlige aviser eller mediehus er der. Fra Klassekampen til Subjekt. Diskusjonen spinner rundt ytringsrommet til journalister. Kan man være «aktivist og journalist?»

Nøytralitet og politisk uavhengighet er ikke det samme.

Hva er aktivisme? Er å delta i 8. mars-toget som journalist med plakater som forfekter verdier som tilhører Rødt og SV aktivisme? Det er mitt inntrykk at flere norske redaktører mener dette. Og jeg er enig. Dette er en veldig vid definisjon av aktivisme. Har du valgt side, er du ikke nøytral. Selv om det selvsagt finnes grader av aktivisme. Det viktigste spørsmålet her er egentlig: Farger aktivismen journalistikken? Er det ødeleggende for journalistisk objektivitet? Det er ikke gitt.

For det er ingen som tror at journalister ikke har meninger. Aviser har også verdier som de bygger sitt redaksjonelle innhold på – de farges av sin ideologiske bakgrunn. Hva som egentlig menes med nøytralitet er ikke rett fram. Det slo meg nemlig at nøytralitet og politisk uavhengighet i journalistikken ikke beskriver det samme. Og at nøytralitet handler om verdier og holdninger, noe alle har. Mens politisk uavhengighet beskriver å være uavhengig fra politiske partier.

Dette ser jeg i min egen undersøkelse av politiske journalister.

Å være refleksiv innebærer å være bevisst på din bakgrunn og din plass i samfunnet.

Basert på intervjuer med 11 norske journalister som har dekket politiske temaer, er konklusjonen at deltagelse i demonstrasjoner ikke påvirker hvordan pressen behandler politikerne og politiske partier som helhet. Det er altså mulig å ha to tanker i hodet samtidig.

Hvorvidt min kvalitative casestudie med 11 journalister kan sies å gjelde for alle Norges journalister som for eksempel deltar på en pro-Palestina-demo, eller i et 8. mars tog i ny og ne, er en diskusjon som jeg ikke skal begynne på her. Men det er sannsynlig at det finnes flere journalister i Norge- og på venstresiden spesielt – som dette stemmer for (Søndrol, 2025).

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev om refleksivitet, og om viktigheten av å være refleksiv som samfunnsforsker. Å være refleksiv innebærer å være bevisst på din bakgrunn og din plass i samfunnet, hvordan dette påvirker deg og dine valg i livet. Eller, hvordan det påvirker hvordan du ser på verden. Og hvordan andre ser deg (Bergsland, 2021). Og nettopp refleksivitet er nøkkelen her for journalister – og særlig de som dekker politikk – må ha et bevisst forhold til sine ideologiske grunnverdier.

Den Bourdieu-inspirerte sosiologen Édouard Louis mener at å ikle seg offerrollen, er første steg mot frigjørelse. Louis skriver her om refleksivitet. Å gjøre opprør – révolte – må til for å oppnå frigjørelse. Det å vedgå at du er et offer for strukturene, er et helt sentralt ledd i dette. For strukturene er en sosial konstruksjon. De er ikke naturlige. Det er et sansebedrag (Fløgstad, 2016; Store norske leksikon, u.å).

Og det er bedre å kalle en spade for en spade, enn å forsøke å feie det under teppet.

Videre. Journalister er helt avhengig av lesernes troverdighet for å kunne kalle seg journalist. De blir ustanselig kritisert for å ha «bias», det vil si å være for venstrevridd, for høyrevridd, eller bare for hjerteløse, og særlig når det kommer til Israel-Palestina-konflikten (Gilbert & Quale, 2025). Det er veldig nærliggende å anta at å delta på demonstrasjoner ødelegger for pressens tillit fra leserne, fra folk flest. Spørsmålet er om folk flest egentlig har riktig informasjon til å tro dette. Eller bygger det bare på fordommer mot journalister.

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at redaktører ukritisk kan la sine journalister drive med aktivisme på fritiden. Det jeg derimot mener er at det ikke er et problem for samfunnsoppdraget, det å være politikernes maktkritiske vaktbikkje; men da må problematikken snakkes om i redaksjonslokalene. Eller på paneldebatt med journalistforeningen. Eller som pensum på journalisthøyskolen. For ingen kommer unna samfunnsstrukturene.

Journalister er ikke nøytrale.

Ingen er det.

Og det er bedre å kalle en spade for en spade, enn å forsøke å feie det under teppet.