Kan man forby ekstremisme? 

Debatten om forbud av partiet Alternative für Deutschland (AfD) har tiltatt etter at den tyske etterretningstjenesten BfV har klassifisert ytre høyre-partiet AfD som en ekstremistisk enhet som truer demokratiet. Deler av partiledelsen har deltatt i hemmelige møter om massedeportasjoner og flere antidemokratiske utspill har fått både politikere og sivilsamfunn til å reagere sterkt.

Tyskland har særegne historiske grunner til å være på vakt mot autoritære strømninger. Nazismens fremmarsj på 30-tallet og det påfølgende sammenbruddet av demokratiet, la grunnlaget for en grunnlov som eksplisitt gir staten mulighet til å forby partier som truer den demokratiske orden. Terskelen for slike inngrep er likevel svært høy, både av prinsipielle og praktiske årsaker.

Når myndigheter gis makt til å definere hva som er en fare, risikerer man at denne definisjonsmakten brukes vilkårlig.

Tidligere forsøk på å forby det høyreekstreme partiet NPD har vist at det det ikke er en enkel sak. Til tross for åpenbare nazisympatier, ble partiet ikke forbudt, blant annet fordi etterretningstjenesten hadde infiltrert ledelsen i så stor grad at det undergravde rettsprosessen.

Det er ingen tvil om at et forbud vil sende et kraftfullt signal om at Tyskland tar trusselen fra det ekstreme høyre på alvor. For minoriteter og andre som rammes av partiets politikk og rasisme, kan det også gi en viktig følelse av at demokratiet står opp for dem.

Spørsmålet handler ikke bare om hvorvidt AfD er rasistisk eller autoritært, for det er bred enighet om at partiet rommer slike holdninger. Det handler også om hvem som skal ha makten til å avgjøre hva som er «ekstremisme» og hva som utgjør en reell trussel mot demokratiet. Staten er ikke en nødvendigvis en nøytral aktør i slike vurderinger.

Erfaringen tilsier dessuten at ideene bak slike bevegelser ikke forsvinner ved et forbud.

I dagens Tyskland ser vi at også palestinavennlige aktivister og organisasjoner blir utsatt for overvåking, sensur og politivold – med henvisning til kampen mot ekstremisme og antisemittisme. Når myndigheter gis makt til å definere hva som er en fare, risikerer man at denne definisjonsmakten brukes vilkårlig, og noen ganger mot dem som selv kjemper for rettferdighet og menneskerettigheter.

Erfaringen tilsier dessuten at ideene bak slike bevegelser ikke forsvinner ved et forbud. Partier og organisasjoner kan oppstå på nytt under annet navn, eller fragmenteres i mindre enheter som opererer mer skjult og mer ekstremt. Dermed blir de også vanskeligere å overvåke og bekjempe.

Å forsvare demokratiet krever mer enn å forby det som truer det. Det krever at samfunnet bygger solide institusjoner, investerer i opplysning, og styrker det sivile engasjementet. Rasisme og fascisme må bekjempes med systematisk motstand, politiske motstrategier og solidariske fellesskap – ikke med forbud som risikerer å utvanne det demokratiet man forsøker å beskytte.