Kapitalisme uten mennesker

Når både tilbud og etterspørsel blir kunstig, beveger vi oss mot en oppmerksomhetsøkonomi der det kanskje ikke er vi mennesker som står i sentrum.

For noen år siden ble det avslørt en svindel der bot-er “lyttet” til KI-generert musikk på Spotify. Altså algoritmer som lyttet til algoritmer skapt av algoritmer. Bot-er som hører på bot-er.

Mer samtidsdystopisk kan det knapt bli.

Som det blir sagt: Om noe er gratis, er det antagelig du som er varen.

Hva innebærer det på et dypere plan? Svaret, tror jeg, er at vi beveger oss mot en verden med alt mer sofistikerte kunstige konsumenter.

Den syntetiske kapitalismen.

 

Sterke krefter drar i en annen retning

Det er en form for kapitalisme der ikke bare produksjonen, men også konsumet i økende grad skjer gjennom kunstige prosesser. Verdiskaping skjer på grunn av kunstige konsumenter – algoritmer, bot-er, KI-assistenter – som både genererer og absorberer informasjon, oppmerksomhet og data.

Det bryter med den tradisjonelle oppmerksomhetsøkonomien fordi det ikke lenger er menneskets knappe oppmerksomhet som står i sentrum, men en kunstig utvidbar pseudo-oppmerksomhet.

En av de viktigste ressursene i den moderne verden, er oppmerksomhet.

Man kan tenke seg at markedet tar hånd om dette. Selskap og investorer vil kunne tjene penger, så en eller annen form for selvregulering kommer nok til å oppstå, som gjør at bare mennesker kan være konsumenter.

Men det finnes sterke krefter som drar i en annen retning.

En av de viktigste ressursene i den moderne verden, er oppmerksomhet. Det blir alt vanligere med forretningsmodeller som er tuftet på at vi konsumenter betaler med vår oppmerksomhet. Som det blir sagt: Om noe er gratis, er det antagelig du som er varen. Eller som økonomen Tyler Cowen uttrykte det: “Attention is that which is scarce”.

 

Om mangelen på oppmerksomhet øker

Ideen er ikke ny. Allerede på begynnelsen av 1970-tallet utviklet den nobelprisvinnende økonomen Herbert Simon sine teorier om oppmerksomhetsøkonomien. Han mente at informasjon konsumerer oppmerksomhet, og dermed kommer en overflod av informasjon til å skape en mangel på oppmerksomhet.

Tech-selskapene drømmer om å utvikle KI-assistenter som skal hjelpe oss med alt mulig.

Vi tenker ofte på informasjon som tilbud og oppmerksomhet som etterspørsel. Det siste skaper det første. Men Simons briljante innsikt var at man like gjerne kunne snu det på hodet: Informasjon er etterspørselen som skaper et tilbud av oppmerksomhet.

Ideen om at tilbud kan skape sin egen etterspørsel, er enda eldre og kalles ofte “Says lov”, etter den franske økonomen Jean Baptiste Say, som levde for over 200 år siden. Herbert Simons innsikt kan betraktes som en slags informasjonsalderens variant av dette.

Og om mangelen på oppmerksomhet øker, kommer også verdien på den til å øke.

Men nå er oppmerksomhetsøkonomien på vei til å mutere til det jeg kaller syntetisk kapitalisme, der kun kunstige konsumenter gjør at tilbudet av syntetisk oppmerksomhet kommer til å eksplodere. Noe lignende har aldri skjedd før.

Syntetisk kapitalisme kan bli en eksplosjon av oppmerksomhetstilbud.

Tech-selskapene drømmer om å utvikle KI-assistenter som skal hjelpe oss med alt mulig. De skal samle inn data om oss og til oss. De skal hjelpe oss med å planlegge, prioritere, handle, informere, med mer. Noen spekulerer på om våre assistenter kommer til å snakke med hverandre. Om oss.

Man kan for eksempel se for seg at bot-er dater andre bot-er, helt til de kan fastslå at deres eiere passer sammen – slik kan vi spare tid på å unngå dårlige stevnemøter.

Eller at bot-er “prater” med andre bot-er for å planlegge våre jobbmøter og familiereiser.

 

Villedende informasjon

KI-assistentene kan bli vårt grensesnitt mot intervnett. Vårt filter mot verden. De kan ta til seg mye mer informasjon enn vi kan. De kan analysere, filtrere og pakke informasjonen inn slik at den kommer til oss i bearbeidet form.

Om det så skulle være mulig, og det er veldig mange kapitalsterke interessen som vil det, kan ikke KI som lytter på musikk eller konsumere annet på internett, forbys.

Og hvor grensen går mellom planlegging av livet, og selve livet.

Syntetisk kapitalisme kan bli en eksplosjon av oppmerksomhetstilbud, og dermed også en eksplosjon av etterspørsel. Det vil si (ofte villedende) informasjon, reklame, propaganda og annet innhold som kjemper om å nå gjennom KI-filteret for å treffe oss.

Imens blir vi tvunget til å bruke KI for å filtrere, planlegge og håndtere stadig mer av vårt liv for i det hele tatt å kunne håndtere informasjonsmengden. På samme tid lærer våre KI-assistenter stadig mer om oss, helt til vi må spørre oss om hvor grensen går mellom dem og oss.

Og hvor grensen går mellom planlegging av livet, og selve livet.

Mellom tilbud og etterpørsel.

(Først publisert hos dagensarena.se. Oversatt av redaksjonen.)