Klimaplanen mangler omstilling og omfordeling

Forrige fredag kom regjeringen med en lenge etterlengtet klimamelding. Solberg kommer med tiltak som vil få betydelige resultater. Med en radikal økning av CO2-avgiften og årlige utslippsbudsjett har regjeringen sannsynligvis lagt frem tidenes beste klimamelding. Det skulle da også bare mangle. Tiden renner ut om vi skal nå de målene vi forpliktet oss til i Paris. I løpet av åtte år og elleve måneder skal halvparten av klimagassutslippene kuttes. Regjeringen Solberg har ikke kuttet mer enn sju prosent på sju år.

Med den nye klimameldingen kan Solberg avslutte sin andre regjeringsperioden med et klimapolitisk utropstegn

Med den nye klimameldingen kan Solberg avslutte sin andre regjeringsperioden med et klimapolitisk utropstegn – så fremt viktige tiltak ikke svekkes i hestehandel med Frp. Til tross for en radikal økning av CO2-avgiften og mange andre gode tiltak, leverer ikke meldingen den type kriseledelse vi trenger i møte med klimakrisa. De viktigste svakhetene kan oppsummeres slik: mangel på ambisjoner, systemendring og sammenheng i virkemiddelbruken.

Manglende ambisjoner først: regjeringen legger opp til en plan som skal styre oss mot 45 prosent utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor. I EU vedtok parlamentet før jul et mål om å kutte 55 prosent innen 2030 – i hele økonomien. Samtidig jobber miljøbevegelsen for at EU, med sitt historiske ansvar for klimakrisa, burde kutte minst 65 prosent innen 2030. Når Norge legger ambisjonsnivået såpass langt under EU, risikerer vi å legge en plan som går ut på dato før den er vedtatt.

De viktigste svakhetene kan oppsummeres slik: mangel på ambisjoner, systemendring og sammenheng i virkemiddelbruken

Så til mangelen på systemendring. I klimapolitikken kan vi si at vi har tre nivåer av virkemiddel. Det første nivået er effektivisering, som når vi i transportsektoren går fra å kjøre fossilbiler, til langt mindre forurensende elbiler. Andre nivå er utvikling, som når vi erstatter bilkjøring med kollektivtransport. Dette innebærer en moderat systemendring, men samtidig gjør man ikke noe med selve transportbehovet. Det tredje og kanskje viktigste nivået, kan kalles omstilling, forebygging eller systemendring. I transporteksempelet kunne det innebære å sørge for at folk har mindre behov for å reise, for eksempel å innføre tiltak for å erstatte arbeidsreiser med digitale møter, eller strengere arealplanlegging.

Regjeringens klimamelding befinner seg for mye på nivå 1, effektivisering, mens det vi trenger er flere grep på nivå 3, med omstilling, forebygging og systemendring. La oss illustrere behovet for systemendring med to av de mest relevante sektorene i klimaplanen: transport og mat.

I klimameldingen legger regjeringen opp til at utslippene i transportsektoren skal kuttes ved økt bruk av elektriske kjøretøy og biodrivstoff som erstatning for fossile brensler. Den norske elbilpolitikken har virket, og regjeringens ambisjoner om å bytte ut den fossile bilparken med elbiler er gode. Samtidig er ikke elbiler den eneste løsningen for norsk veitrafikk. Det er ikke nok å fortsette gårsdagens bilbaserte utvikling, bare litt mindre forurensende. Det er verdt å stille spørsmål ved om utslippskuttene vil oppnås, så lenge regjeringen fortsetter med store forurensende veiprosjekter. Hvor blir det av satsingene på billig og miljøvennlig kollektivtransport, buss og tog for folk flest?

Hvor blir det av satsingene på billig og miljøvennlig kollektivtransport, buss og tog for folk flest?

Det samme gjelder varetransporten, hvor dagens trailere må erstattes med godstog og skip. Istedenfor synes Solberg å lene seg på biodrivstoff. Selv om regjeringen har tatt grep for å redusere bruken av regnskogfiendtlig palmeolje, reiser fortsatt bruken av biodrivstoff langt flere spørsmål enn svar. I dag er det i stor grad rapsolje som puttes på tanken. Bioetanol basert på rester i norsk tømmerhogst kan være en bærekraftig næring, men selv om all kvisten i hogstskogen brukes, vil det bare utgjøre en dråpe av alt det biodrivstoffet regjeringen legger opp til i klimameldingen. Kanskje er det heller reisevanene våre som må endres? Nå er ikke det siste året akkurat et utstillingsvindu for klimaløsninger, men det har i det minste vist oss at å reise mindre både kan kutte kostnader for bedrifter, mens ansatte kan jobbe mer effektivt og få mer tid i hverdagen.

Når det gjelder mat, viser regjeringen forståelse for at våre vaner må endres. Det er bra at regjeringen sier at nordmenn skal redusere kjøttforbruket i tråd med kostholdsrådene, og at det offentlige skal kjøpe mer bærekraftig og klimavennlig mat. Men målsetningen må følges opp med virkemidler, også i landbrukspolitikken. For det henger ikke på greip at regjeringen på den ene siden vil kutte kjøttforbruket og samtidig fører en landbrukspolitikk som stimulerer til rekordhøy kjøttproduksjon.

Hvis det bare innføres tiltak for å få ned forbruket, vil bøndene rammes. Om det bare innføres tiltak mot produksjon, vil kjøttimporten kunne øke, med karbonlekkasje som resultat. Vi trenger en systemendring som på den ene siden får ned kjøttproduksjonen, men på den andre siden sørger for at ikke bøndene må ta hele kostanden alene. Her burde myndighetene blant annet legge om de økonomiske støtteordningene slik at det blir mer lønnsomt for bønder å dyrke korn, grønt og frukt.

Skal vi lykkes, må ganske enkelt klimameldingen henge sammen med resten av politikken

Skal vi lykkes, må ganske enkelt klimameldingen henge sammen med resten av politikken. Det mest åpenbare eksempelet på manglende koherens i norsk klimapolitikk er at den sektoren som bidrar til størst CO2-utslipp i Norge ikke nevnes. Oljeindustrien er hovedårsaken til økningen i utslipp i Norge siden 1990. Likevel fortsetter regjeringen å åpne for stadig nye oljekonsesjoner.

I sentrum for klimameldingen står en tredobling av CO2-avgiften. Fra dagens 590 kroner per tonn CO2 skal avgiften opp til 2000 kroner innen 2030. Akkurat dette tiltaket kan få ringvirkninger i oljeindustrien, og kan igangsette omstilling på tvers av sektorer. Det er bra, og vi håper partiene på stortinget vil gå inn for forslaget.

Til slutt – en oppfordring til de partiene som vil sette rettferdighet i sentrum for klimapolitikken sin. På verdensbasis har klimautslippene økt med 60 prosent siden 1990. Men utslippsøkningen er ikke likt fordelt mellom ulike grupper: nesten halvparten av verdens utslippsvekst i denne perioden kommer fra at de 10 prosent rikeste i verden har økt sitt forbruk. Å halvere flyvirksomheten til den ene prosenten som flyr aller mest, kan redusere utslippene fra luftfarten med mer enn 25 prosent.

Å «kladde på» dagens måte å organisere transportsystemet, matsystemet og resten av samfunnet på, vil føre til en skeiv byrdefordeling. Istedenfor trenger vi en helhetlig, ambisiøs politikk, som tar sikte på å både redusere klima- og naturbelastningen, samtidig som løsningene setter menneskers behov i sentrum. En slik politikk vil nødvendigvis føre med seg mer kollektive løsninger og mer oppmerksomhet rundt rettferdig fordeling av både naturresurser og velstand. Kall det forbedring, omstilling eller systemendring – uansett krever det mer omfattende endringer enn det regjeringens klimaplan legger opp til.