Kommunekommisjonen svarer på feil problem

Kommunekommisjonens løsninger er i all hovedsak rett. Problemet det er ment å løse, er derimot feil.

Mange norske kommuner i krise. Alle er enige om at styringstrykket på kommunene må ned: Oppgavene kommunene er pålagt å løse, står ikke i stil med kommunenes ressurser. Fredag kom kommunekommisjonen med sin rapport. Fikk vi løsningen nå?

Kommunekommisjonen foreslår tiltak som høyst sannsynlig vil innebære dårligere tjenester for noen.

Som forventet er det stor skepsis til de konkrete forslagene. Blant annet å endre regelen om at hver skole skal ha et visst antall lærere, å fjerne tillegget for å opprettholde skoler nær der folk bor og å fjerne enkelte kompetansekrav til ansatte i helse- og omsorgstjenestene.

Selv om forslagene til kommisjonen er interessante i seg selv, er det grunn til å ta et steg tilbake og spørre hvorfor vi endte opp med en nærmest tverrpolitisk enighet om at kommunenes problem er for stort styringstrykk.

Over år har kommunepolitikere påpekt at de blir tillagt nye byrder av Storting og regjering, uten at endringene er blitt fullfinansiert. Over tid har dette spist av kommunenes handlingsrom og dermed evne til å prioritere ting opp. Det har vært til å leve med når det har vært relativt gode tider for kommunene. Det har endret seg nå. Renta har gått opp og skatteinntektene til kommunene vært overvurdert gjentatte ganger. Da blir det vanskelig for kommunene.

Er det sant, at dette er skjebnebestemt at vi i fremtiden må skjære ned i kommunene?

Kommunekommisjonen foreslår tiltak som høyst sannsynlig vil innebære dårligere tjenester for noen. For eksempel for skoleelever som får færre lærere på skolen når kommunen i stedet bruker ressursene andre steder. At mindre detaljstyring har nedsider, er ingen overraskelse. Detaljstyringen ble jo tross alt innført av folk med gode intensjoner. Kommunekommisjonens håp er at kommunepolitikere kan prioritere andre, enda viktigere tjenester og løsninger opp. Det er en god ide. Å gi tillit nedover i systemet gir bedre løsninger.

Det store problemet med kommisjonens arbeid er ikke denne tanken om mer tillit til kommunene, men at kommisjonens problembeskrivelse er basert på en antakelse om at finansieringen av kommunesektoren kommer til å måtte skje «innenfor stadig strammere økonomiske rammer», som kommisjonen formulerer det i sin problemforståelse. Men er det sant, at dette er skjebnebestemt at vi i fremtiden må skjære ned i kommunene? Er ikke nedskjæring et politisk valg?

Når kommunekommisjonen legger til grunn at budsjettene går ned og demografien blir vanskeligere, legger det derimot uheldige føringer på resten av arbeidet deres.

I tillegg til antakelsen om tynnere budsjetter i kommunene i fremtiden, antar kommisjonen skjevere fordeling mellom unge og gamle, spesielt i distriktskommuner. Men ingen av disse to forutsetningene er skrevet i stein. De påvirkes av en rekke variabler, hvorav mange kontrolleres av staten eller kommunene selv. Dersom stortingsflertallet spiller kommunene gode, blant annet gjennom mer frihet og romsligere budsjetter, kan de kanskje sørge for pilene peker i motsatt retning, som regjeringen hadde (og forhåpentligvis fortsatt har) som mål.

Når kommunekommisjonen legger til grunn at budsjettene går ned og demografien blir vanskeligere, legger det derimot uheldige føringer på resten av arbeidet deres. Om vi skal ha fremtidstro og et sterkt demokrati, kan ikke de mange tusen folkevalgte i dette landet settes til å kun kutte i alt som er fint og skaper vekst. De trenger ikke «frihet til å fordele armod», som Aslak Bonde sa det så presist i Morgenbladet.

Styringstrykket på kommuner og fylkeskommuner bør reduseres fordi det gir mer tillit, makt og frihet til de flotte demokratiske arenaene de er. Det er bra i seg selv! Det bør ikke reduseres for å gjøre det enklere å krympe kommuneramma.