Kompiskapitalismen

Denne teksten skal handle om næringspolitikk, men først: Civita er ikke «oppdatert på den internasjonale utviklingen i nærings- og innovasjonspolitikken», hevder Sigrid Hagerup Melhuus i et innlegg i Agenda Magasin.

Det er Melhuus som ikke ser ut til å være særlig oppdatert

Det hun etterlyser fra Civita i denne sammenhengen, er hva økonomen Mariana Mazzucato har skrevet, blant annet for EU-kommisjonen. Men det er Melhuus som ikke ser ut til å være særlig oppdatert. Kollega Lars Peder Nordbakken har nemlig skrevet flere notater om innovasjonspolitikk, og han har viet et helt notat til Mazzucatos innovasjonsforståelse. Gjennom disse notatene blir Mazzucatos tenkning drøftet både kritisk og konstruktivt.

Undertegnede er ikke kritisk til Agenda, slik Melhuus skriver. Kunnskapsmiljøer av alle slag er et gode for det norske kunnskapssamfunnet. Mitt poeng var heller ikke at det er en motsetning mellom klimaomstilling og konkurransekraften til norske bedrifter, noe Melhuus insinuerer. Men jeg er kritisk til den typen næringspolitikk som Melhuus og hennes likesinnede – som muligens også omfatter NHO – forfekter. Det er det flere grunner til, noe jeg i sommer også skrev om i et innlegg i Bergens Tidende.

Jeg er kritisk til den typen næringspolitikk som Melhuus og hennes likesinnede – som muligens også omfatter NHO – forfekter

For det første har vi dårlige erfaringer med denne typen næringspolitikk. I andre halvdel av 1960-årene hadde den norske staten store styringsambisjoner, og man gikk gradvis bort fra den mer disiplinerte linjen fra årene etter krigen. Dette toppet seg i 1970-årene. Statlige investeringer ble mer en tidoblet i løpet av tiåret – og dette skyldtes langt mer enn statens rolle i oljebasert industri. Flere problemer ble brakt fram for den norske staten, som ble mer generøs i sin støttepolitikk.

Nye Tofte kan brukes som eksempel. Det var et prosjekt, initiert av Norske Skog, som gikk ut på å bygge et nytt produksjonsanlegg for å få lavere driftskostnader og minske miljøutslipp. Med den generøse norske staten på laget satte man i gang. Men det gikk dårlig. Stadige nye kapitalbehov og andre startvansker førte til at prosjektet endte i skifteretten. Staten evnet nemlig ikke å foreta gode analyser og vurderinger av risiko og forventet lønnsomhet.

I hele denne perioden var det vanskelig for staten å plukke riktige bransjer og riktige teknologiske løsninger. Og som Einar Lie skrev godt om i Aftenposten for en tid tilbake, er situasjonen enda mer krevende i dag, fordi næringsinteressene har blitt sterkere og staten svakere.

Politikken har riktignok nye grønne klær, men de nye klærne lukter gamle erfaringer

Den aktive næringspolitikken, av den typen som de rødgrønne og andre nå går inn for, presenteres som noe nytt og spennende – milliarder av kroner skal brukes på karbonfangst og -lagring, havvind, hydrogen og andre tiltak. Politikken har riktignok nye grønne klær, men de nye klærne lukter gamle erfaringer.

Slik politikk medfører dessuten store farer for det som på god sosialøkonomisk latin kalles rent-seeking. Begrepet beskriver hvordan bedrifter og bedriftseiere forsøker å tjene penger på å manipulere de økonomiske omgivelsene, i stedet for å skape verdier på egen hånd gjennom produksjon og innovasjon. For eksempel ved at næringslivsaktører med større retoriske ressurser og/eller bedre politiske kontakter enn deres konkurrenter, får politikerne til å overføre felleskapets ressurser til sin egen virksomhet, uten at denne overføringen fører til senere gevinst for det samme felleskapet. Et velkjent, nyere eksempel er Aker-fadesen.

Subsidier er ikke den nye oljen

«Vi kan ikke sosialisere risiko, og privatisere gevinst», skriver Melhuus. Men hvis verdiene som skapes, ender med å være mindre verdt enn de statlige ressursene som settes inn, er det nettopp det som skjer. Og risikoen for noe slikt er betydelig. «Gang på gang har norske bedrifter og deres nettverk etterspurt tettere partnerskap mellom staten og næringslivet», skriver hun videre. Ja, det er klart at hvis politikerne lover gull og grønne skoger, forstår næringsinteressene at statlig støtte er en enkel vei til gode resultater. For næringslivet er det mye lettere å få stor støtte til noe som potensielt kan gi klimagevinster enn det er å forsøke å finne opp noe nytt på egenhånd – med egen risiko. Men subsidier er ikke den nye oljen.

Det er på mange måter påfallende hvor mye mer kritisk deler av opinionen er til olje- og gassindustriens lobbyvirksomhet, sammenlignet med «grønn» industri. Politikere og medier bør være kritiske til både tradisjonelle næringer og nye såkalte grønne næringer.

Vi ønsker alle det grønne skiftet velkommen. Men dette må skje på kommersielle vilkår. Vi må etablere og håndheve åpne, likeverdige og generelle spilleregler som gjelder mest mulig likt for alle. Og det er her den norske staten bør ha sitt fokus – på de institusjonelle spillereglene og premissene man velger å legge for markedene.

Vi ønsker alle det grønne skiftet velkommen. Men dette må skje på kommersielle vilkår

For eksempel er avgifter på utslipp trolig noe som fungerer godt. Ved å gjøre det dyrere å slippe ut klimagasser, vil de som forurenser ta kostnadene – ikke vanlige norske skattebetalere. Gjennom effektiv prising på utslipp vil det dessuten bli mer lønnsomt for alle investorer å investere grønt, også uten massive subsidier fra lommene til det norske folk. På den måten kan premissene som staten legger for markedene, bidra til at markedene selv tar initiativ til grønn innovasjon og teknologiutvikling, samtidig som markedsaktørene selv tar en større del av risikoen.

Skattesystemet kan fungere som en annen premissleverandør. I dag betaler man langt mer i skatt på utbytte fra aksjeinvesteringer enn man betaler på rente- og eiendomsinntekter. Dette gapet bør lukkes. På den måten vil privat, risikovillig kapital søke ditt hvor fremtidens næringer og teknologier utvikles, i stedet for å ligge og hvile som en passiv rentenist.