Kraft eller krise?

Om vi skal kutte utslipp og nå klimamålene våre, trenger vi større produksjon og bedre distribusjon av fornybar kraft, sier Energikommisjonen i rapporten «Mer av alt – raskere» .

De anbefaler at vi setter mål for 2030: Minst 40 twh ny energi gjennom produksjon, og minst 20 twh energi fra energieffektivisering.

60 twh ny kraft innen 2030 er ambisiøst, men nødvendig. Det utgjør 8,6 twh årlig. Det er mer enn vi har satt i gang til sammen i 2021 og 2022. Og det er ikke engang gitt konsesjoner til noe i nærheten av 5 twh på ett år siden 2013.

Vi er velsignet med vannkraft. Men selv om vi kan regulere vannkraftproduksjonen, er også vannkraft prisgitt været. Derfor kan produksjonsmengden variere stort fra år til år. I tiårsperioden fra 2012 til 2021, varierte kraftproduksjonen med 26 twh fra laveste nivå i 2013 til høyeste nivå i 2021. Forbruket vokser jevnt, mens produksjonsevnen hopper og spretter fra år til år.

Det blir krevende. Hensyn til naturen krever at vi tar i bruk et mangfold av kilder. Vann, vind, sol – og energieffektivisering.

Og behovet for mer kraft blir større i takt med klimatiltak og utfasing av fossil energi. Det er av disse årsakene energimyndighetene advarer mot at vi styrer mot energiunderskudd, effektunderskudd, skyhøye priser og lavomstillingstakt.

I fastlandsindustrien slippes det ut mer enn 12 millioner tonn co2e hvert år. Klimatiltak i industrien er stort sett kraftkrevende prosesser. I tillegg er det behov for kraft for å kutte utslipp fra olje- og gassproduksjonen og fra transporten i landet.

På toppen av klimatiltakene kommer behovet for kraft til nye, fossilfri næringer, som skal dekke opp for eksportinntektene fra olja. Dette er et langt lerret å bleke. Olje- og gassproduksjon utgjorde 75 prosent av norske eksportinntekter i 2022, og eksportverdien var på svimlende 879 milliarder kroner. Foruten de ekstraordinære to siste årene, har eksportverdien de siste ti årene vært på mellom 210- og 310 milliarder kroner årlig.

Det tilsvarer ganske mye ny, fossilfri fastlandsindustri. Og derfor også en del ny energi.

Årlig gjennomsnitt for kraftproduksjon i den siste tiårsperioden, er på 143 twh. Legger vi 8,6 twh på dette, så er dette et hopp som tilsvarer differansen mellom gjennomsnittet i tiårsperioden, og nivået vi har ligget på siden 2020. Det året var det flom, og i 2021 og 2022 fortsatte vi å produsere like mye som i flom-året, med store konsekvenser for vassdragene. Dette er mengden vi skal øke krafttilgangen med hvert år fram til 2030.

For det står mellom kraft eller utslipp, og mellom egen produksjon av strøm eller import fra andre land.

Det blir krevende. Hensyn til naturen krever at vi tar i bruk et mangfold av kilder. Vann, vind, sol – og energieffektivisering.

8,6 twh årlig kan høres mye ut. Men det er lite, sammenlignet med hvor mye fossil energi vi totalt produserer hvert år. Vi har produsert mer enn 2000 twh i olje og gass hvert år siden 1996. 8,6 twh tilsvarer 4 promille av årlig olje- og gassproduksjon.

4 promille av oljeproduksjonen vår, som kan spres over 5-10 twh vindkraft på land, 5-10 twh solkraft og 5-10 twh gjennom vannkraft. Men så kommer de større usikkerhetsmomentene.

Jokerne ligger nemlig i havvind og energieffektivisering. Her mener kommisjonen det er realistisk å få ut så mye som 20 twh gjennom energieffektivisering og 20 twh fra havvind innen 2030. Men her ligger det et viktig poeng: Jo mindre av havvind og energieffektivisering som realiseres, jo større mengder må realiseres gjennom vindkraft på land, ny vannkraft eller solkraftparker.

Energikommisjonens rapport er en erkjennelse av at vi trenger mer av alt. Fordi vi ikke rekker å «gjøre oss ferdig» med en kilde før vi begynner på neste, og samtidig ha nok i tide. Og jo mindre vi bygger av en produksjonsform, jo større blir behovet for de øvrige produksjonsformene. For hvert havvindprosjekt vi skrotlegger, jo større press blir det på storskala vindkraft på land. Jo færre solkraftparker vi realiserer, jo større behov blir det for å demme opp nye vassdrag. Og for hver kilowattime vi ikke frigjør gjennom effektivisering, må vi skaffe den samme kilowattimen gjennom økt produksjon.

Energikommisjonens tar prisverdig nok utgangspunkt i at vi skal nå klimamålene våre.

Alt må til for at Norge skal unngå å måtte velge mellom en vedvarende anstrengt kraftsituasjon, eller å blåse i utslippskutt og klimakrise.

For det står mellom kraft eller utslipp, og mellom egen produksjon av strøm eller import fra andre land.

Industrien må kutte utslipp for å overleve i Norge. Norge behøver flere fossilfrie bein å stå på til erstatning for olja som hovedinntektskilde. 58 prosent av energiforbruket i Norge er fossilt. Kun 42 prosent er elektrisk. Det er krevende oppgaver som står foran oss.

Og strømmen må fram. Det betyr raskere utbygging av nett. Og her ligger det noen spennende forslag fra kommisjonen: Kan nettselskapene ta større risiko for å fordele mer effekt uten å bygge nye anlegg? Det vil si, istedenfor å sikre seg med 100 % av en gitt mengde effekt i reserve, kan nettselskapene justere reserven til 98 prosent og fordele to prosent til nye kunder?

Det vil i praksis medføre å nedprioritere forsyningsreservene til utenlandskablene for å spre litt mer effekt utover hjemlig industri. Det kan forene flere meningsbærere i den norske kraftdebatten.

Skal vi klare det, må vi produsere mer kraft, bygge mer nett, mer av alt – raskere.

Energikommisjonens flertall anbefaler også å bygge ut nett i forkant av forbruket. Det kan hende det er i et slikt grep det ligger størst potensial for politisk styring over ny produksjon og nytt forbruk. Strømnettet er veien kilowattene må kjøre på. Og akkurat som bensinstasjoner og kjøpesentre etablerer seg langs motorveier, vil strømforbruket etablere seg nært distribusjonsnettet. Og en føre-var utbygging vil også være svært positivt for industrien. For dersom industrien vet at de får tilgang til effekt, vil det være lettere å regne på nye klimatiltak og etableringer.

Energikommisjonens tar prisverdig nok utgangspunkt i at vi skal nå klimamålene våre. Vi skal kutte utslipp av klimagasser, vi skal bruke mindre fossil energi, og vi skal leve av andre eksportinntekter enn olja.

Skal vi klare det, må vi produsere mer kraft, bygge mer nett, mer av alt – raskere.