Ukraina-konflikten har omkalfatret europeisk politikk

Vladimir Putins invasjon av Ukraina har gitt Europa en brå oppvåkning. En ren, utilslørt angrepskrig på kontinentet utfordrer stabiliteten i internasjonal politikk på grunnleggende måter. Det er en nøye planlagt utfordring av rettsordenen som ble etablert etter andre verdenskrig, og slutten på «tiden etter den kalde krigen».

Kanskje burde vi ikke være overrasket. Analytikerne har i flere år snakket om at det nye internasjonale statssystemet er preget av en ny multipolaritet. Det betyr at internasjonal politikk ikke lenger er dominert av den europeisk-amerikanske konsensusen om økonomisk frihandel og politiske menneskerettigheter.

En konsekvens av den russiske invasjonen er at dette nye stormaktsspillet har blitt tydelig og militarisert – i vårt nabolag.

Tiden vi lever i er karakterisert ved at flere gigantiske stormaktsblokker rivaliserer om makten i det internasjonale systemet med økonomiske og militære virkemidler. USA og Kina er supermaktene i første rekke, men EUs økonomiske makt, Russlands store atomarsenal og Indias voksende befolkning gjør at disse blokkene også har et ord med i laget. Som den norske Yale-professoren Odd Arne Westad påpekte allerede før krisen blåste opp i Ukraina, ligner den internasjonale situasjonen i så måte på tiårene før første verdenskrig.

En konsekvens av den russiske invasjonen er at dette nye stormaktsspillet har blitt tydelig og militarisert – i vårt nabolag. Det har følger for Europa og Norge.

 

Moscow rules

Den kalde krigens tenkning om innflytelsessfærer og gjensidig ikke-intervensjonisme har vært et trekk ved Ukraina-krisen siden den begynte i desember.

NATOs reaksjon på Russlands styrkeoppbygging langs grensen var å understreke tidlig og tydelig at vesten ikke kom til å forsvare Ukraina. Vladimir Putin hadde atomprøvesprengninger i Arktis i uken før invasjonen begynte, og truet eksplisitt med å bruke atomvåpen i sine taler.

Retorikken minner om da Sovjetunionen invaderte Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Også da var det tale om en såkalt «anti-fascistisk» intervensjon mot kontrarevolusjonære. Hardlinerne i Moskva ville kvitte seg med reformpolitikerne som ønsket «kommunisme med et menneskelig ansikt» og slik stilte deres eget militariserte diktatur til skamme. Vesten fordømte invasjonene, men grep ikke inn «bak jernteppet», av frykt for at konflikten ville eskalere til atomkrig.

Det største problemet i europeisk politikk er et uforutsigbart og militært ekspansjonistisk Russland.

Det største problemet i europeisk politikk er et uforutsigbart og militært ekspansjonistisk Russland. Konsekvensen er at Vesten må bygge opp igjen militær styrke til å avskrekke det russiske regimet, og isolere det så godt som mulig fra omverdenen. I tøværsperioder kan vi kanskje knytte kulturelle, sosiale og visse økonomiske bånd østover, men dypest sett må vi vente på et regimeskifte i Russland drevet frem av innenrikspolitiske årsaker.

Det har vi gjort før, og det gikk bra. Norge må spille sin rolle og ruste opp i tandem med våre allierte.

 

Først tragedie, så farse

Vi lever ikke i 1956 eller 1968. Ukraina gjør motstand i en skala som var umulig for Tsjekkoslovakia. Internett gjør dessuten at hele verden kan følge utviklingen minutt for minutt og at meningsdannelsen blant vanlige folk er mindre forutsigbar enn før. Der Spiegel har trykket en russisk etterretningsrapport som omtaler betydelige russiske tap og er pessimistiske med tanke på Russlands evne til å okkupere Ukraina uten vesentlig større militær styrke enn regimet har tilgjengelig.

På en måte er det ikke så overraskende. Russlands stormaktsstatus handler om landets store geografiske utstrekning og atomarsenal. Russlands økonomi er bare litt større enn Spanias, og vesentlig mindre enn Storbritannia, Frankrike eller Italia. Krigens forløp så langt har blottlagt Russlands økonomiske og militære svakhet.

Etter den kalde krigens logikk er ikke det bare godt nytt. Jo lenger krigen varer, jo større politisk press er det i vesten for å gripe inn, og jo større sannsynlighet er det for at Kreml opptrer desperat med virkemidlene de besitter.

Krigens forløp så langt har blottlagt Russlands økonomiske og militære svakhet.

Kreml har undervurdert ukrainernes vilje til selvstendighet og demokrati, og evnen til å yte motstand mot invasjonen. Det er ikke bare en militær kjensgjerning. Fortellingene om Ukrainas sterke motstand, om enkelte soldaters og siviles heroisme og president Zelenskyjs eksemplariske opptreden preger mediene globalt. Som historikerne Yuval Noah Hariri og Timothy Garton Ash har påpekt, er nettopp slike nasjonale fortellinger kimen til videre frihetslengsel og håp – på lang sikt. Det mislykkede forløpet i invasjonens første fase begrenser derfor mulighetsrommet for en russisk klientstat eller okkupasjon i Ukraina, eller gjør iallfall de politiske og sosiale kostnadene ved en okkupasjon svært høye.

 

Europeisk handlekraft

Vestens reaksjon på Ukraina-krisen har vært unison og hurtig. Tross mye spekulasjon i pressen om en splittelse i NATO, ble det ikke et nytt Rapallo. De økonomiske sanksjonene av Russland har blitt langt mer omfattende enn noen trodde var mulig.

EUs reaksjon de siste månedene er ikke mindre imponerende. Det har fått mindre omtale i Norge, men EU og de europeiske stormaktene har lagt om kursen på store og viktige strategiske felt som vitner om større ambisjoner for europeisk påvirkning.

EU viser for det første en ny vilje til å bruke økonomiske muskler for å støtte demokrati, menneskerettigheter og klimaomstilling globalt. Gjennom «Global gateway»-programmet har EU satt av 300 milliarder euro til strategiske investeringer i resten av verden – for å demme opp for (særlig) kinesiske investeringer. I fjor samlet også EU en rekke av de eksterne bistands- og investeringsinstrumentene i den såkalte NDICI-pakken, for å gi mer strategisk innretning på europeernes bistandsarbeid.

EUs reaksjon de siste månedene er ikke mindre imponerende.

For det andre tilpasses den nye energipolitikken for å gjøre EU uavhengig av russiske fossile drivstoff lenge før 2030, med det nye REPowerEU-programmet. Planen var lenge at variable fornybare energikilder som sol og vind skulle bufres av russisk naturgass. For å bli uavhengig av Midtøsten og Russland er fremtiden atomkraft, import av naturgass fra USA og Norge, og en enda raskere omstilling til fornybar energi og på enøk.

Alle disse nye politiske initiativene er innrettet som virkemidler for å nå EUs ambisiøse klima- og naturpolitiske mål, samordnet gjennom «the European Green Deal», vedtatt i 2020. Et godt eksempel på hvordan målsetningene bygger opp under hverandre er EUs industripolitiske plattform, vedtatt i fjor. Gjennom bruk av offentlige anbud og aktiv næringspolitikk skal EU hente industriell produksjon tilbake til Europa (implisitt: fra Kina) blant annet for å sikre at produksjonskjedene drives av en energimiks med lite fossile drivstoff.

For det tredje skal Europa ruste opp. Selv om opprusting har stått på den europeiske agendaen i noen år, blir takten langt høyere og mer ambisiøs enn noen har ventet. Tyskland vil lede an. I så måte er talen sosialdemokraten Olaf Scholtz holdt i forbundsdagen 27. februar kanskje den største nyheten i kjølvannet av Ukraina-krigen.

 

Det europeiske generasjonsskiftet

EU-historikere som Piers Ludlow har vist at EU utvikler seg mest som reaksjon på dype kriser. Vi har nylig opplevd flere, så man kan spørre seg hvor viktig Ukraina-krigen har vært for EUs nye handlekraft. Europeisk energipolitikk var i endring allerede tidlig i vinter, selv om tysk tilslutning først kom i forrige uke. «Global gateway» kom i fjor, i kontekst av Kinas trusler mot Taiwan, okkupasjonen av Hong Kong og avsløringene av folkemordet mot uigurene.

Korona-pandemien har senket terskelen for å bruke politiske muskler. Koordineringen av vaksineproduksjonen i EU har vært vellykket, etter noen problemer i startgropen. EUs langtidsbudsjett og den svære krisepakken for å blåse liv igjen i europeisk økonomi (NextGenerationEU) har gitt handlingsrom og ny seriøsitet i politikken i mange europeiske land.

Korona-pandemien har senket terskelen for å bruke politiske muskler.

Selv om stormaktskrisene i Ukraina og Sørkinahavet har vært viktige katalysatorer, er generasjonsskiftet i europeisk politikk kanskje også del av forklaringen på den nye europeiske linjen. Angela Merkel vokste opp bak jernteppet, og ønsket en fredelig håndtering av den globale maktoverføringen til stillehavsområdet. Ursula von der Leyen, Annalena Baerbock og Emmanuel Macron er alle barn av et Vest-Europa som ser menneskerettigheter som selvfølgelige minstekrav.

Det er altså antagelig en overforenkling å se EUs utvidete sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske ambisjoner som en krisereaksjon på krigen i Ukraina alene. Ukraina-krigen akselererer og radikaliserer omleggingen av europeisk politikk som allerede var i gang. Denne omleggingen avspeiler den nye multipolare situasjonen og en ny ambisiøs generasjon europeiske politikere som er klar over behovet for å håndtere både klimakrisen og den nye stormaktsrivaliseringen.

 

«America first» og «det hjernedøde NATO»

Ukraina-krisen har imidlertid ikke bare vist at Europa må samle seg for å avverge farene ved russisk ekspansjonisme. Det er blitt synlig hvor avhengig Europa er av amerikansk militær styrke.

President Joe Biden er en gammel kald kriger og har garantert europeisk sikkerhet med selvfølgelighet. Han har opptrådt på en tydelig og forutsigbar måte som viser at den nåværende amerikanske regjeringen forstår behovet for å avskrekke Russland.

Historikere har lenge advart mot å ta amerikansk støtte til Europa for gitt.

Denne sikkerhetspolitiske garantien er ikke like selvsagt som før. USAs stormaktsinteresser og fremste rival er i Øst-Asia, og alle amerikanske presidenter siden Nixon har gitt uttrykk for et ønske om å flytte USAs strategiske tyngdepunkt mot Stillehavet. Så også Biden, som gjennom etableringen av AUKUS-alliansen med Australia og Storbritannia kan sies å ha prioritert konflikten med Kina over hensynet til europeiske partnere.

En rekke amerikanske utenrikskommentatorer, mest uttalt John Mearsheimer, betrakter derfor Bidens engasjement og tidsbruk på Ukraina og Europa som en uvelkommen avledning fra avskrekkingen av Kina.

Historikere har lenge advart mot å ta amerikansk støtte til Europa for gitt. Geir Lundestad har for eksempel vist at små europeiske land med store strategiske interesser – som Nederland, Danmark og Norge – var viktige for å få USA interessert i å garantere for europeisk sikkerhet i tiden like etter andre verdenskrig.

Tankeeksperimentet om amerikansk likegyldighet til europeisk sikkerhet bygger på smertelig erfaring. I mellomkrigstiden var USA nøytralt, og amerikanerne presset Frankrike og Storbritannia inn i München-avtalen med Hitler. Under slagordet «America first» var det stor folkelig motstand i USA mot å slåss mot nazistene. Det var først Hitlers krigserklæring etter japanernes angrep på Pearl Harbor som trakk USA direkte inn i krigen i Europa.

I Donald Trumps presidenttid gav flere europeiske statsledere uttrykk for manglende tillit til at NATO var en pålitelig allianse på sikt. Trump og deler av den amerikanske opposisjonen genierklærte Vladimir Putins invasjon av Ukraina, og har ikke sluttet rekker om Bidens utenrikspolitikk. En ny generasjon i amerikansk opinion vil «America first», og er skeptisk til oversjøiske eventyr.

Et Europa med harde og myke maktmidler er mer interessant som samarbeidspartner for amerikanerne – og kan tåle å stå alene om det må.

Om det største problemet for europeisk sikkerhet er russisk imperialisme, er det nest største problemet altså at USA er løsere bundet til europeiske interesser enn før. Selv om NATO har hatt noen gode uker med den aldrende president Biden ved roret, er usikkerheten i amerikansk politikk trolig en viktig drivkraft bak EUs nye iver etter å fylle arsenalet av militære og økonomiske virkemidler.

Et Europa med harde og myke maktmidler er mer interessant som samarbeidspartner for amerikanerne – og kan tåle å stå alene om det må.

 

Norske veivalg

Norge er et lite land i verden. Når naborelasjonene våre militariseres på nytt, er Norge avhengig av å forankre våre verdier og interesser i det internasjonale systemet rundt oss.

Med naboskap til Russland og de strategisk viktige arktiske vannveiene, og en åpenbar interesse i en åpen og regelbasert verdensorden, har Norge har alltid vært en av de sterkeste pådriverne for NATO.

Det er helt selvsagt at Ukraina-krigen bør føre til kraftig norsk opprusting og beredskap, og en lojal tilslutning til energisamarbeidet med våre allierte i Europa.

Når naborelasjonene våre militariseres på nytt, er Norge avhengig av å forankre våre verdier og interesser i det internasjonale systemet rundt oss.

I en verden hvor stormaktene konkurrerer på nytt, er et revitalisert og handlekraftig EU en viktig garantist for norske interesser og et forutsigbart supplement til NATO. Danmark har tatt den naturlige konsekvensen, og holder folkeavstemning om tilslutning til det europeiske sikkerhetssamarbeidet.

Inntil videre står Norge helt på utsiden av EU. Er det den tryggeste løsningen i den nye multipolare verdensordenen?