Et kritisk blikk på amerikansk eksepsjonalisme

CAMBRIDGE: Da jeg begynte som foreleser ved Harvards Kennedy School på midten av 1980-tallet, var konkurransen fra Japan det som mer enn noe annet opptok de som utformet amerikansk økonomisk politikk. Boka Japan as Number One skrevet av Ezra Vogel, Harvards mest framstående Japan-ekspert på den tiden, anga tonen for debatten.

Jeg husker at det som slo meg den gang var i hvilken grad debatten, selv blant akademikere, var preget av tanken om at USA hadde rett til å være øverst på den internasjonale rangstigen. USA kunne ikke la Japan dominere viktige næringer og måtte svare med sin egen nærings- og handelspolitikk — ikke bare fordi denne politikken kanskje kunne være til hjelp for den amerikanske økonomien, men også fordi USA rett og slett ikke kunne være nummer to.

Det som er bra for USA er bra for verden.

Fram til da hadde jeg tenkt at aggressiv nasjonalisme var et trekk ved den gamle verden: Europeiske samfunn var usikre på sin plass i verden og vaklet som følge av forestilt eller faktisk historisk urett. Amerikanske eliter — rike og trygge på seg selv — kunne verdsette patriotisme, men de hadde gjerne et mer kosmopolitisk verdenssyn. Men nullsumsnasjonalisme lå ikke langt under overflaten, noe som ble åpenbart da USAs plass på toppen av den globale økonomiske totempelen ble truet.

Etter tre tiår med amerikansk seiersrus i kjølvannet av Berlinmurens fall, finner en tilsvarende prosess nå sted i et langt større omfang. De viktigste drivkreftene er Russlands invasjon av Ukraina og spesielt Kinas framvekst, som representerer en mer betydelig økonomisk utfordring for USA enn det Japan gjorde på 1980-tallet. Kinas framvekst ses samtidig som en geopolitisk fare.

USA har svart på disse utfordringene ved å forsøke å hevde seg på nytt som den ubestridte leder i verden — et mål amerikanske politikere og byråkrater mer enn gjerne blander sammen med etableringen av en mer sikker og velstående verden. De mener amerikansk lederskap er avgjørende for å fremme demokrati, åpne markeder og en regelstyrt internasjonal orden. Hva bidrar vel ikke mer til fred og velstand enn det?

Invasjonen av Irak i 2003 var et like klart brudd på FN-pakten som Russlands angrep på Ukraina, iverksatt av president Putin.

Troen på at amerikanske utenrikspolitiske mål i bunn og grunn er godartede, ligger til grunn for myten om amerikansk eksepsjonalisme: Det som er bra for USA er bra for verden.

Selv om dette til tider utvilsomt er sant, gjør myten amerikanske politikere og byråkrater ofte blinde for hvordan de faktisk utøver makten sin. USA undergraver andre demokratier når det passer amerikanske interesser og har en lang historie med å blande seg inn i nasjonale anliggender i andre suverene stater. Invasjonen av Irak i 2003 var et like klart brudd på FN-pakten som Russlands angrep på Ukraina, iverksatt av president Putin.

Amerikansk politikk med mål om å sikre «åpne markeder» og en «regelstyrt internasjonal orden», gjenspeiler ofte interessene til amerikanske eliter innen politikk og næringsliv framfor det små land håper å oppnå. Og når internasjonale regler avviker fra disse interessene, holder USA seg gjerne bare borte — slik vi ser med Den internasjonale straffedomstolen og de fleste av konvensjonene til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).

Hvem ved sine fulle fem vil avvise en slik visjon?

Mange av disse motsetningene kom til syne i en tale som nylig ble holdt av den amerikanske utenriksministeren, Antony J. Blinken, om USAs tilnærming til Kina. Blinken beskriver Kina som «den største langsiktige utfordringen for den internasjonale ordenen», og han hevder at dersom visjonen til kinesiske myndigheter får råde, vil det «gjøre at vi beveger oss bort fra de universelle verdiene som har ligget til grunn for så store deler av framskrittene vi har sett i verden».

Blinken har rett i at mange deler av den internasjonale ordenen som har rådet siden andre verdenskrig, som FN-pakten, ikke bare er amerikanske eller vestlige. Men det er langt fra sikkert om Kina utgjør en større fare for dette universelle byggverket enn USA. F.eks. har mange av problemene som amerikanske politikere og byråkrater opplever i forhold til kinesisk økonomisk politikk og praksis å gjøre med områder — spesielt handel, investeringer og teknologi — der det knapt finnes universelle regler.

Ifølge Blinken vil USA «forme det strategiske miljøet som omgir myndighetene i Beijing for å fremme [USAs] visjon om et åpent og inkluderende internasjonalt system».

Igjen: Hvem ved sine fulle fem vil avvise en slik visjon?

Andre land som blir påvirket av dette spillet, sliter ofte med å skille mellom stormaktenes globale framferd.

Men Kina og mange andre bekymrer seg for at de amerikanske intensjonene ikke er fullt så godartede. For dem høres Blinkens uttalelser ut som en trussel om å tøyle Kinas ambisjoner og begrense landets muligheter, samtidig som andre land blir presset til å ta parti for USA.

Poenget her er ikke å sidestille dagens amerikanske handlinger med Russlands invasjon av Ukraina eller Kinas grove menneskerettighetsbrudd i Xinjiang — eller det at Kina forsyner seg av områder i Himalaya og Sør-Kinahavet. Med alle sine feil og mangler, er USA et demokrati der samfunnsdebattanter åpenlyst kan kritisere og protestere mot myndighetenes utenrikspolitikk.

Men det spiller liten rolle for land som blir behandlet som brikker i et amerikansk geopolitisk spill — et spill preget av rivaliseringen mellom USA og Kina. Andre land som blir påvirket av dette spillet, sliter ofte med å skille mellom stormaktenes globale framferd.

Vil du heller leve i en verden dominert av USA eller av Kina?

Blinken skisserte opp en klar sammenheng mellom Kinas autoritære statsmakt og landets angivelige trussel mot den globale ordenen. Dette er en gjenspeiling av USAs tro på sin egen godartede eksepsjonalisme. Men demokrati hjemme betyr ikke nødvendigvis velvilje i utlandet. Og undertrykkelse i hjemlandet fører ikke nødvendigvis til aggressiv framferd utenfor landets grenser. Kinesiske myndigheter sier også at de er interessert i en stabil og framgangsrik global orden — bare ikke en orden som utelukkende er utformet på amerikanske premisser.

Ironien er at jo mer USA behandler Kina som en trussel og forsøker å isolere landet, jo mer vil Kinas mottiltak tilsynelatende validere den amerikanske frykten for Kina. USA forsøker nå å samle en «klubb» av demokratier som åpenlyst opponerer mot Kina. Det er derfor ikke overraskende at president Xi Jinping kom Putin i møte akkurat i det Russland forberedte seg på å invadere Ukraina. Som journalisten Robert Wright bemerker: Land som blir ekskludert fra slike grupperinger vil finne sammen.

Jo før amerikanske ledere innser at andre land ikke ser USAs globale ambisjoner gjennom de samme rosenrøde brillene, jo bedre vil det være for alle.

Til de som lurer på hvorfor vi burde bry oss om USAs relative tilbakegang som global makt, svarer amerikanske utenrikspolitiske eliter med et retorisk spørsmål: Vil du heller leve i en verden dominert av USA eller av Kina?

Men i realiteten vil andre land heller leve i en verden der de ikke blir dominert — en verden der små land bevarer en rimelig grad av autonomi, har gode relasjoner til andre land, ikke blir tvunget til å velge side og ikke indirekte blir skadet når stormaktene slåss med hverandre.

Jo før amerikanske ledere innser at andre land ikke ser USAs globale ambisjoner gjennom de samme rosenrøde brillene, jo bedre vil det være for alle.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org