Kunstig intelligens eller sunn fornuft? Ja, takk, begge deler!

Kunstig intelligens er et kraftfullt verktøy som vi kan ha stor nytte av i årene framover. Men diskusjonen om denne teknologien får dessverre lett en defensiv tilnærming: Det spørres ofte om hva kunstig intelligens vil gjøre med oss mennesker, men det diskuteres ikke like ofte hva vi mennesker kan og bør gjøre med den, som et verktøy for å få en bedre verden.

Hver gang jeg hører de mest frelste og ukritiske entusiastene legge ut om den kunstige intelligensens fantastiske muligheter, melder det seg noen kritiske motforestillinger i meg som minner om en diskusjon fra lang tid tilbake, men som jeg fram til ganske nylig ikke klarte å bringe opp til bevisstheten.

De som er i posisjon til å gjøre det, sitter dermed med definisjonsmakten over virkeligheten.

Så endelig husket jeg hva det var: Hans Skjervheims essay «Invitasjon til (kulturelt(?)) sjølvmord?» fra 1986. Her advarte han mot den retningen som ble kalt poststrukturalismen. Etter å ha merket seg logikkens triumf i denne retningen, konkluderte han med at dette ville han ikke være med på.

Grunnen var at menneskene i sine beslutninger støtter seg på noe mer enn det som kan formuleres i et objektivt språk. Det vi må ha i tillegg, kalte han dømmekraft, og denne så han som helt nødvendig for at et samfunn skal kunne fungere.

Etter Skjervheim har vi fått mer kunnskap om hva denne dømmekraften består av, og om det logiske språkets begrensninger, blant annet gjennom ny kunnskap om den menneskelige hjernen.

Den «oppdagelsen» som poststrukturalistene lot seg begeistre av, kom, ifølge Skjervheim, fra Friedrich Nietzsche. Nietzsche påpekte at det er, og vil alltid være, altfor få ord i verden til alt det som vi ønsker å sette ord på. Derfor må vi hele tiden benevne flere forskjellige enkelttilfeller med det samme ordet. De som er i posisjon til å gjøre det, sitter dermed med definisjonsmakten over virkeligheten.

Mennesket lærer først sansingen av omgivelsene og en empatisk innlevelse og deretter et objektivt språk.

Som en logisk følge av dette, blir det umulig å skille mellom en saklig framstilling og propaganda. Hva som er sant blir bare et spørsmål om hvilken fortelling som fester seg i et samfunn, uavhengig av noen bakenforliggende virkelighet.

Når vi i dag ser på hva som ytres i sosiale medier og i den politiske retorikken, kan vi på et vis si at poststrukturalistene fikk rett. Men det er bare så lenge vi lar oss lure til å tro at ord er tilstrekkelige i seg selv.

Nyere kunnskap om hjernen forteller oss at en god, verbal kommunikasjon mellom mennesker er mulig først når flere viktige forutsetninger allerede er på plass. La meg her nevne to, som kanskje er de to viktigste:

(1) En direkte og sanselig registrering av omgivelsene som bare delvis er bevisst, og
(2) evnen til empatisk innlevelse.

En kunstig intelligens kan lære seg både sine omgivelser og å gi uttrykk for empatisk innlevelse, så godt at vi kanskje ikke vil kunne merke at det ikke er et ekte menneske som står bak. Men forskjellen mellom menneske og maskin er den rekkefølgen det skjer i:

Mennesket lærer først sansingen av omgivelsene og en empatisk innlevelse og deretter et objektivt språk, mens maskinen lærer først et objektivt språk og deretter, ved hjelp av dette språket, å kartlegge omgivelsene og å uttrykke noe som til forveksling kan ligne en empatisk innlevelse.

Nettopp disse evnene hos en helsearbeider er virksomhetens aller viktigste ressurs.

Hva er så den store forskjellen? Den er ganske enkelt at våre nevnte evner til (1) å sanse omgivelsene direkte og (2) en empatisk innlevelse, er mye mer enn bare to forutsetninger for å lære et språk: Disse evnene gjør at vi kan forstå hverandre på tross av språkets mangler og begrensninger.

Med disse evnene kan vi blant annet skjelne mellom to forskjellige tilfeller, selv om de benevnes med det samme ordet. Som for eksempel når to pasienter har samme diagnose, men en helsearbeider med det vi kaller et godt profesjonelt skjønn, og som tar opp i seg nettopp de to nevnte evnene, kan se forskjellen mellom de to pasientenes situasjon, noe som kan være avgjørende for behandlingen og dens resultat.

Skjervheim antydet i sitt essay fra 1986 at det å gjøre seg hundre prosent avhengig av et logisk objektivt språk vil være å invitere til kulturelt selvmord.

Nettopp disse evnene hos en helsearbeider er virksomhetens aller viktigste ressurs. Vi hører imidlertid om en økende sløsing med denne ressursen, ved at en stadig større del av de samme helsearbeidernes arbeidstid går med til rapportering og skjemautfylling, slik at det blir mindre tid igjen til de omsorgsoppgavene de er satt til å utføre.

Mye av dette rent administrative arbeidet burde kunne utføres av en kunstig intelligens. I stedet for slik det er nå, hvor de som utvikler de digitale verktøyene kommuniserer mest med virksomhetens ledere, og da gjerne med det resultatet at det innføres nye systemer som forutsetter enda mer rapportering fra de som møter pasientene.

Tilsvarende kunne vi tenke om flere andre sektorer i samfunnet, som for eksempel i skolen: La de som utvikler digitale verktøy, som for eksempel kunstig intelligens, en stund fotfølge de som utfører primærtjenesten, for så å lage noe som kan avlaste dem fra det administrative rutinearbeidet, i stedet for å hjelpe ledelsen med å innføre nye systemer som fører til at dette arbeidet bare øker i omfang.

Så kan vi i stedet heller begynne å snakke om hva vi kan, og hva vi ikke vil, bruke dette verktøyet til.

Skjervheim antydet i sitt essay fra 1986 at det å gjøre seg hundre prosent avhengig av et logisk objektivt språk vil være å invitere til kulturelt selvmord. Dette sammenliknet han med den greske filosofen Empedokles, som det sies ville finne ut hvordan en vulkan virker ved å hoppe ned i den.

På den måten skaffet han seg kanskje en unik kunnskap, men det hjalp verken ham selv eller andre. Det var dette Skjervheim ikke ville være med på. Han satte sunn fornuft foran det å underkaste seg den rene, og språklig konstruerte, logikken.

Hans advarsel kan hjelpe oss til å avstå fra å hoppe etter Empedokles, enten vi gjør det i en ren og ukritisk entusiasme for den kunstige intelligensen, eller i en tro på at vi ikke har noe annet valg.

Så kan vi i stedet heller begynne å snakke om hva vi kan, og hva vi ikke vil, bruke dette verktøyet til.