Kunstige motsetninger mellom klima og forsvar

Unge Høyre-leder Ola Svenneby mener at klimapolitikken må vike plass for investeringer i Forsvaret. Støtte til havvind og andre klimatiltak foreslås skrotet til fordel for opprustning. Også AUF-leder Gaute Skjervø åpner, skuffende nok, for å sette klimapolitikken på vent.

For det første venter ikke klimakrisen på noen. For det andre skaper dette kunstige motsetninger som i verste fall kan gjøre samfunnet mindre trygt.

 

Forsvarspolitisk paradoks

Sterkt økte offentlige utgifter til forsvar kan, paradoksalt nok, bli en kilde til økt utrygghet. Det militær-industrielle kompleks er et begrep som først ble brukt av den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i 1961.

Han beskrev forholdet mellom et lands militær og forsvarsindustri, og hvordan de sammen påvirker utformingen av offentlig politikk og prioriteringer. Forholdet er gjensidig gunstig fordi militæret får tilgang til våpen og forsvarsmateriell, mens forsvarsindustrien får betalt for å forsyne dem med utstyr.

Trygge samfunn bygges ikke bare av våpen, forsvarsmateriell og murer for å holde fienden ute.

Problemet oppstår når disse interessene får for stor innflytelse over våre demokratiske institusjoner og prioriteringen av samfunnets ressurser. Det er også fare for at stadig økte forsvarsbudsjetter kan føre til en mer aggressiv utenrikspolitikk, som vil føre til økt global utrygghet.

Trygge samfunn bygges ikke bare av våpen, forsvarsmateriell og murer for å holde fienden ute. De bygges av velferd, økonomisk trygghet og internasjonalt samarbeid.

Hvis forsvarsutgiftene vokser seg så store at de går på bekostning av velferd, utdanning, helse og bærekraft, blir konsekvensene økt ulikhet og økonomisk utrygghet. Man trenger ikke gå langt tilbake i historien før man ser en trend der økonomisk utrygghet fører til økt polarisering, konflikt, og i de verste tilfeller, krig.

 

Falske motsetninger

Det skaper falske motsetninger å stille én eksistensiell krise opp mot en annen. Den sikkerhetspolitiske trusselen fra autoritære regimer er reell. Det samme er klimakrisen. Konsekvensene – mennesker på flukt, materielle ødeleggelser, lidelse og sult – er langt på vei sammenlignbare.

Krig og konflikt har ofte oppstått på grunn av kamp om naturressurser.

50 prosent av Norges energiforbruk i dag er fossilt og må erstattes av fornybare alternativer for å nå klimamålene. Offentlig støtte til havvind er en investering både i å erstatte disse 50 prosentene, men også i oppbyggingen av en industri som kan skape levedyktige lokalsamfunn når oljeindustrien etter hvert fases ut.

Investering i fornybar energi er også god sikkerhetspolitikk. Krig og konflikt har ofte oppstått på grunn av kamp om naturressurser. Fornybar energi er derfor tradisjonelt forbundet med lavere geopolitisk risiko fordi det kan bygges hvor som helst – så lenge vinden blåser eller sola skinner.

Hensynet til energisikkerhet gjør seg også gjeldende her. Dette hoppes bukk over i den mye omtalte rapporten til Finanspolitisk utvalg som i februar slo fast at vi burde skrinlegge norsk havvindsatsing og heller importere billig kraft fra Europa. Det er dårlig sikkerhetspolitikk å planlegge for å produsere mindre kraft enn vi vet vi kommer til å trenge, og regne med at andre vil være villige til å selge sin kraft til oss.

 

Et samfunn verdt å forsvare

Hvorfor er trusselen fra autoritære regimer så skummel for oss? Fordi vi kjenner verdien av frihet, menneskeverd, like muligheter og inkludering – vi vet hva vi ikke har råd til å miste.

Langtidsplanen for Forsvaret som ble vedtatt i fjor setter en totalramme på 1600 milliarder kroner til Forsvaret over de neste 12 årene. Når Svenneby argumenterer for at man skal ta 35 milliarder fra havvindsatsingen og legge det til denne potten, er det som vi hører ekkoet av Eisenhowers advarsel fra 1961.

Vi er også nødt til å investere i å bygge et samfunn som ivaretar de verdiene vi ønsker å forsvare.

Selv i alvorlige sikkerhetspolitiske tider må grensen gå et sted for hvor mye av samfunnsutviklingen som skal absorberes av en eskalerende forsvarspolitisk pengebruk. Vi er også nødt til å investere i å bygge et samfunn som ivaretar de verdiene vi ønsker å forsvare.

Det gir også en vond smak i munnen når Senterpartiet og FrP uttaler at man burde avlyse utlysningen av nye havvindfelter i år for å øke støtten til Ukraina. Det å bruke Ukrainas frihetskamp til å ri egne politiske kjepphester burde vi holde oss for gode til.

 

Politikk er prioriteringer

Svenneby understreker at han ikke mener at vi skal slutte med klimapolitikk, bare at det alltid skal nedprioriteres. Problemet er at politikk er kampen om knappe ressurser, og hvis vi ikke kan si at klimapolitikk skal prioriteres, vil den alltid tape.

Jeg trenger vel heller ikke påpeke hvor lite overbevisende det lyder at han som etter valget i 2023 erklærte Greta Thunberg-generasjonen for død, tilsynelatende har et bankende hjerte for klimasaken.

Det er naturlig at oppmerksomheten til både politikere og befolkning fokuseres mot det som er, eller oppleves, mest akutt. Særlig gjør dette seg gjeldende når vi står i situasjoner som kan betegnes som kriser.

Vi skal likevel være på vakt for å nedprioritere og miste fokus på de sakene som er helt grunnleggende for det samfunnet vi ønsker å ta vare på.