Kvinnehelse på agendaen

Kvinnehelse er i vinden for tiden, i noen kretser i alle fall. Det er flere kampsaker, jeg nevner bare noen: Bedre fødselsomsorg, mer forskning på de skjulte kvinnesykdommene som endometriose og lipødem, mer kunnskap om legemidlers virkning på kvinner.

Kvinner er jo ikke egentlig usynlige, det som er usynlig er hvordan og hvorfor kvinner skiller seg fra menn på en slik måte at det får konsekvenser for sykdom og helse.

Likestillingspolitikken har likt å fremstille det som vi ikke er så forskjellige, og moderne diskusjon om kjønn og kjønnsskifte har på sin måte også oversett den viktige biten som dreier seg om biologi: altså ikke hvordan vi ter oss og kler oss, men hvordan cellene og hormonene virker inn på kroppene våre, på en unik og spesifikk kjønnet måte.

Kvinnen har også i biologien vært betraktet som «det annet kjønn» – eller avviket.

Det er fremdeles slik at kreft og hjerte- og karsykdommer er de store, alvorlige sykdommene som gamle folk dør av, selv om alvorlige infeksjoner som influensa og Covid spiller en viss rolle. Kvinner lever verden over lengre enn menn, og sykdommer som rammer gamle, vil spille en stor rolle for kvinnene: demens, beinskjørhet, slag, bevegelsesproblemer. Menn utsetter seg for flere farer i sin adferd, og skårer høyere på ulykkes- og voldelig død statistikken.

Fordi kvinner og menn har ulik biologi, og også ulike levemåter og livsstil, kommer alle sykdommer litt forskjellig ut hos kvinner og menn.

En vesentlig og viktig forskjell er at mennesket tilhører pattedyrene, og blant pattedyrene er ikke bare reproduksjonen kjønnet (det er den hos mange planter og fisk og fugler også), men yngelpleien foregår i en vesentlig del inni hundyrets kropp, og den nyfødte yngelen lever av næring produsert av morens kropp. Fordi de nye individene bor i hunndyrets livmor, er det viktig at både eggcellene og sædcellene og det lille fosteret ikke angripes av moras immunsystem. Kvinner har derfor et immunsystem som kan modereres. Men det fører også til at kvinner er mer utsatt for en rekke autoimmune sykdommer.

Fra gammelt av har legene og forskerne vært menn, og de har sett mer på seg selv enn på kvinnen.

Det er mange grunner til at vi har mindre kunnskap om kvinners helse. Fra gammelt av har legene og forskerne vært menn, og de har sett mer på seg selv enn på kvinnen. Kvinnen har også i biologien vært betraktet som «det annet kjønn» – eller avviket. Deres plager var ikke så lett å få øye på, fordi forskerne ikke spurte de riktige spørsmålene. Og så lager man veldig normative rammer.

For eksempel kalles den perioden i menstruasjons-syklus som kvinner har rett før menstruasjonen, for premenstruell tensjon. I den perioden er kvinner muligens noe mer irritable og sinte. Hvis en snur det på hodet, kan man si at det er normaltilstanden (for menn) – men at kvinner har noen nydelige, østrogenrike pauser fra dette der hun er mild og god og klar for litt kos.

Sosialt sett, i arbeidslivet, har vi også hatt en norm som lager arbeidslivstilpasninger til menns behov. Gravide kvinner, som det er en del av i arbeidslivet, har ikke egne normer eller regler. Alle kan jo se at en gravid kvinnekropp er vesentlig forskjellig fra en mannskropp, men det er mannskroppens regler som gjelder. Graviditet er ikke noen egen sykemeldingsgrunn, vi antar altså at i arbeidslivet kan gravide kvinner vanligvis jobbe slik voksne menn gjør. At de ikke kan det, viser statistikken, over 50 prosent av alle gravide er faktisk sykemeldte fordi det ikke går å være i fullt arbeid i hele graviditeten.

Vi har også laget en slags likestilling i politikken rundt barselpermisjon, der man egentlig har sett bort fra at kvinnens biologi endres under fødsel og i barsel, f eks er det bare kvinner som kan amme.

Mange kvinner er sannsynligvis overbehandlet fordi de har fått mannens doser av medisin.

En annen grunn til at man har oversett ulikhetene mellom menn og kvinner i helse, er at man har vært redd for å inkludere kvinner i legemiddelutprøvingen. To store skandaler – Thalidomid-skandalen, der mange barn ble født uten armer og bein fordi moren hadde fått et lett middel mot kvalme i svangerskapet – ble en vekker. Diethylstilbøstrol-skandalen, der barn ble født med økt fare for kreft i underlivet hvis mor hadde fått et hormon mot mulig spontan abort – var også en slik vekker.

Man formet en «vær varsom»-politikk i forskning, som gikk mye lenger enn legemiddel-utprøvning. Man utelukket kvinner fra nesten all medisinsk forskning.

Problemet med dette er tosidig. For det første vet man mindre om hvilke doser av legemidler man skal gi kvinner, som både har lavere kroppsvekt og en annen fettfordeling enn menn. Mange kvinner er sannsynligvis overbehandlet fordi de har fått mannens doser av medisin. Den andre problemstillingen oppstår når man nå for tiden ser ut til å ønske seg barn seint i livet, der noen allerede har fått en kronisk sykdom.

Fordi kvinner og menn har ulik biologi, og også ulike levemåter og livsstil, kommer alle sykdommer litt forskjellig ut hos kvinner og menn.

Kvinner med epilepsi, med diabetes, med psykiske problemer, med hjertesykdom, til og med transplanterte kvinner – ønsker seg barn. Men vi vet nesten ingen ting om hvor farlig – eller ufarlig – medisinene de bruker er for fosteret. Noen kvinner velger å slutte med medisiner, vel vitende om at egen sykdom kan forverres, mens andre bruker medisinene og håper at det går bra. Vi VET at noen medisiner ikke er bra for foster, som epilepsimedisiner og Metadon, og vi vet at uten medisiner, er noen sykdommer som diabetes vel så farlig for foster og mor. Men for mange andre av de tusen medisinene man bruker, vet vi det ikke.

I denne lille artikkelen har jeg fokusert mest på de biologiske ulikhetene mellom menn og kvinner. De biologiske og hormonelle ulikhetene overføres til de mer samfunnsmessige delene av sykdomsforståelse; ved at menn og kvinner til dels lever nokså ulike liv. De jobber i ulike yrker, de uttrykker følelser forskjellig, og de bruker ulik tid på husarbeid og barneomsorg. Dessuten er menn i snitt mye rikere enn kvinner, noe som også virker inn på helse.

I år laget jeg noen globale kvinnehelseparoler, som ble publisert 8 mars i legetidsskriftet.

De lyder slik:

Styrk unge jenters rettigheter! Nei til seksuelle overgrep mot og voldtekt av jenter!

Styrk seksualundervisningen og tilgang på prevensjon til alle som er seksuelt aktive!

Beskytt jenter mot omskjæring!

Gi bedre fødselshjelp der kvinnene bor!

Styrk den mentale helsen til gravide og småbarnsmødre som er på flukt!

Gi alle kvinner som trenger det, adgang til abort!

Selv om det er store forskjeller i helse mellom menn og kvinner i Norge, har vi kommet et stykke videre. Når det gjelder kvinners helse i de fattige landene, er veldig mye fortsatt ugjort.