Fordi jeg trenger at du beveger deg i nærheten av den smerten jeg bærer. Fordi jeg trenger at du åpner kjeften eller lar fingrene hamre over tastaturet når du ser rasisme. Fordi jeg trenger at du blir mer rasende enn meg.
Min grunnfølelse har siden 22. juli 2011 vært apati. Iblandet frykt og angst for å bli drept. Skutt når jeg viser hvilket parti jeg tilhører. Så alle dere som er medlem i andre anstendige partier, alle dere som stemmer noe annet enn meg, jeg trenger at du sier ifra når du ser urett. Du må gripe til tastaturet. Det kan ikke være mitt, AUF og Arbeiderbevegelsens ansvar å alene stå opp mot konspirasjonsteoriene og hatet som drepte mine venner.
Du må gjerne skrive «Aldri glemme» på profilbildet ditt, men du må gjøre faen så mye mer enn det. Du kan ikke akseptere «ville ikke brukt akkurat de ordene». Hvis det er din eneste respons på at andre nører opp under konspirasjonsteorier, hat og hets, føles det som et hån mot meg. Et hjerterått, jævlig hån av livet mitt. Fordi jeg måtte fortsette å leve, mens 69 kamerater døde. Hvor har du vært etterpå, du som aldri glemmer? Du som trekker på skuldrene av «ville ikke brukt akkurat de ordene»?
Bare måneder etter ble vi bedt om å ta ansvar for debattklima, for å ikke innskrenke folks ytringsfrihet.
De lå slaktet ned på svaberg fordi de trodde på en bedre verden.
De måtte barrikaderte seg i Skolestua, tisset på håndklær og var musestille fordi de trodde på fred i Midtøsten.
De så blodet pumpe ut av sår og livet svinne bort fra øynene til vennene deres fordi de ville høre på hva Gro Harlem Brundtland talte om.
De kledde av seg fargerike klær og gjemte seg bak bittesmå steiner fordi de var opptatt av rasisme.
De svømte for livet i iskaldt vann fordi Jens Stoltenberg skulle komme dagen etter.
De måtte flykte over døende venner fordi de trodde på likestilling.
De fikk aldri komme hjem og fortelle om samholdet, forelskelsene, underholdningen, klissvåte telt og alt de hadde lært, fordi de trodde på solidaritet.
Hvor var du da en mor og en far stoppet opp foran et butikkvindu og innså at de aldri fikk kjøpe julegave til barnet sitt igjen?
Bare måneder etter ble vi bedt om å ta ansvar for debattklima, for å ikke innskrenke folks ytringsfrihet. Som om kulehullene våre ikke var symboler på at høyreekstreme ville at vi skulle tie. Et år etter fikk en av terroristens inspirasjonskilder penger til å skrive bok (Fritt ord). Redaktørkorpset snakket om hvor rause samfunnet vårt var. Samtidig som en overlevende tok sine første skritt ut i verden igjen.
Hvor var du etterpå, du som aldri glemmer? Du som trekker på skuldrene av «ville ikke brukt akkurat de ordene»? Da forelde satt med en tom stol rundt middagsbordet. Da skolen manglet et barn bak en tom pult. Da det manglet en venninne i sofaen på den festen. Da en kompis aldri fikk være med på den hytteturen. Hvor var du da en mor aldri fikk oppleve at deres aller kjæreste barn flyttet hjemmefra. Hvor var du da en far aldri fikk øvelseskjøre med sønnen sin.
Da foreldre aldri fikk oppleve en eksamensfest. Aldri mer kjenne hjertet svulme av stolthet over det poden hadde oppnådd. Ingen bekymringer om ankelsokker i joggesko og manglende strømpebukser i 10 minusgrader. Hvor var du da en mor og en far stoppet opp foran et butikkvindu og innså at de aldri fikk kjøpe julegave til barnet sitt igjen?
Og stille ble det. Dørgende stille.
Jeg vil bare at du skal snakke større om 22. juli 2011 enn hvordan familien din samla seg rundt TV-en på hytta. Hvordan du satt i bilen, hørte på radioen og kjente hvordan det gikk kaldt nedover ryggen din da du hørte om eksplosjonen i Oslo. Du må snakke sant til barna og barnebarna dine om 22. juli. Det var et terrorangrep mot Arbeiderbevegelsen. Mot et flerkulturelt Norge.
Jeg ser ekkoet av skuldertrekk til «ville ikke brukt akkurat de ordene» bølge gjennom den regntunge lufta. Etter hvert som årene gikk svikta du oss. Viste fingeren til livet mitt. Til foreldrene uten svulmende hjerter, uten bekymringer om hvordan barnet deres har det. Fordi det barnet for ti år siden lå død i en vannkant på Utøya. Skutt flere ganger av en høyreekstrem. Som mente meningene deres var farlige for Norge. Som ville at de skulle være stille. Og stille ble det. Dørgende stille.
(Teksten ble først publisert på Jannike Arnesens Facebook-side.)
Kommentarer