Ikke la likestillings- og inkluderingskampen bli en interessekamp! 

Hva skjer når vi slutter å bry oss om hverandre? Når alle blir så opptatt av seg og sitt at vi ikke lenger klare å kjempe for den urett som ikke rammer en selv? Hvis vi begynner å leve i parallelle virkeligheter?

Vi begynner å ha mistillit til hverandre. Det skaper grobunn for konspirasjonsteorier og hatet får blomstre i fred.

Man skal faktisk kjempe for den urett som ikke rammer en selv. Kampen mot hatet kan ikke være en interessekamp for noen grupper. Det må bli vår alles kamp for fellesskapet.

Nylig markerte vi at det er 11 år siden terrorangrepene 22. juli 2011. Snart skal vi markere 10. august og terrorangrepet rettet mot Al-noor-moskeen. I sommer fikk vi en ny dato å markere, etter terrorangrepet 25. juni.

Hvert enkelt menneske som ble rammet, eier sin egen historie.

Felles for alle angrepene er at de rammet grupper som allerede var utsatte. Politisk engasjert ungdom, mennesker på jobb for demokratiet, mennesker med minoritetsbakgrunn, muslimer og skeive. Folk som lever en utrygg hverdag og som ble angrepet på det stedet der de føler seg tryggest. Alt henger sammen.

Hvert enkelt menneske som ble rammet, eier sin egen historie, men vi eier alle den samla historien som skal fortelles videre – og vi har et ansvar for å fortelle historien videre. Og det er vi som sitter med muligheten til å forandre fremtiden.

Min største bekymring for årene som kommer, er at vi slutter å bry oss om hverandre, og at vi lar mennesker bli stående igjen alene. Grunnen til at Norge er det landet det er i dag, er at marginaliserte gruppers kamp gjennom historien er blitt legitimert, støttet og kjempet for av majoriteten. At menn deltok i kvinnekampen. Heterofile kjempet for felles ekteskapslov og trygghet for skeive. Etnisk norske som tar kampen mot rasisme. Når det slutter, reduseres viktige samfunnskamper til interessekamper. Og oppslutningen reduseres.

Ingen er så sterke at de kan løfte alle tunge bører alene.

I kjølvannet av skytingen 25. juni, følte jeg at tryggheten brutalt ble revet vekk. Og jeg var ikke alene. De gjelder alle oss som har blottlagt følelsene våre for våre nærmeste med risiko for å miste alle bånd. Vi som bare må akseptere at vi er litt mer utrygge når vi leier kjærestene våre i hånda. Vi som kun har noen få arenaer der vi kan føle oss helt frie.

Hvis du leser dette innlegget og ikke klarer å relatere, har du fortsatt et ansvar. Du har garantert mange rundt deg som har kjent seg utrygge den siste tiden. En som føler seg maktesløs fordi frykten blir for mye å handtere alene. En kollega, en nabo, en venn eller en i familien din. Om du ikke er villig til å kjempe for menneskene rundt deg, hvem skal du kjempe for da?

Mange av de sterkeste jeg kjenner, er mennesker med minoritetsbakgrunn, transaktivister, overlevende etter Utøya og andre som alltid hever stemmen sin mot urett. Selv når de lever i frykt for å heve stemmen sin, gjør de det. Ingen er så sterke at de kan løfte alle tunge bører alene. Og vi må anerkjenne at det er lettere å heve stemmen sin mot hatet om man er en hvit og cis-kjønnet mann, enn for kvinner, muslimer, skeive og andre utsatte grupper.

Du har et ansvar for å ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Når vi sier at likestilling- og inkluderingskamp er en samfunnskamp, må vi mene det. Vi må slutte å snakke om holdninger som om det var noe konstant og varig, som alltid er der. Holdninger kan endres, og politikken kan tilrettelegge for det. Det er politikernes ansvar å ikke individualisere dette problemet. Det er like så mye deres ansvar å føre en aktiv politikk for et mer inkluderende samfunn. Forbedre helsetilbudet til transpersoner, sikre mer kunnskap om de som opplever dobbelt diskriminering, gi ansatte i offentlig sektor mer kunnskap om personer som bryter kjønns- og legningsnormer og forbedre seksualitetsundervisningen.

Oppnår vi ikke denne felles solidariteten og forståelsen, får vi et kaldere samfunn. Med større splittelse og mer mistillit.

Du har et ansvar for å ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.