La oss snakke om gutta

De siste årene har vi brukt mye tid og spalteplass på å diskutere hvordan kjønnsforventninger påvirker kvinners muligheter. Men vi har snakket for lite om hva vi forventer av gutter og menn. Er det noe vi forventer av gutta som vi ikke forventer av jenter? Og hvordan vil dette i så fall påvirke gutters psykiske helse?

2. desember skrev blogger og skribent Marit Øimoen en tankevekkende kommentar i Agenda Magasin om det jeg oppfatter som et sort hull i likestillingskampen. Hun skrev om hvordan fraværet av gode tilbud for gutter kan bidra til at de vegrer seg for å oppsøke helsetjenester. I likhet med Øimoen ser jeg også viktigheten av at gutter har gode rollemodeller å se opp til. Samtidig må vi diskutere hvilke forventninger vi har til gutter, menn og maskulinitet og hvordan disse forventningene bidrar til en uheldig kjønnskultur.

De har gjort det vanskelig for oss å snakke om psykisk helse og menn.

Det er på tide at vi snakker om gutter. Ikke minst er det på tide at vi snakker med gutter. Og vi må gjøre det gjennom nye talerør og med nye ører, fordi måten vi tradisjonelt har snakket om og med gutter på, er med på å skape den ulikheten Øimoen beskriver. Jeg er klar over at måten jeg diskuterer gutter og maskulinitet på ikke nødvendigvis engasjerer guttene selv. Her kan jeg fort gå i den fellen at jeg snakker om gutter, men verken med eller til dem. Så kjære gutter – ta del i diskusjonen.

Det har lenge vært viktig å tilrettelegge tilbud for kvinner. En viktig del av denne prosessen har vært å anerkjenne at jenter har evner og kunnskaper som rommer langt mer enn det en tradisjonell forståelse av femininitet tilsier. En annen årsak til at kvinners helse og velvære ofte er blitt problematisert, er at mye medisinsk forskning tar utgangspunkt i den mannlige kroppen. Mange medisiner er tilrettelagt for mannlig fysikk – noe som kan få uheldige utfall for kvinner. I tillegg er det slik at altfor mange jenter og kvinner blir utsatt for vold og overgrep. Disse debattene har gjort det vanskelig for oss å ha to tanker i hodet på samme tid.

De har også gjort det vanskelig for oss å snakke om psykisk helse og menn. Vi bør diskutere hvilke forventninger vi har til menn og maskulinitet, hva disse forventningene oppfordrer til og ubevisst utelukker. Maskulinitet som interesseorientering refererer til de egenskapene vi tilordner menn basert på et sett med forventninger vi har til deres interesser og oppførsel. Modighet, styrke, selvstendighet og følelsesmessig stabilitet er blant disse egenskapene. Disse blir gjerne vurdert som en motpol til feminin interesseorientering, nemlig følsomhet og evne til omsorg. Problemet oppstår når våre forventninger til maskulinitet påvirker gutter og menns psykiske velvære.

Det er gjort forskning på sammenhengen mellom forventninger til maskulinitet og menns helsemessige atferd. Denne atferden handler om kunnskapen vi har om og holdningene vi har til egen helse, og hvilke valg vi deretter tar for å opprettholde ønsket helse. Will Courtenay, en anerkjent psykoterapeut som spesialiserer seg i depresjon og angst hos menn, har forsket på helsemessig atferd og hvordan den varierer mellom menn og kvinner.

Han mener at tradisjonelle forventninger til maskulinitet er med på å legitimere menns rolle som det “sterke” kjønn. Han mener også at en slik rolleforventning bidrar til at menn sjelden anerkjenner sine behov for støtte og hjelp. En av hans undersøkelser viser at menn, på tvers av alder, har en langt lavere terskel enn kvinner for å delta i såkalte “uforsvarlige aktiviteter”. Man ser også at menn sjeldnere deltar i aktiviteter som bedrer deres helse, spesielt psykisk velvære.

Guttene virket derimot svært ukomfortable.

Dette blir gjerne møtt med forklaringsmodeller som sier at gutter generelt er tøffere, modigere og mer utsatt for å ta sjanser enn kvinner – noe som er en ganske primitiv forståelse av kjønn og kjønnskultur. Igjen har man en oppfatning om at femininitet og maskulinitet er noe som er gitt ved fødsel, og ikke noe som kan bli forsterket og til en viss grad påtvunget gjennom oppveksten. Denne diskursen tar heller ikke stilling til hvorvidt evnen til omsorg og følsomhet er noe iboende i alle mennesker, uavhengig av kjønn, og at disse kvalitetene må dyrkes og pleies – igjen, uavhengig av om du er mann eller kvinne.

Er det virkelig slik at de som er født med utovertiss automatisk tar sjanser og gir faen – eller blir de kanskje oppfordret til å gjøre det? Er det noe vi forventer oss av gutta som vi ikke ville forventet oss av jenter? Og sist, men ikke minst – hva gjør disse forventningene med gutters psykiske helse?

Ifølge Courtenay bidrar disse kravene til at menn befester ideen om at de burde være sterkere og mindre sårbare enn jenter, at deres kropper er strukturelt mer overlegne og mer effektive enn kvinners, at det å spørre om hjelp og støtte er overveldende feminint og at de sterkeste og dermed “beste” mennene av dem alle er de som ikke tenker på egen helse og sikkerhet.

Menn som faktisk bryr seg om egen helse og sikkerhet, blir dermed ikke oppfattet som menn “nok”, både av andre menn og av kvinner, fordi de ikke oppfyller kriteriene i en helsekultur preget av hypermaskuline tendenser. Dette kan bidra til å minske selvfølelsen og øke selvforakten. En annen konsekvens kan være at menn, uavhengig av hvorvidt de identifiserer seg med maskulin interesseorientering, vegrer seg fra å snakke om psykiske plager.

De turte å si ifra om hva de følte.

Med en gang vi setter en standard for hvem man skal være, hva man skal tørre og hva man skal ville i forhold til et maskulint rammeverk, står vi ikke bare i fare for å overse det overveldende antallet gutter som ikke identifiserer seg med disse kravene – de som aldri vil føle seg gode nok. Vi er også med på å videreutvikle en kultur der personlig utvikling og forståelse av ens egen psyke ikke er noe særlig verdt med mindre du er sterkest i klassen. Hvis vi skal snakke om, med og til gutter på en ny måte, blir vi nødt til å legge til side de forestillingene vi vanligvis har hatt om maskulinitet.

Da jeg jobbet som vikar på en barneskole, opplevde jeg, i likhet med Øimoen, at gutters reaksjonsmønster og oppførsel ofte var ulik jentenes, spesielt da de ble konfrontert med en krangel eller konflikt. Mange av jentene var trygge – de turte å si ifra om hva de følte. Jeg opplevde at de i større grad hadde blitt oppfordret til å snakke om problemene sine, og at de dermed lettere oppsøkte kontakt. Guttene virket derimot svært ukomfortable med å snakke om følelsene sine. Jeg ser ikke bort i fra at dette har å gjøre med at jeg var en kvinne, og at jeg var en vikar – og dermed vanskelig å identifisere seg med.

Etter ivrig iakttagelse og oppfølging av gutta over lengre tid, var det likevel enkelte som etter hvert begynte å snakke med meg. Enkelte av disse guttene følte skam – for at de gråt, og for at de ble trøstet. Etter hvert som de skjønte at verken jeg eller andre lærere forventet at de skulle bite tenna sammen og være tøffe hele tiden, og at dette ikke var noen målestokk for hvorvidt de var gode nok, forsvant skammen gradvis. Det er trist og ubehagelig å se at gutter i 6-års alderen opplever at de må stå imot en helt naturlig og iboende del av seg selv – evnen til å være følsom og evnen til å få hjelp.

Vi vil overse alle gutter som ikke lever opp til stereotypien “mann”.

Disse erfaringene er knyttet opp mot studiene til Courtenay, fordi de illustrerer hva slags atferd som alt for ofte setter standarden for hva det vil si å være gutt og mann. Kanskje mangler vi tilbud som kan sørge for at en gutt kan føle seg som en god gutt og at mann kan føle seg som en bra mann – uavhengig av hvor han måtte stå i forhold til våre forventninger til det maskuline. Denne problemstillingen er ikke bare relevant i helsevesenet og på skolen, vel så mye i hjemmet og i vennegjengen.

Så lenge vi behandler og bedømmer gutter og menn ut fra et maskulint rammeverk, vil vi overse mange egenskaper som ikke passer inn i noen bestemt kjønnsforventning. Vi vil også overse alle gutter som ikke lever opp til stereotypien “mann”. Og vi vil overse de psykiske plagene som ethvert menneske opplever når det feiler i å være “god nok”.

På samme måte som vi nå anerkjenner at også jenter er sterke, modige og selvstendige, må vi også endre våre maskuline forestillinger. Det er ikke lenger tilstrekkelig å lene seg på tanken om at gutter er gutter, og at menn er menn.

Kilder:

Courtenay (2000). Constructions of Masculinity and Their Influence On Men’s Well-Being: A Theory of Gender and Health.

Skre, Ingunn B.. (2013, 29. desember). Femininitet. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/femininitet.

Maskulinitet. (2012, 10. februar). I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/maskulinitet.