Latterlig, men farlig

Konfliktene mellom India og naboland som Kina, Pakistan og Nepal beveger seg fra det latterlige til det skremmende om dagen. Dette er en utvikling man gjerne ser i stater som beveger seg i høyreekstrem retning. Indias regjerende parti Bharatiya Janata Party (BJP) er hindunasjonalistisk og har til og med historiske bånd til nazistene i Tyskland.

I møte med den ideologien de forfekter, finnes det heldigvis noen motstemmer. Deler av det indiske medialandskapet driver med skikkelig og solid journalistikk. Det er kvalitetsredaksjoner som gir både ros og ris til indiske myndigheter alt etter hva regjeringen gjør.

Ved siden av den solide pressen, vokser det fram en annen og mer skremmende tendens.

De analyserer også situasjonen på selvstendig grunnlag, ofte sobert og med faktagrunnlaget i orden. En kan være enig eller uenig med dem, men det er deres egne standpunkter basert på de fakta de legger til grunn.

Men det er ikke disse mediene vi skal fokusere på her. Ved siden av den solide pressen, vokser det nemlig fram en annen og mer skremmende tendens.

 

Godi-media

I USA har Fox News, Breitbart og One America News Network, som i varierende grad lener seg mot ytre høyre, beveget seg lenger og lenger vekk fra den objektive og uavhengige journalistikken. Slike medier spyr i dag ut noe som minner mistenkelig om propaganda. Dette er i enda sterkere grad tilfellet i India.

Den indiske statsministeren Narindara Modis favoritt, nyhetsanker Arnab Goswami fra kanalen Republic TV (den største engelskspråklige nyhetskanalen i landet), er blant de verste. Men også i det man pleide å regne som mer seriøse medier, for eksempel India Today, må journalistikken i økende grad nå vike for tilslutning til en ekstrem form for nasjonalisme.

Det blir i økende grad kjørt på med en hinduekstremistisk agenda.

Indiske medier har alltid hatt en nasjonalistisk og til tider sjåvinistisk side. Spesielt har dette kommet frem når konflikten med Pakistan har blusset opp. Det vi ser nå, er imidlertid en utvikling hvor man forkaster stadig større deler av fasaden. Det blir i økende grad kjørt på med en hinduekstremistisk agenda. Dette kom nylig frem i konflikten med Kina, og gjelder også i forhold til Indias nasjonale minoriteter. Ja, til og med nyheter som omhandler den politiske opposisjonen, får nå oftere en vinkling som presser grensene mellom journalistikk og propaganda.

Den prisvinnende indiske journalisten Ravish Kumar kaller fenomenet for «godi-media». Første gang jeg hørte dette begrepet, trodde jeg det spilte på navnet til den indiske statsministeren, men det gjør det ikke. Det skjønte jeg da jeg hørte noen snakke om fenomenet: På hindi (og urdu) betyr «godi» fang, og det var dette Kumar henviste til. Begrepet handler med andre ord om at disse mediene befinner seg i fanget på regimet.

 

Regimets skjødehunder

Begrepet har dermed også en sterkt negativ klang for alle som er opptatt av upartikhet og nøytralitet. Å bruke det, er å kalle de mediene det gjelder for regimets skjødehunder. Blant dem Kumar har beskrevet på denne måten, er kjente indiske nyhetskanaler som Zee News, Times Now, Aajtak, ABP News, Sudarshan News og tidligere nevnte Republic News.

Dette er noen av de aller største mediehusene i India. Årsaken til at de har fulgt den utviklingsbanen Kumar identifiserer, går det an å forstå, uten at det unnskylder de redaksjonelle valgene som er tatt. Medier som går mot regimet, mister nemlig annonser fra myndighetene og møter press på andre måter. Mange velger dermed å gi etter. Noen få, slik som Republic News, ble dessuten startet av folk i og nær BJP, og hører dermed også ideologisk til på den ytre høyresiden.

Resultatet er en lang rekke episoder som strekker seg fra de lattervekkende til de hjerteskjærende.

Årsaken til at Kumar kaller disse mediene for skjødehunder, er at de – slik han ser det – gjør alt for å gjøre sin herre glad, og for å vinne godord og nyte fordeler av det. Resultatet er en lang rekke episoder som strekker seg fra de lattervekkende til de hjerteskjærende. Som eksempel på det førstnevnte, kan fortellingene om spionduen, terroristgresshoppene og den litt merkelige emneknaggen #digitalairstrike nevnes. På den andre siden av spekteret har vi de tragiske og vonde historiene, som den om den lille gutten som mistet bestefaren sin i Kashmir.

Om man vil skjønne mer av hva slags «nyheter» indere som følger «godi-mediene» får med seg, kan det være verdt å gå litt nærmere inn i noen av disse sakene.

 

Spionduer og terroristgresshopper

En due ble fanget ev noen indiske bønder nylig og overlevert til politiet. Den hadde en ring med noen tall på rundt det ene beinet, og ble beskyldt for å ha blitt brukt som spion. Hvordan det, helt konkret, skulle ha foregått, vites ikke, men mysteriet rundt duens opprinnelse og den «hemmelige koden» ble oppklart da en pakistansk dueoppdretter, Habib Ullah, kom på banen og ba den indiske statsministeren om hjelp.

Dette var Ullahs kjæledyr, vist det seg. Duen hadde fløyet ut en tur og forvillet seg over grensen. Og den hemmelige koden på ringen rundt beinet på fuglen? Det var eierens telefonnummer. Hvor latterlig det enn var; saken hisset like fullt opp de indiske massene som krevde at det måtte komme et svar på Pakistan frekke spionasjeforsøk. Det er lett å smile av slikt, men krigshissing er ikke noe å le av.

Slikt er med på å fyre opp under krigsstemningen som er så påtakelig i India denne sommeren.

Snart fikk duen også følge av en hel gresshoppesverm. Ifølge den tidligere nevnte Goswami, var det snakk om terroristgresshopper som den pakistanske statsministeren hadde sendt over grensen for å skade India. Dette sa Republic TV-ankeret uken etter at han hadde godtet seg over problemene Pakistan selv møtte på da gresshoppesvermen herjet der. Igjen: Dette er ganske latterlig.

Det er også viktig å understreke at saken ble sterkt kritisert av seriøse indiske medier og på sosiale medier. Samtidig er slikt like fullt med på å fyre opp under krigsstemningen som er så påtakelig i India denne sommeren.

Alle dem som følger med på godi-mediene, blir fortalt at de ikke kan stole på andre og mer solide medier.

Dette skyldes delvis en dynamikk som er kjent også fra USA, og i noe mindre grad andre steder i Vesten: Alle dem som følger med på godi-mediene, blir fortalt at de ikke kan stole på andre og mer solide medier. De stemples som «fake-news», og som forrædere mot nasjonen.

Når grensene viskes ut mellom et lands ledere og nasjonen i seg selv, blir kritikk av lederens politikk nemlig regnet som et angrep på landet. I India har flere kritiske journalister fått føle på resultatet av dette i det siste. De har møtt alvorlig trusler fra hindunasjonalister. Blant annet er det snakk om drapstrusler og trusler om voldtekt.

 

Digitalt luftangrep

I konflikten mellom India og Kina har India foreløpig ikke fått til så mye militært. Det kan endre seg dersom andre land blir involvert. Mens Modi har advart mot enkelte lands ekspansjonisme, riktignok uten å nevne Kina ved navn, har den indiske regjeringen samtidig innført et forbud mot 59 kinesiske mobil-apper.

Den mest kjent er TikTok. Tiltaket ble begrunnet med at appene kunne svekke personvernet til indiske borgere, men alle kunne se at det eneste de hadde til felles var kinesisk eierskap.

 

 

Grepet ble hyllet i godi-mediene som et «digitalt luftangrep». Selv om det var i tråd med ønskene til mange indiske borgere, som har krevd en boikott av kinesiske varer, kan man diskutere hvor lurt det var. Mange indere som har jobbet for app-selskapene, eller som har tjent godt på dem, vil nok betakke seg.

Det er likevel ikke forbudet som er hovedproblemet, men den grenseløse og litt latterlige hyllesten det avfødte.

 

Surender Modi på sykehus

I godi-mediene blir ethvert steg i retning av en fredelig løsning på grensekonflikten i Himalaya presentert som et resultat av at Kina har blitt skremt av den indiske militærmakten. Etter at Modi erklærte at Kina ikke hadde tatt over noe indisk område, skrev lederen for opposisjonen i India, Rahul Gandhi, på Twitter imidlertid at Narindera Modi egentlig burde kalles Surender (sic) Modi.

Påstanden var at han faktisk hadde lagt seg flat for den kinesiske overmakten, og jo implisitt ga deres versjon av grensehistorien støtte når han slo fast at kineserne fortsatt befant seg på eget territorium.

Fotoseansen på sykehuset ble derfor beskyldt av opposisjonen for å være falsk, en ren foto-op.

Etter å ha møtt mye kritikk av denne typen, dro Modi tilslutt til Laddakh i de omstridte områdene, der han fikk en briefing fra generalene sine. Han besøkte også indiske soldater som angivelig hadde blitt såret under trefningene med Kina. I godi-mediene framsto det som om han besøkte soldater ved frontlinjen, men landsbyen Nimmo, der han oppholdt seg, ligger over 200 km fra stedet hvor trefningene fant sted.

Fotoseansen på sykehuset ble derfor beskyldt av opposisjonen for å være falsk, en ren foto-op. Også flere leger kritiserte fotoseansen med friske og raske soldater sittende på ferdig oppredde senger uten et eneste tegn til sykehuspersonale eller noe medisinsk utstyr.

Den slags gir et rart inntrykk som kan forklare den skarpe reaksjonen.

Det indiske militæret har gått ut og forsvart besøket og måten det ble gjennomført på. Under korona-krisen, argumenterte de, må man ta noen forholdsregler. Å bruke det som sannsynligvis var et mediesenter for å iscenesette møtet mellom Modi og soldatene, er så sin sak.

Men det er noe pussig ved å presentere sårede soldater – som senere viste seg å være bare soldater som skulle debrifes. Den slags gir et rart inntrykk som kan forklare den skarpe reaksjonen.

 

Hjerteskjærende

Verre er det uansett med en historie fra Kashmir. Det er vondt, vanskelig og hjerteskjærende å se bildene av den lille gutten Ayaad som sitter ved sin døde bestefar og prøver å vekke ham. Bestefaren og gutten dro ut tidlig for å kjøpe brød om morgenen den 1. juli. Heretter foreligger det to ulike versjoner av det som skjedde.

Det vi vet, er at soldater fra Central Reserve Police Force (CRPF), en tungt bevæpnet politistyrke under innenriksministeriet og en del av det indiske militære nærværet i Kashmir, bekjempet militante separatister i området.

Var det et tilfeldig skudd fra den ene siden? Var det i så fall soldatene eller opprørerne som sto bak?

Bashir Ahmed Khan og barnebarnet hans havnet i ildlinjen, og Khan ble drept. Var det et tilfeldig skudd fra den ene siden? Det er lite trolig, ettersom han befant seg på utsiden av bilen og det høyst sannsynlig må bety at noen stoppet den og tvang ham ut. Var det i så fall soldatene eller opprørerne som sto bak? Begge parter skylder på den andre, og det eneste vitnet – utover de som begikk drapet – er Ayyad på tre år.

En rekke bilder ble imidlertid tatt på stedet. De har siden sirkulert på sosiale medier, og ble publisert av indiske myndigheter og enkelte indiske aviser og tv-kanaler. Formålet var å illustrere hvor hjerterå de militante oppfører seg.

Bildene ender opp med å skape flere spørsmål enn de gir svar.

Det ene bildet viser barnet som sitter oppå den døde bestefaren. Et annet, som skal være tatt like etter, viser en indisk soldat som gjemmer seg bak en busk foran en vegg. Han får gutten til å komme seg i møte og redder ham. Et enda senere bilde viser en soldat som sitter med barnet i fanget. Det finnes også videoer av Ayyad som gråter og av soldatene som prøver å trøste ham.

Bildene ender imidlertid opp med å skape flere spørsmål enn de gir svar. Hvem har, for eksempel, tid og mulighet til å ta slike bilder under en skuddveksling

 

Femtegenerasjons krigføring

Bildene er også tatt fra ulike vinkler, og vi vet dermed at det ikke var noe å skjule seg bak for fotografen. Det ene bildet av soldaten som forsøker å redde barnet, er tatt fra samme vinkel og mot samme vegg som bildet av barnet som sitter på sin døde bestefar, men i dette bildet er ikke soldaten synlig.

Flere slike momenter har skapt mistanker om at hele bildeserien er iscenesatt. Det, samt eksponeringen av barnet, har skapt kritikk, men sier uansett ingenting om hvem som stod bak. Det eneste vitnet, barnet selv, hevder at det var soldatene som skøyt, og familien er også sikre på det.

Indiske medier har et stort ansvar i den tilspissede situasjonen som har oppstått.

Konkurrerende narrativer forkludrer både forståelsen av denne episoden og av historien mer generelt. Men enda viktigere er det at de former fremtiden. Vi vet at det som kalles femtegenerasjons krigføring innebærer bruk av medier og kontroll over historiene som fortelles.

Indiske medier har dermed et stort ansvar i den tilspissede situasjonen som har oppstått. Godi-mediene bidrar i så måte ikke særlig positivt. Nettopp derfor er det enda viktigere enn ellers å applaudere de indiske mediene og journalistene som tør å gå mot strømmen: De som nekter å være skjødehundene til ekstremistene i regjering.