Lav sosial mobilitet betyr større utenforskap

De økonomiske forskjellene i Norge øker. Det skjer fordi lønnsforskjellene øker, fordi kapital samler seg hos noen få på toppen, og fordi fattigdom er økende men likevel noe mange ikke ser eller tar inn over seg. Det er et problem i seg selv. Enda mer urovekkende er det at forskjellene i økende grad arves, og det gjelder både rikdom og fattigdom.

I Norge har det, i hvert fall i etterkrigstiden, vært sånn at foreldres lommebok har mindre å si for hvilke muligheter vi får i livet enn i mange andre land. Men når de rikeste blir stadig rikere, og de fattige blir hengende stadig lenger etter velstandsveksten, da skjer det også noe med den sosiale mobiliteten.

En oppvekst med lite penger i dag er mye verre enn en oppvekst med lite penger for tretti år siden.

I boken Det trengs en landsby skriver jeg om hvordan særlig lavinntekt – eller fattigdom som det for veldig mange handler om – i stadig større grad arves. En oppvekst med lite penger i dag er mye verre enn en oppvekst med lite penger for tretti år siden. Det er fordi dårlig økonomi i dag betyr helt andre ting: Barn med foreldre med lite penger blir ofte stående utenfor fellesskap som fritidsaktiviteter, barnehage og skolefritidsordning, som alle andre deltar i.

Som grunnlag for boken har jeg brukt et datasett på sosial mobilitet i alle norske kommuner, målt for barn født mellom 1978 og 1985, og våre foreldre. Tallene viser at den sosiale mobiliteten i Norge, i hvert fall for min generasjon, er høy. Men den er betydelig lavere om du er født inn i de laveste inntektsgruppene.

Er den sosiale mobiliteten lav, vil det i større grad være sånn at de fattiges barn blir fattige voksne.

Når vi måler sosial mobilitet, er én av indikatorene sannsynligheten for at et menneske som er født inn i de laveste inntektsgruppene, selv havner i den høyeste. Det er ikke fordi det er et mål at alle skal gjøre klassereise eller bli blant landets rikeste. Det er fordi en sånn sannsynlighet sier noe om i hvilken grad vi selv får velge hva vi vil gjøre med livene våre, eller om det er slik at våre liv er forutbestemt av vår bakgrunn.

Er den sosiale mobiliteten lav, og hva du tjener avhenger mye av hva dine foreldre tjente, vil det i større grad være sånn at de fattiges barn blir fattige voksne, og de rikes barn blir rike uten å måtte gjøre noe særlig innsats for akkurat det. Og det er altså i økende grad slik det er. Det er særlig alvorlig når forskjellene mellom de som tjener mest og de som tjener minst, også øker.

 

Inntektsforskjeller går i arv

Denne målemetoden har fått enkelte til å hoppe til konklusjonen at jeg, eller andre som er opptatt av sosial mobilitet, ønsker at alle skal bli øvre middelklasse og ta prestisjetunge utdanninger. Leder i Manifest, Magnus Marsdal, har laget en fortelling om at måler man mobilitet, ja så er det fordi man tror at lykken er å bli jurist, kirurg, milliardær, økonom eller fagsjef i en tankesmie. Og at den som er opptatt av sosial mobilitet, den forstår ikke at noen fortsatt må «bygge de husene og vaske de gulvene».

Det tror jeg nok de aller fleste av oss forstår. Jeg tror ikke lykken nødvendigvis er å være jurist eller en gang toppsjef i en tankesmie, slik Marsdal er. Men jeg tror på den norske velferdsmodellen, som sier at hvilken bakgrunn du har ikke skal stenge dører for å ta en utdanning om du ønsker. Og ikke minst: at det skal være lønn til å leve av i alle yrker.

Små lønnsforskjeller og et trygt arbeidsliv er fortsatt det viktigste for god fordeling. Men nå øker altså lønnsforskjellene.

Norge trenger og folk trives i mange forskjellige jobber, som er like viktige for samfunnet, uavhengig av utdanningsnivå. Små lønnsforskjeller og et trygt arbeidsliv er fortsatt det viktigste for god fordeling. Men nå øker altså lønnsforskjellene. Og inntektsforskjeller arves, særlig på toppen og i bunnen.

I boken bruker jeg heller ikke utdanning, slik Marsdal synes å ha oppfattet, men inntekt, som mål på mobilitet mellom generasjoner. I økende grad henger disse to sammen. Men det er også sånn at i kommunene i Norge med høyest sosial mobilitet, har det vært trygge jobber med en lønn til å leve av for en stor bredde av yrkesgrupper.

 

 

Dessuten: Det at mest mulig utdanning ikke er et mål, betyr ikke at skole ikke er viktig. Barnehagene, grunnskolen, og etter hvert også videregående, er våre viktigste intuisjoner for sosial utjevning. Jeg viser i boka at mens mulighetene for et stort flertall norske barn er ganske like, er det altså sånn at en oppvekst i fattigdom gir lavere sannsynlighet for å gå i barnehage, for å trives på skolen og høyere sannsynlighet for å gå ut av ungdomsskolen med ufullstendig vitnemål og for å ikke fullføre videregående skole.

Det er en stor utfordring, rett og slett fordi det i dag er svært få jobber i det norske samfunnet for dem som ikke har fullført videregående skole. Og det gjelder spesielt for dem som faller ut tidlig. For 16-åringer i dagens Norge er arbeidsmarkedet veldig begrenset.

Jeg tror ingen av oss ønsker et samfunn der bare de rikes barn er leger og advokater.

Alle må ha ungdomsskole, og jeg tror tiden er moden for at alle også trenger videregående opplæring, herunder yrkesopplæring med læreplasser til alle. Og selv om det ikke er et mål at flest mulig tar mest mulig utdanning, mener jeg det er et mål at utdanningsvalg skal handle minst mulig om foreldrebakgrunn og mest mulig om egne ønsker.

Jeg tror ingen av oss ønsker et samfunn der bare de rikes barn er leger og advokater.

 

Men utenforskap trenger vi ikke

Det er heller ingen grunn til å idyllisere over tilværelsen på bunnen av inntektsfordelingen. Som Knut Røed og Simen Markussen konkluderer i sin analyse av sosial mobilitet fra 2017, er det slik at å arve en plassering i de laveste inntektsgruppene i økende grad også betyr å ikke ha jobb fremfor å ha en lavtlønnsjobb.

For mange av barna jeg skriver om, som blir stående utenfor viktige fellesskap i oppveksten, er sjansen for selv å bli stående utenfor arbeidslivet som voksen, svært høy. Trygd går i arv, og mye tyder på at det er en tendens som vil forsterkes. Utenfor er ikke et bra sted å være for den det gjelder og det er heller ikke bra for fellesskapet.

Jo større forskjellene er, jo mer forplanter de seg gjennom generasjoner.

Sosial mobilitet er ett av flere mål på ulikhet i et samfunn. Ulike målemetoder belyser litt ulike sider ved fordeling av ressurser i samfunnet, men er ikke motsetninger. Tvert imot viser jeg i boken min at de to henger tett sammen. Jo større forskjellene er, jo mer forplanter de seg gjennom generasjoner. Blir forskjellene for store, blir også sjansene mindre likt fordelt.

Det betyr at både de som ønsker små forskjeller og de som ønsker like muligheter, må jobbe for det samme. Det burde gi grunnlag for en bred allianse mot økende forskjeller. Splittende retorikk er det siste vi trenger i denne debatten.