Liberale demokratier kan ikke tas for gitt

I februar 1994 skjedde det noe oppsiktsvekkende i Hamburg i Tyskland. I byens rådhus ble den årlige Matthiae-Mahl-banketten avholdt, en tradisjon som går tilbake til 1356. Hundrevis av fremtredende gjester fra politikken, næringslivet og kulturlivet var invitert for å spise middag i den tidligere hanseatiske byen.

Det var Putins ideer som vant fram.

Blant de inviterte var Estlands daværende president, Lennart Meri, og en relativt ukjent viseordfører fra St. Petersburg, Vladimir Putin. Meri holdt en sterk og gripende tale hvor han omfavnet de demokratiske verdiene som stod høyt i kurs i Estland: individets frihet, økonomisk og handelsmessig frihet og kulturell og vitenskapelig frihet. Budskapet var at Estland orienterte seg mot demokrati og liberalisme etter å ha vært underlagt sovjetisk styre i flere tiår. Det estiske folket hadde fått smaken på frihet etter lang tid med undertrykkelse.

Samtidig kom han med en advarsel. Friheten i Estland og Europa kunne bli truet av Russland. Drømmen om imperialistisk ekspansjon i Moskva var ikke død. Meri oppfordret demokratiene i verden til å stå opp mot Russland og gjøre det klart at en ny ekspansjon ikke kunne aksepteres.

Da gjorde Putin noe ingen hadde gjort før i den tradisjonsrike banketten. Han reiste seg og gikk.

Handel med andre autoritære land har heller ikke ført til politisk endring.

Meris frykt var ikke unik for Estland. Den ble delt av de andre landene i Sentral- og Øst-Europa. Det var denne frykten, og ønsket om å orientere seg mot Vesten, som gjorde at disse landene pushet for medlemskap i NATO og EU. Deres borgere skrek etter demokrati og frihet. De vestlige demokratiene så ikke på Russland som en trussel. De hadde et pragmatisk forhold til russerne. De håpet på demokratisering i Russland.

Den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum argumenterer i en fersk artikkel i The Atlantic at vi i Vesten de siste tretti årene hadde overbevist oss selv om at det var helt i orden å handle med diktatorer og deres medsammensvorne. Tanken var at handel skulle gjøre handelspartnerne mer demokrativennlige og at velstand og kapitalisme skulle bringe liberalisme, demokrati og fred. Vestlige olje- og gasselskaper hadde investert stort i Russland og alliert seg med oligarker som stjal ressurser fra landet sitt. De samme oligarkene fikk gjemt unna pengene sine i vestlige banker og levd luksusliv på bekostning av den vanlige russer.

Men håpet om demokratisering brast. Det var Putins ideer som vant fram.

Handel med Kina førte heller ikke til demokratisering, som mange håpet på. Som Russland gikk også Kina i stadig mer autoritær retning. Handel med andre autoritære land har heller ikke ført til politisk endring.

Putin har ved flere anledninger vist at han er en krigsforbryter og massemorder.

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar i år var ikke bare en umoralsk angrepskrig som brøt med folkeretten. Det var en krig mot demokratiet. Et aggressivt autokrati gikk til voldelig angrep mot et fredelig demokrati i utvikling. Noen prøvde å forklare angrepet ved å vise til NATOs ekspansjon østover. Som om Vesten og NATO har noe skyld i det som skjedde.

En bedre forklaring derimot er at Putin hater tanken på å ha blomstrende liberale demokratier på sin dørstokk. Han forakter ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet. Han frykter demokratiet fordi det styrker muligheten for at han mister makten.

Det er nettopp denne frykten som har gjort at Kreml har gått i stadig mer autoritær retning de siste tiårene, blitt mer brutal, drept journalister og politiske motstandere og fengslet annerledestenkende.

Mange lot seg sjokkere over invasjonen av Ukraina, men tar man utgangspunkt i historien, er det ingen grunn til å la seg sjokkere. Vestlige ledere har vært veldig naive overfor det autoritære Russland. Putin har ved flere anledninger vist at han er en krigsforbryter og massemorder.

Først da invasjonen i februar var et faktum, begynte man å innse hvor brutalt Putins regime var.

Først i Tsjetsjenia i 1999-2000, hvor han bombet sivile og la hovedstaden Groznyj i ruiner. Vestlige ledere fortsatte likevel å behandle Putin som en normal politisk leder.

I 2008 invaderte Russland Georgia og begikk igjen krigsforbrytelser ved å angripe sivile. Det kom reaksjoner mot russernes aggresjon, men det tok ikke lang tid før forholdet til Russland ble normalisert.

I 2014 invaderte og okkuperte Russland Krim-halvøya og støttet pro-russiske separatister i de østlige delene av Ukraina. Det kom sanksjoner mot Kreml, men man fortsatte likevel å ha et relativt normalt forhold til Russland.

I 2015 gikk russerne inn militært i Syria på diktatoren Bashar al-Assads side og bombet sivile mål og sivil infrastruktur, og bidro til å forsterke den humanitære krisen. Vestlige ledere var stille. Heller ikke russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016, russisk støtte til høyreekstreme og høyrepopulistiske krefter og spredning av russisk propaganda, var nok til å vekke Vesten.

Først da invasjonen i februar var et faktum, begynte man å innse hvor brutalt Putins regime var.

Det finnes ingen naturlig liberal verdensorden.

Krigen i Ukraina er en verdikamp. En kamp mellom autokrati og demokrati. I analyser av internasjonal politikk legges det ofte stor vekt på betydningen av strategiske og materielle interesser for å forstå hvorfor stater og ikke-statlige aktører handler som de gjør. Det er riktig, men like viktig er det å forstå hvor viktige ideer og verdier er for aktørenes motivasjon og atferd.

Russiske religiøse ledere og nasjonalister forsvarer krigen i Ukraina ved å vise til religion, historie og nasjonalisme. I krigene på Balkan på 1990-tallet agiterte serbiske geistlige og nasjonalister aktivt for krig i Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Kosovo på grunnlag av religiøse og nasjonalistiske følelser.

De voldelige jihadistene som angrep USA 11. september 2011 og alle som sluttet seg til terrorgruppen IS, kjempet for å etablere et kalifat basert på religiøse lover. Kinesiske myndigheter undertrykker uigurene fordi de ønsker ideologisk lojalitet og renhet.

Alle disse aktørene har forakt for demokrati og menneskerettigheter. De forfekter ideologier og verdenssyn som er på total kollisjonskurs med idealene i FNs Menneskerettighetserklæring og den ånden som oppstod etter annen verdenskrig og Holocaust.

I dag er det demokratienes tilbakegang og autokratienes framgang som skaper bekymring.

Det finnes ingen naturlig liberal verdensorden. Historien tok aldri slutt, for å omformulere et berømt uttrykk fra den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama. Da kommunismen og Sovjetunionen kollapset vant millioner av mennesker sin frihet. Demokratiet var på frammarsj som styreform. Flere og flere land ble demokratiske.

Men samtidig slo kinesiske myndigheter brutalt ned et demokratiopprør på Den himmelske fredsplass i Beijing. Nasjonalistiske krefter satte Balkan i brann med folkemord og etnisk rensning som resultat. Hutuekstremister utryddet over 800 000 tutsier og moderate hutuer i et folkemord.

Kriger, folkemord og politisk vanstyre gjorde verden kjent med steder som Darfur, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi, Myanmar og Venezuela. Autoritære krefter fortsatte, og fortsetter, å kjempe mot demokrati og liberale verdier.

I dag er det demokratienes tilbakegang og autokratienes framgang som skaper bekymring. Statsvitenskapelig forskning viser at flere land som tidligere hadde en positiv utvikling, de siste årene er blitt mer autoritære. Dette omfatter land som Tyrkia, Ungarn, Polen, India og Serbia.

I slutten av mars møttes Kinas utenriksminister Wang Yi og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i Beijing. Det ble meldt om at de var enige om å opprette en ny verdensorden. Lavrov mente at Russland og Kina ville skape en “multipolar, rettferdig og demokratisk verden”.

Unnfallenhet og innestemme hjelper ingen.

Det er riktig at verden beveger seg i en multipolar verden med flere stormakter, men det er ingenting som er rettferdig eller demokratisk med Kina og Russland. Dette er land som styres av autoritære regimer uten respekt for menneskeliv, som systematisk undertrykker politiske motstandere og minoriteter, som forakter demokrati og frihet og som dikter opp spinnville alternative virkeligheter.

Putins regime bygger sin politikk på løgner. Det ser vi nå i krigen i Ukraina. Xi Jinpings regime gjør det samme. Kineserne avviser at de undertrykker og forfølger uigurene, til tross for åpenbare bevis på det motsatte. Nå går de sammen for å stå opp mot demokrati, liberale verdier og menneskerettigheter, som de hater og frykter.

Kinas og Russlands skumle hensikter gjør Joe Bidens prosjekt med å samle verdens demokratier i en koalisjon enda viktigere. I et demokratitoppmøte i desember advarte Biden om at demokratiske institusjoner var på vikende front i verden og at det var viktig å fremme demokratiet.

De er ikke normale samarbeidspartnere. De er kriminelle.

Det er mye som tyder på at demokrati mot autokrati vil bli en tydeligere konfliktlinje i global geopolitikk. Det handler om verdier og ideer som står opp mot hverandre: demokrati mot tyranni, åpenhet mot korrupsjon, ytringsfrihet mot sensur og frihet mot undertrykkelse. Liberale demokratier må tørre å kjempe for sine verdier. Unnfallenhet og innestemme hjelper ingen.

Det er flere kamper som må tas samtidig. Kamp mot korrupsjon. Kamp mot kleptokrati. Kamp mot energiavhengighet fra autoritære land. Man må slutte å sende penger til land som Russland, Iran, Venezuela og ikke minst Saudi-Arabia. Norge må slutte å krype for Kina. Vestlige demokratier må bli hardere mot allierte som Saudi-Arabia og andre Midtøsten-land som deltar i en grusom krig i Jemen. Varm retorikk om demokrati og menneskerettigheter er ikke nok.

Man må vise i handling hvor mye disse verdiene betyr i praksis. Derfor kan man ikke behandle land som Saudi-Arabia, som halshugger folk, og Pakistan, hvor blasfemikere blir drept og hvor karikaturer er viktigere enn menneskeliv, som normale samarbeidspartnere.

De er ikke normale samarbeidspartnere. De er kriminelle.

Vi har ikke råd til å tape denne verdikampen.

Som Applebaum argumenterer i den nevnte artikkelen: Selv om det ikke finnes en liberal verdensorden, så finnes det liberale, frie og åpne samfunn som gir folk muligheten til å leve et bedre liv enn det diktaturer gjør. Selvsagt er ikke våre samfunn perfekte, men de gir i det minste folk muligheten til å kritisere egne ledere og fjerne dem dersom de er misfornøyde. De gir mulighet til fri meningsbrytning og til å slippe tortur.

Liberale demokratier kan ikke tas for gitt. De er unntak snarere enn regelen i historien. De kan ødelegges fra utsiden eller fra innsiden. Det er viktigere enn noensinne å forsvare, debattere og forbedre det liberale demokratiet. Tiden for likegyldighet og naivitet må være over. Arven etter opplysningstiden og FNs menneskerettighetserklæring må ivaretas bedre. Vi kan ikke tillate oss å vende ryggen til når autoritære krefter er på frammarsj – enten det gjelder autoritære og totalitære regimer som Russland, Kina og Nord-Korea eller terroristgrupper som al-Qaida og IS.

Ukrainerne viser med sin heroiske forsvarsvilje hvor viktig det er å kjempe for de verdiene man tror på. Vi må lære av frihetskampen deres samtidig som at vi aktivt støtter dem. Putin – mannen som ikke gadd å høre en tale om liberale verdier for over 27 år siden – innser nå at det liberale demokratiet har sine forsvarere.

Vi har ikke råd til å tape denne verdikampen.