Likestillingspolitikken er ikke utdatert – den er helt nødvendig

Jeg ble rystet da jeg hørte lederkandidat i KrFU, Ingrid Olina Hovland, si på Politisk kvarter at norsk likestillingspolitikk er «feilslått» og «gått ut på dato». Hun hevdet at hun ikke ønsker kvotering, men «like vilkår». På papiret kan det høres fint ut. Men vi må stille spørsmålet: Hvilke vilkår er det hun snakker om? For vi har aldri hatt helt like vilkår – og vi har ikke det i dag heller.

At unge kvinner i 2025 kan kalle likestillingspolitikken «utdatert», vitner om en historieløshet som bør gjøre oss alle urolige.

Det er ikke mange tiår siden kvinner i Norge verken hadde stemmerett, egen bankkonto eller kunne ta utdanning og arbeid uten mannens samtykke. Mange av oss har vokst opp med historier om mødre og bestemødre som måtte be mannen sin om penger til melk og brød. Vi har sett kvinner som ble isolert, uten egne penger og uten egne valg. Er det frihet? Eller er det ufrihet?

At unge kvinner i 2025 kan kalle likestillingspolitikken «utdatert», vitner om en historieløshet som bør gjøre oss alle urolige. For ingenting av det vi har i dag – retten til å tjene egne penger, til utdanning, til å stemme og delta i samfunnsliv – kom av seg selv. Det ble kjempet frem. Og veien tilbake kan være kortere enn vi tror.

Kvotering er ikke en gavepakke til kvinner. Det er et verktøy som har åpnet dørene til rom som lenge var stengt. Når menn alltid valgte menn, og nettverk veide tyngre enn kvalifikasjoner, måtte noen våge å bryte mønsteret. Kvotering har vært det push-et som har sørget for at kvinner i det hele tatt har fått sjansen til å vise hva de kan.

Så lenge slike skjevheter finnes, kan vi ikke si at vi konkurrerer på like vilkår.

Se bare på tallene: Kvinner tjener i snitt 87 prosent av menns lønn. Bare én av fem toppledere i Norge er kvinner. Og hjemme gjør kvinner fremdeles mesteparten av det ubetalte omsorgsarbeidet. Dette er ikke tilfeldigheter. Det er strukturer. Så lenge slike skjevheter finnes, kan vi ikke si at vi konkurrerer på like vilkår.

Og nå ser vi en ny dreining i debatten: Grunnleggeren av «Husmorhæren» ber staten legge til rette for at kvinner kan være hjemme med barna. Andre unge kvinner kaller likestillingen «antifeministisk» fordi den angivelig bare handler om å kopiere mannen. Jeg mener dette er en farlig retorikk.

La meg være tydelig: Det er to forskjellige debatter her. Å diskutere kvotering og fordeling av foreldrepermisjon er helt legitimt – det finnes gode argumenter på begge sider. Men når vi begynner å snakke om at kvinner bør tilbake til kjøkkenbenken, eller at morsrollen skal opphøyes til et ideal som staten skal tilrettelegge for, da er vi et helt annet sted.

De drømmene som begynte som «valgfrihet» endte altfor ofte i ufrihet.

For dette handler ikke bare om kvinnens «valg». Det handler også om konsekvensene for menn og barn. Eneforsørgerrollen er ikke et privilegium, det er en byrde. Den skaper avstand mellom far og barn – og den tvinger kvinner inn i økonomisk avhengighet som varer livet ut. Jeg har selv sett konsekvensene av det: kvinner som ble stående igjen etter skilsmisse, med lite utdanning, lav lønn, og en pensjon som ikke gir trygghet. De drømmene som begynte som «valgfrihet» endte altfor ofte i ufrihet.

Kjærlighet og ekteskap bør ikke baseres på frykt og økonomisk avhengighet. Den ene garantien alle kvinner – og menn – må ta med seg inn i familielivet, er evnen til å kunne forsørge seg selv og sine barn. Det blir fort borte i rosa drømmer om kjøkkenforklær med rysjer.

Likestilling handler ikke om å «kopiere mannen». Det handler om å være fri til å velge sitt eget liv – uten at økonomi, kultur eller politikk setter lenker. Når økonomisk avhengighet kalles «valgfrihet», må vi tørre å si høyt at det ikke er frihet – det er en lenke. Og når unge kvinner heier frem idealer om husmødre, må vi minne om konsekvensene: lav pensjon, større økonomisk sårbarhet og en mer skjør fremtid.

Derfor er det ikke bare feil å kalle norsk likestillingspolitikk «utdatert». Det er direkte farlig.

Likestilling er ikke kvinnefiendtlig. Den er heller ikke mannefiendtlig, slik enkelte vil ha det til. Den frigjør begge kjønn. Når menn kan ta permisjon uten å møtes med skepsis, når jenter kan satse på utdanning og karriere uten å bli stanset av fordommer, når vi deler både ansvar og frihet – da vinner vi alle.

Derfor er det ikke bare feil å kalle norsk likestillingspolitikk «utdatert». Det er direkte farlig. For da skapes et inntrykk av at vi kan lene oss tilbake. At jobben er gjort. At vi ikke lenger trenger å forsvare rettighetene vi har kjempet frem. Men vi vet fra andre land, som USA, Polen og Ungarn, hvor raskt rettigheter kan rulles tilbake når konservative krefter får definere «valgfriheten».

Nei, likestillingspolitikken er ikke feilslått. Den er grunnen til at vi i dag har frihet, muligheter og verdighet. Og vi nekter å skru klokka hundre år tilbake. Vi nekter å miste friheten. Vi nekter å svikte generasjonene før oss. For dette handler ikke bare om oss – men om alle som kommer etter oss.