Lille land – hva nå? 

Rundt hundre dager inn i Trumps andre periode er verden rundt oss nesten ikke til å kjenne igjen. Den amerikanske presidenten lar Ukraina i stikken, gjør tilnærmelser overfor Russland, og skaper tvil om hvorvidt USA kommer til å stå ved sine forpliktelser til europeiske allierte.

Erfarne politikere og kommentatorer beskriver det som skjer som et brudd med den verdensordenen som ble etablert etter 2. verdenskrig. Om det er riktig, og hvilken orden som måtte komme i stedet, er for tidlig å si.

Norge er et lite land, men en finansiell stormakt.

Bildet som så langt avtegner seg, er av et internasjonalt system som blir mer transaksjonelt, og ikke basert på globaliseringens vinn-vinn-tankegang. Små stater blir instrumenter for stormaktenes interesser, på bekostning av prinsipper om suverenitet og selvbestemmelse. Å ha makt blir viktigere enn å ha rett.

For mer enn 40 år siden ga tidligere utenriksminister Knut Frydenlund (Ap) ut boken Lille land – hva nå? Den kalde krigen var gått inn i sitt siste tiår, og Frydenlund satte ord på norske utenrikspolitiske interesser i en verden som stod overfor store endringer.

På samme måte fordrer den tiden vi nå lever i, et nøkternt blikk på hva våre interesser i utenrikspolitikken er og hvordan vi bør gå frem for å ivareta dem i årene som kommer. Det er mye som kunne vært trukket frem, men tre kjensgjerninger bør ligge til grunn for debatten.

For det første: Norge er et lite land, men en finansiell stormakt. I skrivende stund har Statens pensjonsfond utland en verdi på nesten 20 000 milliarder kroner. Gjennom oljefondet eier den norske stat andeler i 8500 selskaper over hele verden – i snitt 1,5 prosent av verdens børsnoterte aksjer. I tillegg er fondet investert i rentepapirer, statlige institusjoner, selskaper og eiendom i utlandet.

Finansformuen er nok den største forskjellen mellom Norge i dag og det landet Frydenlund var utenriksminister for. Som alle formuer gir oljefondet oss en handlefrihet vi ellers ikke ville hatt, og for å unngå uheldige utslag av rikdommen har vi etablert noen selvpålagte restriksjoner.

Norge er et lite land, med en lang kystlinje og store havområder.

En slik begrensning er at oljefondet ikke skal anvendes med utenrikspolitiske mål for øye. Fondet skal investeres med sikte på høyest mulig avkastning med moderat risiko, med de etiske retningslinjene som ytre rammer. Det har ikke vært mangel på forslag om hvordan vi kunne bruke oljefondet til å gjøre verden til et bedre sted, men det politiske flertallet i Norge har generelt vært tilbakeholdne.

Men i en situasjon der grensene mellom internasjonal økonomi og politikk blir stadig mer uklare, spørs det om vi kan insistere på at fondet ikke skal være et politisk instrument. Økt politisering av oljefondet vil gjøre Norge mer sårbart og mer utsatt for trusler og press.

Samtidig må vi anerkjenne at vår finansielle trygghet også hviler på vår fysiske trygghet. Derfor er det i vår interesse at Europa nå styrker sin evne til å sørge for egen sikkerhet, og kanskje er dette et formål Norge kan og bør bidra til økonomisk – for eksempel gjennom å utstede forsvarsobligasjoner til våre europeiske allierte. Uten sikkerhet er vår finansformue verdiløs.

For det andre: Norge er et lite land, med en lang kystlinje og store havområder. Naturressursene i havet har til alle tider har gitt nordmenn et levebrød og langt på vei gjort samfunnet vårt til det det er i dag. Selv om geografien ikke endrer seg, er våre rettigheter til disse ressursene ikke noe vi kan ta for gitt.

Norge er et lite land, men vi er en del av et europeisk geografisk, historisk og kulturelt fellesskap.

Kyststatenes rett til eksklusiv utnyttelse av naturressursene til havs kom på plass mens Knut Frydenlund var utenriksminister på 1970-tallet. Med Jens Evensen i spissen fikk Norge gjennomslag for en 200 mils økonomisk sone, og siden da har FNs havrettskonvensjon dannet rammeverket for blant annet olje- og gassutvinning og fiskeri på norsk sokkel.

Delelinjeavtalen fra 2010 ga en avklaring av den maritime grensen mot Russland, men kan vi stole på at Putin-regimet vil overholde avtalen dersom den ikke anses for å tjene russiske interesser? På samme måte er Norges herredømme over Svalbard betinget av at Svalbardtraktaten blir respektert.

Et lite land som Norge er avhengig av en regelstyrt internasjonal orden. Hvis reglene om maktbruk mellom stater ikke betyr noe når det kommer til stykket, vil det være fritt frem for stormaktene til å ta seg til rette.

I en slik situasjon har Norge ikke annet å gjøre enn å sette makt bak våre rettmessige krav, om nødvendig med hjelp fra våre allierte. Satsingen på Forsvaret bør derfor bety økt suverenitetshevdelse langs hele norskekysten og en historisk styrking av Sjøforsvaret for å sikre NATOs maritime tilstedeværelse i nord.

For det tredje: Norge er et lite land, men vi er en del av et europeisk geografisk, historisk og kulturelt fellesskap. Trump-administrasjonens kritiske holdning til Europa har satt fart på det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU. Dette politiske fellesskapet har Norge to ganger sagt nei til å være fullverdig medlem av. Det må vi selvsagt respektere.

Når verden nå er i ferd med å endre seg på grunnleggende måter, er det desto mer sant.

Når man leser Frydenlunds bok i dag er det påfallende hvor mange av hans observasjoner som fremdeles står seg. Blant annet skriver han at nordmenn har “en trang til å få etablert varige særordninger i vårt forhold til omverdenen.”

Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på det enn EØS-avtalen, som fylte 30 år i fjor.

Man kan hevde at det nå er viktigere enn noensinne å stå sammen med land som vi har et verdimessig fellesskap med. At dette er en tid for samhold, ikke for særordninger. Uansett hva man måtte mene om norsk EU-medlemskap, har vi behov for en debatt om Norges tilknytning til Europa og norske interesser i verden for øvrig – kanskje ikke i oppkjøringen til et stortingsvalg, men i løpet av de kommende årene.

Som vår nåværende statsminister skrev i 2008, dels som en slags replikk til Knut Frydenlund:

“Vi må våge å teste om utenrikspolitikkens etablerte svar fortsatt er gyldige.”

Når verden nå er i ferd med å endre seg på grunnleggende måter, er det desto mer sant.