Suverenitet og overnasjonalitet

Viruset kunne vært bekjempet mer effektivt og til en lavere kostnad for alle. Koronaviruset er utvilsomt et overnasjonalt fenomen, men verden har ikke noe overnasjonalt organ med myndighet til å ta nødvendige beslutninger. Derfor opptrer nå den ene nasjonalstaten etter den andre akkurat som hamstrerne og hytteeierne i Norge.

Statene tar sine egne beslutninger basert på sine egne vurderinger om hva som er best for hver og en.

Statene tar sine egne beslutninger basert på sine egne vurderinger om hva som er best for hver og en. Donald Trump har til og med forsøkt å hamstre europeiske forskere. Det katastrofale resultatet utspiller seg foran våre øyne akkurat nå. Alle land forsøker i affekt å ta kloke beslutninger for sitt land – med høyst varierende suksess. Ingen tar kloke beslutninger for verdensfellesskapet. Når viruset når verdens slumområder og flyktningleire vil vi få svært stygge nyheter.

Ingen tar kloke beslutninger for verdensfellesskapet.

Kunnskapen vår har økt betraktelig, men beslutningssystemene i verden har på dette området ikke kommet særlig mye lenger siden spanskesyken tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker for 100 år siden.

 

Ingen EU-makt over helse

EU har ikke ansvar for helsepolitikken. Dette er medlemslandenes suverene ansvar. Det er påfallende at de er akkurat de samme miljøene som vanligvis mener at EU blander seg opp i og styrer for mye, som nå kritiserer EU for ikke å ta styring på et område det er besluttet at EU ikke skal ha ansvar og myndighet over. EU bevilger krisepakker og forsøker å koordinere innsatsen, men står uten reell myndighet i møte med desperate nasjonale politikere. Da er det begrenset hva EU kan gjøre. I alle fall på kort sikt.

Akkurat de samme miljøene som vanligvis mener at EU blander seg opp i og styrer for mye, kritiserer nå EU for ikke å ta styring.

I norsk europadebatt blir «suverenitet» gjerne satt opp mot «overnasjonalitet.» Av EU-motstandere blir nasjonal suverenitet fremholdt som et ideal, mens EU-tilhengere påpeker overnasjonalitet som en økende nødvendighet og som et uunngåelig faktum.

Ofte handler debattene om suverenitet eller overnasjonalitet selv om disse begrepene ikke blir brukt. Eksempler på dette kan være debatter om konkrete EU-direktiver, som i realiteten blir proxy-debatter. Hva du mener om suverenitet og overnasjonalitet har en sterk tendens til å farge hva du mener om andre konkrete spørsmål – som for eksempel energibyrået ACER.

Spørsmålet om suverenitet eller overnasjonalitet er egentlig et bedrag. Det er få eller ingen som er motstandere av norsk suverenitet og det er få eller ingen som reelt sett er motstandere av overnasjonalitet i enhver sammenheng. Spørsmålet er heller: hvilken form og hvilket omfang av overnasjonalitet bør eksistere parallelt med en stadig krympende nasjonal suverenitet?

 

Nasjonal suverenitet

Slik vi bruker begrepet nasjonal suverenitet i dag, har det sitt opphav fra freden i Westfalen i 1648. Fra da overtok prinsippet om statenes suverenitet til å råde over eget område. Viktige avtaler ble heretter oftere inngått mellom stater og ikke personlig mellom konger og fyrster. Det ble med dette betydelig mindre vanlig at folk og landområder ble overdratt fyrster imellom, som om det var personlig eiendom.

Senere skulle imidlertid kolonimaktene behandle sine kolonier etter den mer fyrstelige metoden. Koloniene og deres befolkninger kunne både kjøpes, selges og pantsettes kolonimaktene imellom. Donald Trumps ønske om å kjøpe Grønland fra Danmark fremstår politisk klovnete i dag, men de amerikanske jomfruøyene ble kjøpt fra Danmark så sent som i 1917, og het tidligere Dansk Vestindia.

Det materielle innholdet i suverenitetsbegrepet har ikke forblitt uforandret siden 1648. Det er i stadig flyt. De fleste vil nok likevel mene at det viktigste innholdet er en stats rett til å stelle med sine indre anliggender, om nødvendig med makt, uten innblanding fra andre stater. Hva som er rene indre anliggender er imidlertid gjenstand for endring og debatt.

 

Overnasjonalitet

Med overnasjonale organisasjoner forstår vi organisasjoner der stater er medlemmer, og der statene på visse vilkår har avstått noe suverenitet til denne organisasjonen. Det vil si at på avgrensede områder vil medlemsstatene akseptere beslutninger de selv ikke måtte være enige i. NATO er også en overnasjonal organisasjon, i den forstand at vi på forhånd har forpliktet oss til å forsvare andre, og frasagt oss muligheten til å ta stilling til den enkelte konflikt.

Egentlig innebærer alle internasjonale avtaler en eller annen grad av suverenitetsavståelse. Det er jo nettopp hele poenget med å avtale noe: At man ikke skal kunne fravike det avtalte etter eget forgodtbefinnende – ved egen suverenitetsutøvelse.

Alle internasjonale avtaler en eller annen grad av suverenitetsavståelse. Det er jo nettopp hele poenget med å avtale noe.

Men overnasjonalitet er mye mer enn avtaler og overnasjonale organisasjoner. Det tas et økende antall beslutninger i verden som har overnasjonal effekt, uavhengig av hvordan stater forholder seg eller formelt måtte være involvert. GPS er for eksempel opprettet av USA alene, men har stor betydning over hele verden. Beslutningen om å opprette GPS var altså en beslutning med overnasjonal effekt. GPS-styrte innretninger vil for eksempel fortsette å fungere i en stat, selv om den aktuelle regjeringen ville erklære denne teknologien uønsket.

Det tas et økende antall beslutninger i verden som har overnasjonal effekt, uavhengig av hvordan stater forholder seg.

Likeledes vil variasjoner i oljeproduksjonen hos OPEC-landene påvirke oljeprisen og staters økonomi i hele verden, ikke bare i de statene som er medlem av OPEC. Det er akkurat hva som skjer nå. Disse to siste eksemplene er ganske fremmede for den verden som eksisterte da begrepet «nasjonal suverenitet» oppstod. Det er ikke særlig rasjonelt å forholde seg til begrepet som om det betyr det samme i dag som det gjorde i 1648. Eller som i 1814 eller 1905.

 

Mindre suverenitet og mer overnasjonalitet

Eksempelet med GPS og OPEC viser også at spørsmålet om overnasjonalitet ikke er avgrenset til spørsmålet om EU. Helt uavhengig av EU lever vi i en verden der det stadig oftere blir tatt beslutninger med stadig mer vidtrekkende overnasjonal effekt. Vi lever generelt i en stadig mer internasjonal verden, som jevnt og trutt reduserer staters suverenitet. Særlig små staters suverenitet.

Selve samfunnsutviklingen reduserer altså alle staters suverenitet

Ta eksempelet norske trygder. Hvis statsminister Einar Gerhardsen vurderte å øke barnetrygden med 50 kroner, kunne finansdepartementet beregne at det ikke på langt nær ville ha en nettokostnad på 50 kroner ganger antall barn. Disse 50-lappene ville jo ganske raskt bli brukt i butikker som skattet av sitt overskudd, og hvor det ble kjøpt varer med avgifter på, og hvor det jobbet ansatte som betalte skatt av sin lønn. Etter ganske kort tid ville store deler av disse 50-lappene finne veien tilbake til statskassen.

I dag kan hele 50-lappen være på den andre siden av kloden noen sekunder etter at den blir utbetalt. Ikke fordi mottakeren befinner seg der, men fordi nettbutikken mottakeren benytter holder til der. Dette har gitt oss frihet som individer, borgere og forbrukere – men det har gått på bekostning av statens styringsmuligheter. Selve samfunnsutviklingen reduserer altså alle staters suverenitet.

Dette er egentlig ikke noe annet enn den internasjonaliseringen som har pågått jevnt og trutt siden menneskene lærte seg å navigere etter stjernene, men utviklingen akselererer kraftig i vår tid. Da kommer det nostalgiske motreaksjoner fra bevegelser som ikke liker endringer. De kaller seg gjerne anti-globalister. Den staten som insisterer mest på full nasjonal suverenitet og som nok går lengst i «anti-globalistisk» retning er Nord-Korea.

Beslutninger med overnasjonal effekt blir slett ikke bare tatt av EU, men de blir bare tatt av aktører som er store nok og sterke nok til å ta slike avgjørelser. Det kan skje i eller mellom multinasjonale selskaper og i eller mellom stormakter.

I Europa er det ingen stater som er sterke nok til å ta beslutninger av betydelig overnasjonal karakter

I Europa er det ingen stater som er sterke nok til å ta beslutninger av betydelig overnasjonal karakter. Ikke engang Tyskland. Langt mindre Storbritannia. Enda mindre Norge.

Hvordan velger vi å forholde oss til det? Ønsker vi et uorganisert Europa der ingen europeiske stater får skatteinntekter fra, eller evner å regulere multinasjonale selskaper? Et Europa prisgitt avtaler mellom USA, Kina, India og kanskje Indonesia og Brasil?

De aller fleste landene i Europa har tatt den logiske beslutning at de har avgitt litt av sin formalsuverenitet, for å vinne tilbake betydelig mer nasjonal realsuverenitet. Tre av disse landene er på samme størrelse som Norge: Danmark, Finland og Slovakia. Ytterligere ni av EUs medlemsland er betydelig mindre stater enn Norge. I alle disse 12 landene ligger oppslutningen om EU-medlemskapet på mellom 70 og 90 prosent.

Som tidligere utenriksminister Knut Frydenlund (Ap) ofte påpekte: Det er særlig små land som er tjent med en bedre organisert verden. Hva er det med oss nordmenn? Frykter vi våre nærmeste venner i verden? Har vi lav nasjonal selvtillit?