Listhaug skader Norges omdømme

«Listhaug vil sette asylsøkeres menneskerettigheter til side for å trygge befolkningen» lyder en av overskriftene i Dagbladet 24.august.

Innvandring- og integreringsministeren vil utvide bruken av lukkede mottak, og derfor må menneskerettighetene vike. I 2016 var det stort fokus på Trandum Asylmottak. Redd Barna og NOAS gikk ut og kalte internatet for et fengsel. Også jussprofessor Mads Andenæs, ekspert på internasjonal rett og menneskerettigheter, uttalte at det var ingen tvil om at etter folkeretten og norsk lov er opphold på Trandum fengsling.

Den gang var det en familie fra Afghanistan med fire barn som satt internert på Trandum i 20 dager før utsendelse, som satte fokus på at Norge brøt med menneskerettighetene. Staten ble senere dømt for brudd på menneskerettighetene etter denne hendelsen. Borgarting lagmannsrett mente interneringen av familien var i strid med Menneskerettighetskonvensjonen, Grunnloven og Barnekonvensjonen.

På Regjeringens nettsider står at å fremme menneskerettigheter og demokratiprinsipper ligger i hjertet av norsk utenrikspolitikk.

Nå har Sylvi Listhaug sagt at hun ønsker å utfordre menneskerettighetene, særlig Europakonvensjonen. Hvilket forbilde er Norge dersom statsråden får det som hun vil? Dette handler ikke lenger om hvorvidt Norge skal ta inn flere eller færre flyktninger, eller hvem som skal kastes ut og sendes hjem. Dette rokker ved vårt selvbilde som et rettferdig demokrati som respekterer de universelle menneskerettighetene.

Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i 1951, og konvensjonen trådte i kraft i 1953. Konvensjonen er inkorporert gjennom menneskerettighetsloven av 21. mai 1999, som bestemmer at konvensjonens bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning. Norge tar menneskerettighetene på alvor.

På Regjeringens nettsider står at å fremme menneskerettigheter og demokratiprinsipper ligger i hjertet av norsk utenrikspolitikk. Gjennomføringen av denne politikken utføres i internasjonale fora som FN, OSSE, Europarådet og på landnivå. Jeg gjentar: I hjertet av norsk utenrikspolitikk. Hvordan i alle dager kan statsråden for innvandring og integrering uttale seg om at Norge skal utfordre de prinsippene som ligger i hjertet av regjeringens egen politikk?

I 2014 vedtok Stortinget å opprette en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Institusjonen skal bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene, blant annet ved å overvåke og rapportere om menneskerettighetenes stilling i Norge, herunder legge frem anbefalinger for å sikre at Norges forpliktelser oppfylles. Dette er viktig arbeid, og det støtter opp rundt det gode omdømme Norge har. Norge respekterer menneskerettighetene.

Jeg er usikker på om FN-utsendingen ville vært like imponert over Listhaugs uttalelse.

I september 2016 trakk FN-utsendingen Virginia Dandan fram norsk bistand som et forbilde. Den norske modellen for bistandsarbeid burde være til inspirasjon for andre land. Dandan var riktig imponert da norske myndigheter slo fast at alt samarbeid, både i utenrikspolitikken og bistand, skal baseres på menneskerettigheter, spesielt kvinner og barns rettigheter. Jeg er usikker på om FN-utsendingen ville vært like imponert over Listhaugs uttalelse.

Regjeringen selv skriver at respekten for de universelle menneskerettighetene er essensiell for en bærekraftig utvikling, og at det derfor er svært viktig at Norge har kontroll på at deres bistand ikke har negativ effekt på menneskerettighetene. De skriver også at dersom det er fare for alvorlige brudd på menneskerettighetene, kan det være nødvendig å avslutte et prosjekt eller samarbeidet med en partner. Med andre ord krever den norske regjeringen at land som mottar norsk bistand respekterer de universelle menneskerettighetene.

Hvis Norge skal stille slike krav til omverden, kan ikke norske statsråder lufte tanker og ideer om at Norge selv skal utfordre de universelle menneskerettighetene.

Slike uttalelser ødelegger Norges omdømme.