FOTO: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Lukten av harsk retorikk

Abid Rajas oppgjør med Frps retorikk er ikke en «krangel» vi som samfunn trenger å legge bak oss. Det er et oppgjør vi må fortsette å ta.

Det pågår en kraftig diskusjon om Frps ofte innvandringsfiendtlige retorikk etter at Abid Raja har satt tydeligere ord på kritikken enn man tidligere har opplevd fra en regjeringspartner.

Det er som oftest bare noen få uttalelser fra Frp som trekkes fram som problematiske, de uttalelsene som folk gjerne husker og som delvis brukes som stand-ins for alt man ikke husker.

Noen av de vanligste referansepunktene er Siv Jensens advarsel i 2009 mot at Norge “snikislamiseres“, Per-Willy Amundsens fabuleringer om et mulig forestående “korstog” mot muslimer, Per Sandbergs uttalelse om at “forskjellige raser, religioner og kulturer ikke må blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge”, Christian Tybring-Gjeddes uttalelse om at “flerkultur… vil rive landet vårt i filler” og beskyldningen om at Arbeiderpartiet «dolke[r] vår egen kultur i ryggen, og Sylvi Listhaugs utspill mot “godhetstyranniet” blant annet i Den norske kirke og mot den “gullstolen” mennesker på flukt angivelig bæres fram på.

Sandbergs advarsel mot å blande “raser” er pur rasisme.

Disse ytringene illustrerer på ulikt vis problemer med Frps retorikk. Siv Jensens uttalelse om at Norge “snikislamiseres” bærer med seg konspiratoriske assosiasjoner som har en egen klangbunn hos ytre høyre, noe Jensen må være godt klar over. Når Abid Raja i kommentarfelt nå blir beskyldt for å være en islamistisk “muldvarp”, kan det ses nettopp som en forlengelse av den konspirasjonsretorikken Siv Jensen selv har vært med på å legge grunnlag for.

Per-Willy Amundens bruk av et begrep som “korstog”, og den eksplisitte forestillingen om at en krig mot muslimer kan være aktuelt, går likeledes rett inn i den typen retorikk man finner i noen av de mørkeste kommentarfeltene på ytre høyre fløy. Tybring-Gjeddes oppjagede advarsel mot skadene ved flerkultur, er utpreget alarmistisk, igjen i tråd med alskens dystre kommentarfelt. Sandbergs advarsel mot å blande “raser” er pur rasisme. Han ble likevel valgt som nestleder to år etter at han kom med uttalelsen. Listhaugs retorikk innebærer en drøy, populistisk avfeiing av meningsmotstandere, hvor selv kirken tegnes opp som del av et fiendebilde til skade for landet.

 

“Flom av kriminelle”

For hver uttalelse offentligheten stadig vender tilbake til, er det imidlertid utallige som har blitt glemt. Mange av oss husker noen slike uttalelser, i alle fall hvis vi minnes på dem. Jeg husker eksempelvis valgkampbrosjyren “Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse”, med forsideillustrasjonen av en hagle rettet mot personen som holdt brosjyren i hånda, fra 2005. Også den gang reagerte Venstre sterkt, da ved nestleder Olaf Thommessen. Frp koblet innvandring og trygghet direkte sammen uten forbehold: “For Frp handler en strengere innvandringspolitikk og en strengere kriminalitetspolitikk om trygghet (…). Trygghet for at folk kan gå på gaten uten redsel for å bli voldtatt eller ranet”. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik anerkjente det Erna Solberg nøler mer med å si åpent: “Fremskrittspartiet spiller på folks fremmedfrykt”.

Det er rett og slett ganske vondt.

Mens mye fokus de siste årene har vært på Sylvi Listhaug, har partileder Siv Jensen ofte gått foran med å sette en problematisk standard for hva som skal være lov å si i partiet. Eksempelvis hennes påstand i valgkampen i 2017 om at Norge er utsatt for “hodeløse innvandringseksperiment“, legger ikke lista særlig høyt. Dette reduserer alle barn med minoritetsbakgrunn som vokser opp i dette landet, til del av et “hodeløst eksperiment”. Det er rett og slett ganske vondt.

Denne uttalelsen fra Jensen i en TV-duell i valgkampen i 2009 setter også en lav standard: “Det vi ser i Oslo er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn”.  En sveipende, stigmatiserende uttalelse som dette er egnet til lite annet enn å bygge opp under fordommer om og frykt for mennesker på flukt. Hun fulgte opp med følgende uttalelse i samme valgduell: «Vi skal også ha det for alle de som kommer til Norge uten identitet, fordi vi vet ikke hvem de er. Men det vi vet med ganske stor sikkerhet, er at majoriteten av dem begår kriminelle handlinger.» Dette er selvsagt et rent falsum. At den åpenbart uredelige påstanden går mot asylsøkere, overrasker ingen.

Frp kjørte følgende valgkampanje i Oslo samme år: “Enten stemmer jeg Frp nå, ellers venter jeg til det har kommet 80 000 nye asylsøkere ved neste valg, og da … hva skjer med Norge da?” Ja, akkurat hva vil skje da? Det etterlot Frp til fantasien.

 

“Norge er for nordmenn”

Det har selvsagt vært flere lignende valgkampopplegg, som da Frp under valgkampen i 2003 ga ut et medlemsblad med «Masseinnvandring til Norge» i krigstyper på forsiden og et bilde av mullah Krekar med tommelen i været, som om Krekar er representativ for innvandringen, og som om innvandringen virkelig er av en skummel “masse”-type.

Jeg husker også da Per-Willy Amundsen i fjor ba en ung jente om å “reise hjem til sitt opprinnelsesland”, etter at hun reagerte på at hun flere ganger hadde blitt bedt om å fjerne hijaben i sikkerhetskontroller på flyplassen. Amundsens oppfordring er slikt man sprayet på murer på 1980-tallet. Det var et uttrykk for at Amundsen ikke har grunnleggende respekt for jenta som medborger i dette samfunnet. Kommentarfeltet under posteringen hans var begredelig lesning. Det var langt over 1000 likes og flere hundre kommentarer, som “Kluthue pell dæ hjem.” Når Frp later som om utspillene deres ikke egger opp fordommer og hat, holder det å vise til deres egne kommentarfelt som dokumentasjon. Jenta som ble utsatt for dette, var 17 år gammel.

Det interessante var partiformann Hagens reaksjon.

Et annet eksempel som en del antagelig har glemt allerede, var da Frps tidligere justispolitiske talsperson Ulf Leirstein i 2014 likte disse uttalelsene på Facebook: “Hadja Tajik (Ap): Godtar oppfordring til drap” og “Uheldig muslimdominans å ha Hadeda Taquia som leder i justiskomiteen”. Leirstein beklagde dette, men hvis man først har støttet slik hets, spør man seg hvor dypt beklagelsen faktisk stikker.

Et litt eldre eksempel er da Kenneth Rasmussen, en av kandidatene i Bergen i lokalvalget i 2003, trakk fram det rasistiske slagordet «Norge for nordmenn» i et innlegg i Bergensavisen: “Norge er for nordmenn, ikke en fristat for snyltere og kriminelle individer med formål å tjene lettjente penger.” Rasmussen selv er ikke interessant. Det interessante var partiformann Hagens reaksjon. Hagen mente at det var “uheldig” formulert. Ellers var kandidaten “på linje med” Frps asyl- og innvandringspolitikk. Hagen la til: “Etter hvert vil han få erfaring og lære hva han ikke skal bruke”. “Dette innlegget er fra en ung og fremadstormende politiker som prøver å forsvare hovedtrekkene i Frps innvandringspolitikk”. Nettopp.

 

“Stanse romfolk på landegrensen”

Overgangen mellom retorikk og politikk er selvsagt glidende. Retorikken speiler viljen til en ytterliggående politikk. Per Sandberg tok eksempelvis i 2003 til orde for elektronisk merking av asylsøkere, slik partiet hadde foreslått for pedofile. Daværende direktør i UDI, Trygve Nordby, sammenlignet det med merking av jøder under krigen. Daværende kommunalminister Erna Solberg tok avstand fra forslaget. Mer generelt har partiet gått inn for internering av alle asylsøkere – altså at mennesker som har flyktet fra krig og undertrykkelse skal sperres inne i månedsvis eller mer.

Frp med Sandberg som justispolitisk talsperson tok i 2013 også til orde for å “stanse romfolk på landegrensen“, i forlengelsen av en diskriminering av en minoritet som har pågått i flere hundre år. Frp omformulerte seg litt straks det ble klart at det så dårlig ut, ved blant annet å legge til det ikke helt troverdige “franskmenn”. Nå har Sandberg blitt noe av en uortodoks koseklump i offentligheten, men i mange år var han nestlederen som forsynte Frps underskog med hva den tydeligvis ville ha.

Det ligger merkelig mye symbolikk i svinekjøtt.

En av uttalelsene fra Sylvi Listhaug som ikke så mange husker, var en advarsel om at enslige mindreårige asylsøkere som drømmer om å bli lege eller advokat i Norge, kan ende som kriminelle i stedet. Dette sa hun som landets innvandrings- og integreringsminister. Smak på den.

I tråd med uttalelsen om “gullstol” gjorde hun det også klart at “De som kommer til Norge kan ikke bare nyte, de må også yte.” Siden krigsflyktningene og torturofrene som kommer hit, nyter så alt for mye i sin latskap. En del av Listhaugs retorikk er av denne typen. Den er ikke på overflaten vulgær, men det hun faktisk formidler, er utpreget populistisk.

Noen husker kanskje at hun begynte sitt virke som landbruks- og matminister med å gå imot reduksjon i bruk av svinekjøtt i offentlige institusjoner. Svinekjøtt var visst en sentral del av norsk kultur, desto mye mer når det ikke er en del av muslimsk kultur. Det ligger merkelig mye symbolikk i svinekjøtt.

 

Før Document og Resett

På kontoret vårt i Antirasistisk senter har vi en hel serie med permer om Frp på 80- og 90-tallet. Noe av det som slår sterkest mot meg, i tillegg til spissformuleringene, er det voldsomme omfanget i negativt fokus på innvandrere og flyktninger. Det er oppslag på oppslag med et problemorientert fokus. Ingen skulle noen gang være i tvil om Frps brodd. At en del innvandrere også er bra folk, blir slikt som sies i en bisetning, fordi det også må sies noen ganger. Det er ingen tvil om hva tyngden og bredden av uttalelsene siktet seg inn mot.

Frp var der før Human Rights Service. De var der før Document. De var der før Resett. De var der med Mustafa-brevet. De var der med Carl I. Hagen, Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm. De var der med møtet på Godlia kino, hvor Hedstrøm mante ekstremister til felles “kamp” mot innvandringen, heldigvis til fordømmelse fra partiformann Hagen. Til og med Arne Tumyr, senere leder av Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), ledet Frp i Kristiansand en periode.

Det er ren og skjær virkelighetsfornektelse hvis man ikke anerkjenner de negative konsekvensene retorikken Frp har ført gjennom mange år, har hatt for mange med minoritetsbakgrunn i Norge. Filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen uttrykte det i klare ord i 2013:

“For meg foregikk mobbingen på to plan. På barneskolen snudde plutselig mine beste kompiser seg mot meg i 2. klasse og fikk det for seg å kalle meg pakkis og en del andre vonde ting. (…) På det andre planet var det Frp som mobbet meg. Partiet ble grunnlagt året etter jeg ble født, og har fulgt meg hele livet.”

Noe av det elevene ønsket å vite, var hvorfor Listhaug ikke likte dem, og om hun skulle sende dem ut av landet.

Det er ingen tvil om at mange som vokser opp i dette landet opplever det på samme vis. I vår rapport “Vi vil ikke leke med deg fordi du er brun – en undersøkelse av opplevd rasisme blant ungdom” (2017), opplevde en stor andel av ungdommene som deltok i undersøkelsen offentlig debatt som en belastning. Noe av det som ble trukket fram av flere av ungdommene, var retorikken til Frp. Sylvi Listhaug ble nevnt spesielt.

Den kanskje vondeste episoden i valgkampen i 2017 var da daværende innvandrings- og inkluderingsminister Listhaug besøkte Mortensrud skole. Mortensrud skole er en barneskole, med elever opp til sjuende klasse, mange av dem med minoritetsbakgrunn. Noe av det elevene ønsket å vite, var hvorfor Listhaug ikke likte dem, og om hun skulle sende dem ut av landet. Det er disse barnas sak Abid Raja taler.

 

Frp må selv rydde opp

Når vi går gjennom hatefulle kommentarfelt, er det en enkel observasjon at støtte til Frp går igjen hos en del. På et lokalt plan sliter Frp med politikere som har kommet med ytterliggående uttalelser som partiet som sådan har fordømt. Den personen som nylig ble dømt av lagmannsretten til fengselsstraff for å ha omtalt en samfunnsdebattant med somalisk bakgrunn som “Fandens svarte avkom” og “korrupt kakerlakk”, var lokalpolitiker i Bergen Frp. Her varslet Frp en mulig eksklusjon.

Noen lokalt engasjerte har også kommet med enda grovere uttalelser enn dette, som en lokalpolitiker i Spydeberg som ønsket å se Arbeiderpartiets leder skutt. Han omtalte dessuten båtflyktninger som “pakk” og så fram til en “borgerkrig mot muslimer”. Han ble ekskludert i ett år med en oppfordring til å være “mer forsiktig” med hva han sier, så ville han være velkommen tilbake. Nylig startet Frp en eksklusjonssak mot listetoppen på Nesodden, for uttalelser om muslimer som «dødsfiender», asylsøkere som en «forkledd invasjon» og journalist Kadafi Zaman som en muslimsk “muldvarp”.

Det er absurd hvis denne debatten drukner i det Nettavisen har omtalt som “«brun propaganda»-storm”.

Også andre partier sliter med enkeltpersoner som kommer med ytterliggående utsagn, men det har vært flere på lokalt plan hos Frp enn partiet bør være komfortable med. I flere tilfeller har Frp ryddet godt opp i etterkant av spesielt problematiske uttalelser, i andre tilfeller ikke. Kent Andersen, som har tatt til orde for “enorm maktbruk overfor muslimske enklaver” og for å etablere et væpnet borgervern, ble nettopp valgt inn som vara for Frp i bystyret i Oslo.

Hvis Frp ikke ønsker å assosieres med ordet “brunt”, faller det på dem å rydde opp i slikt som dette – og en del mer. Det er absurd hvis denne debatten drukner i det Nettavisen har omtalt som “«brun propaganda»-storm“. På 80- og 90-tallet var kritikken av Frps retorikk enda litt skarpere enn den er nå. Også et ord som «brungrums» ble gjerne brukt. Det var ikke slik at man med dette mente at “brun” betydde nazistisk, men heller at det nørte opp under rasisme eller i seg selv var rasistisk. Dette handler uansett ikke om ett ord som Abid Raja har valgt, men om den retorikken Frp har ført gjennom flere tiår.

 

Oppgjøret er ikke over

Det er forøvrig ingenting nytt ved at Venstre går skarpt i rette med Frps retorikk. Partileder Trine Skei Grande har selv tatt et sterkt oppgjør med Frps retorikk mot muslimer, og hun har støttet sin partikollega i den pågående striden.

Hvis noen mener at denne artikkelen er skarp, består den altså primært av konkrete henvisninger til hva Frp selv har sagt. Frp kan ikke flykte fra den retorikken de faktisk har fremmet. Den er der, svart på hvitt.

Når en politiker – og ikke minst en politiker med minoritetsbakgrunn – taler ut mot stigmatiserende retorikk som rammer mange i dette landet, håper vi sterkt at hans eget parti vil fortsette å slutte opp om ham. Det ville være et utrolig smertefullt resultat for mange med minoritetsbakgrunn hvis en person som snakker ut om den virkeligheten mange kjenner på, fikk vite at dette var noe man helst ikke skulle ha snakket om.

Dette er heller ikke en «krangel» vi som samfunn trenger å legge bak oss. Det er et oppgjør vi må fortsette å ta.