Vi må snakke om «kanselleringskultur»

La det være klart – jeg tror ikke at vi har en kultur for kansellering i Norge. Men det er skapt et bilde av at vi har det. I august 2021 satt jeg under Arendalsuka i en stappfull sal og hørte på flere premissleverandører diskutere kanselleringskultur i Norge. Debatten hadde fått tittelen «Krenker kanselleringskultur norske idealer?». Hvordan havnet vi her?

På meg virker det som om det er dette det koker ned til: Enkelte misliker at det har blitt mer ubehagelig å holde fast ved stigmatiserende fordommer og stereotypier.

I det siste har jeg tenkt mye på motstanden som oppstod etter at alle de personlige historiene om rasisme dukket opp BLM-demonstrasjonene sommeren 2020, og på reaksjonene på den antirasistiske aktivismen som fulgte. Det er viktig å se nærmere på denne motstanden, for den er på ingen måte ny. Jeg vil kalle det en forutsigbar reaksjon som oppstår idet en sosial bevegelse får stor oppmerksomhet og flere tilhengere.

Bevegelser som kjemper for sosial rettferdighet, antidiskriminering, likeverd og likestilling, blir ofte sett på som en trussel av det etablerte samfunnet. Krav om likestilling, likeverd og respekt blir derfor lett oppfattet som autoritære. Frykten ser ut til å være at disse kravene vil bli innført med tvang, og at dette kommer til å endre samfunnet drastisk, uten at det finnes måter å ta til motmæle på. I og med at vi ikke lever i et autoritært antirasistisk regime, og en slik drastisk endring derfor er noe vanskelig å forestille seg, snakkes det også om et autoritært sosialt press som det for mange vil være vanskelig å motstå.

På meg virker det som om det er dette det koker ned til: Enkelte misliker at det har blitt mer ubehagelig å holde fast ved stigmatiserende fordommer og stereotypier.

Det er imidlertid ikke de sosiale rettferdighetsbevegelsenes skyld at de er overbevisende eller appellerer til mange. Og kan ikke appellen kanskje skyldes at de har noe for seg?

Hva er kriteriene for at noe faller inn under begrepet om «kanselleringskultur»?

Studerer man motstanden som har blitt rettet mot feminismebevegelsen, ikke minst i kjølvannet av #metoo-kampanjen, finner man også flere fellestrekk med den som rettes mot den antirasistiske aktivismen.

Et svært interessant aspekt dreier seg om hvem det er som oppfatter disse bevegelsene som en trussel. Det er gjennomgående de som frykter at deres makt og innflytelse svinner. De som er vant til å lage reglene, liker ikke å bli bedt om å følge noen andres regler. Premissleverandørene ønsker ikke å gå med på andres premisser.

Jeg tror ikke på sosiale eller kulturelle fenomener som bare «dukker opp» ut av løse luften. Såkalt kanselleringskultur er ikke noe som har oppstått de siste årene. «Kanselleringskultur» – eller «cancel culture», om man vil understreke det utenlandske opphavet til «fenomenet» – har blitt et samleord for noe man tror er nytt. Det er et ord som inneholder mye forskjellig, og det er ikke helt lett å bli klok på. Hva skal være til stede for at en «kansellering» har funnet sted, for eksempel? Hva er kriteriene for at noe faller inn under begrepet om «kanselleringskultur»?

Leter man etter eksempler på «cancel culture» i USA, vil man utvilsomt kunne finne mange omtalte saker.

Det er ikke rart at mange reagerer sterkt på et ord som «kansellering» når det jo bokstavelig forstått betyr å slette eller avbryte noe eller noen. Selvfølgelig er det ingen som har lyst til å bli «slettet». Man ønsker heller ikke å risikere å miste levebrødet sitt eller å få et dårlig rykte, slik man ofte får høre at noen har gjort. Et problem med alle historiene der det fortelles om slike saker, er at de ofte ser ut til å basere seg på overdrivelser.

Selv om jeg ikke ønsker å rette oppmerksomheten på amerikanske forhold i denne boken, er det ikke mulig å unngå eksempler fra USA helt. Spesielt når det kommer til nettopp «kanselleringskultur», slipper man ikke unna. Det er nemlig slik at sakene man snakker om når man snakker om «cancel culture», også i Norge, nesten utelukkende kommer fra Amerika.

Jeg har lenge ment at premisset om at det finnes en utbredt kanselleringstendens i USA, der venstresiden «kansellerer» noen eller noe for uttalelser som helt klart burde ligge innenfor ytringsfrihetens vide grenser, mangler feste i virkeligheten. Dette har fått meg til å se skeptisk på en del av sakene som løftes fram også i norsk debatt. Leter man etter eksempler på «cancel culture» i USA, vil man utvilsomt kunne finne mange omtalte saker.

Det er en utfordring at begrepet er ekstremt vanskelig å definere.

Problemet med de aller fleste av dem er at de hverken ligner særlig mye på hverandre eller faktisk er så klare som de ved første øyekast kan gi inntrykk av. Leter man etter ofre for «kansellering», vil man finne alt fra kjendiser som er dømt for seksuelle overgrep, til professorer som bruker n-ordet i forelesningssalen. For meg blir det merkelig å behandle slikt under én og samme overskrift. Mange av enkeltsakene jeg har kikket nærmere på, viser seg også å være langt mer komplekse enn det en slik merkelapp indikerer.

Særlig skeptisk blir jeg når jeg ser hvordan begrepet har vært et effektivt retorisk verktøy for høyresiden. Det passer inn i et verdensbilde der antirasister, feminister og akademikere blir anklaget for å jobbe aktivt for å innskrenke ytringsfriheten.

Det er en utfordring at begrepet er ekstremt vanskelig å definere. Man bruker det om veldig mange forskjellige forhold. Mens noen skal ha blitt sparket fra stillingen sin på grunn av en uttalelse, har andre bare blitt kritisert. Noen har blitt hetset, noen har fått tilsnakk, og andre har mistet følgere i sosiale medier eller sågar blitt utestengt fra Facebook. Noen mistet kanskje en jobb, mens andre ble møtt med opprør fra studenter. Atter andre fikk negativ omtale på Twitter, og en bedrift mistet kanskje en del kunder.

Med internett er forutsetningene for å bruke en slik forbrukermakt blitt større.

I ordskiftet om «kanselleringskultur» slår man sammen alle disse reaksjonsmåtene – sosiale sanksjoner, å ta til motmæle, baksnakking og forbrukermakt – før man kaller det en «kultur». Det fremstilles også som at slike reaksjoner i et samfunn er noe nytt. I tillegg er det visst noe bare venstresiden driver med. Sannheten er imidlertid at dette er velkjente og i noen tilfeller kontroversielle virkemidler i politisk kamp. Mange ulike aktører har tatt dem i bruk gjennom historien.

Ta for eksempel et virkemiddel som boikott. Eller tenk på andre typer forbrukermakt. Dette har ulike grupper brukt i lang tid for å få gjennomslag for sin sak, kanskje spesielt i land som USA, hvor det er langt til maktens korridorer og vanlige borgere har få andre veier til innflytelse. Når man ikke blir hørt av dem med makt, bruker man selvsagt det eneste man har – sin egen forbrukermakt og solidariteten man har med andre som også mangler påvirkningsmuligheter.

Jeg er derfor ikke spesielt bekymret for noen «kanselleringskultur» her hjemme.

Med internett er forutsetningene for å bruke en slik forbrukermakt blitt større. I mine øyne er det her mye av utfordringen i dag ligger: Litt kritikk føles raskt som mye kritikk i en digitalisert offentlighet. Veldig mye kritikk føles snart som om «alle» er imot en. Selvsagt er det kjipt når det oppleves som om veldig mange mennesker går til angrep på deg. Før kunne man være en offentlig person uten å måtte håndtere slikt. Nå kommer det hele rett inn i innboksen din, eller på en Facebook-side nær deg.

Mitt poeng er dette: Å slå sammen komplekse fenomener som gruppementalitet, sosiale sanksjoner, forbrukermakt, ansvarliggjøring, kritikk og produksjon og reproduksjon av normer i ett begrep (eller to eller tre) er et veldig lite konstruktivt bidrag til den offentlige samtalen. Det er mye bedre å behandle disse fenomenene hver for seg. Vi må også være ærlige om at de ikke tilhører bare én gruppe eller ideologisk fløy, men finnes i varierende grad langs hele det politiske spekteret.

Når det er sagt, er jeg enig i at det i USA finnes eksempler på at noen enkeltmennesker, ofte en kjent person, har sagt noe ufølsomt for så å bli møtt med vel harde sosiale sanksjoner. Jeg mener at det skal være rom for videre diskusjon, og at det må være mulig å si unnskyld, love bot og bedring og så gå videre i slike tilfeller. Her i Norge er det da også som regel slik vi håndterer saker av denne typen. Jeg er derfor ikke spesielt bekymret for noen «kanselleringskultur» her hjemme. Det jeg er derimot er bekymret for, er den voldsomme mostanden mot «kanselleringskulturen».

Det viser hvor potent dette skremmebildet er.

Vi har allerede sett hvordan kampen mot et påstått krenkelseshysteri er blitt en prioritet for politiske partier ytterst på høyresiden i Norge. Denne sterke motstanden har blant andre amerikanske Michael Hobbes og Sarah Marshall snakket om i podcasten Your’re Wrong About. I en episode som omhandler politisk korrekthet, spør Hobbes om vi ikke overdriver den presumptive faren sosial endring utgjør, og undervurderer faren ved motstanden mot sosial endring. Som eksempel trekker han fram underfinansieringen av høyere utdanning, som en direkte konsekvens av den påståtte politisk korrektheten ved amerikanske universiteter i 1990-årene.

Et nyere eksempel er forbudene mot kritisk raseteori som er innført i flere stater i USA. Republikanere har en rekke steder kjempet fram et forbud mot at studenter undervises i strukturell rasisme. I Frankrike har utdanningsministeren gått ut og sagt at han vil undersøke forekomster av «islamo-gauchisme», «islam-venstre» på norsk, ved landets universiteter. Da nettopp dette begrepet inngår i en nokså utbredt konspirasjonsteori om at venstresiden jobber for «snikislamisere» Vesten (for å bruke et begrep fra en norsk kontekst), er det mildt sagt urovekkende at det kommer fra en statsråd i den franske regjeringen. Det viser hvor potent dette skremmebildet er.

Vi må snakke om hvilke sosiale og juridiske begrensinger ytringsfriheten bør ha.

Vi må i mine øyne vokte oss vel for at ord som «kanselleringskultur» og «krenkehysteri» skal gis ytterligere funksjon som brekkstang for å presse grensene for hva det er akseptabelt å ytre i et samfunn. Vi har allerede sett at det blir brukt for å gi fripass til ekstremister. Mange sentrale aktører i offentligheten – også her i Norge – er ikke bare redde for å bli kritisert for å gi plattform til tvilsomme stemmer, de er også redde for å bli kritisert for ikke å gjøre det. Det vi gjør når vi sier at sosial og juridisk ytringsfrihet i praksis går ut på det samme, er at vi mister gråsonene og nyansene av syne. I tillegg mister vi den kritiske sansen. Som Bjørn Stærk korrekt påpeker i sin bok Ytringsfriheten annotert:

De eneste som tjener på en slik forvirring, er de som vil misbruke ytringsfrihetsidealet til å tvinge mer plass til seg selv. «Gi oss mer oppmerksomhet, lytt respektfullt til alt vi sier, ellers begrenser dere ytringsfriheten!»

Det kan være lett å gå i denne fellen, spesielt siden ytringsfriheten betraktes som en så viktig demokratisk verdi. Men vi må også alltid snakke om hvilke avveininger som er nødvendige for å ivareta andre verdier. Vi må snakke om hvilke sosiale og juridiske begrensinger ytringsfriheten bør ha. I møte med rasistiske ytringer, som kan få store konsekvenser for dem de rammer, blir det spesielt viktig.

(Dette er et lettere bearbeidet utdrag fra Lisa Esohel Knudsens bok Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet, utgitt på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)