FOTO: Isaiah Rustad/Unsplash

Nei. Vi må ikke ta dialogen med ytre høyre

Debatten om Klassekampen og Resett handler ikke om ytringsfrihet versus «no-platforming», men om ytringsfrihet versus menneskeverd.

Ingen kan nekte andre å invitere hvem de vil inn på sin plattform. Men hvem som helst kan ytre seg kritisk til invitasjonen, eller selv nekte å delta på samme plattform. Dette er ikke sensur, og det er ikke såkalt «no-platforming». I diskusjonen om ytre høyre og legitimering av disse, handler det helt enkelt om et ønske om å sette en grense ved ytringer som krenker andres menneskeverd.

Hva som ble sagt

I etterkant av debatten rundt Klassekampen og Resett ble, og blir det, hevdet at kritikerne av Arendalsinvitasjonen vil sensurere alle stemmer fra ytre høyre. Men det var det aldri noen som sa. Det mange sa, derimot, er at det er forskjell på å le sammen med en representant for ytre høyre på en scene, og det å gjøre et godt og kritisk intervju med vedkommende. Ingen er imot det siste.

Å sitte på en scene er et slags show. Det handler om å vise seg frem, både den som spør og den som svarer. Det er en retorisk lek, en intellektuell utfordring, men ofte fjernt fra et kritisk og grundig intervju. Sannheten er at ytre høyre slett ikke er åpne for å endre meningene sine eller justere seg etter en frisk debatt for åpen scene. De vil ikke ha kompromisser, de vil ha makt.

Men denne store debatten handler ikke om ytringsfrihet versus «no-platforming» mener jeg, men om ytringsfrihet versus menneskeverd

På den såkalte «ideens markedsplass», som ligger til grunn for troen på ytringsfrihetens gode vilkår, finnes drøssevis av sjarlataner. De hederlige sjeler som ønsker en seriøs og god handel rundt tanker og ideer, ender rett som det er med å bli lurt trill rundt på samme måte som på andre markeder. Det må alle som eier plattformer være seg særdeles bevisste.

Steve Bannon rydder i «no-platforming» – begrepet

Dette er et forsøk på å rydde litt på roteloftet, der det høyst misforståtte begrepet «no-platforming» har blitt bortgjemt bak eskene med krav om ytringsfrihet, boksene med maktanalyse og de møllspiste posene der ytre høyre har lagret sine «alternative medier».

Til å rydde opp i dette bruker vi Steve Bannon, eller det vil si, vi bruker eksempelet Steve Bannon. Ved å se på hvorfor The New Yorker bestemte seg for å trekke invitasjonen hans til sin festival, mens The Economist beholdt han på sin, kan vi kanskje forstå mer av kaoset som «no-platforming» har skapt, og argumentene på begge sider av saken.

Vi må også innom universitetsdebatten i USA, som på forunderlig vis blandes inn på vår egen hjemmebane når vi skal diskutere ytringsfrihet her.

Også skribenter for selve magasinet truet med å trekke seg dersom Bannon fikk delta på festivalen

Men denne store debatten handler ikke om ytringsfrihet versus «no-platforming» mener jeg, men om ytringsfrihet versus menneskeverd. Det er bare det siste her som tar på alvor de menneskene som blir utsatt for hat, rasisme og undertrykkingen, og jeg tenker at solidariteten ligge her.

Som filosof og forfatter Lene Auestad har skrevet:

«Og hatefulle ytringer gjør nettopp det – de krenker andre menneskers rettigheter til beskyttelse mot diskriminering. Dermed står vi overfor et paradoks når en menneskerettighet – til ytringsfrihet – blir brukt til å øve vold mot en annen menneskerettighet – til beskyttelse mot diskriminering. Et krav om at du må innvilge meg min rett til å krenke dine rettigheter er på ingen måte så uproblematisk som det har blitt fremstilt.»

Om The New Yorkers bokfestival og det å angre på en invitasjon

The New Yorkers bokfestival arrangeres i starten av oktober. Steve Bannon, tidligere redaktør av Breitbart, og tidligere Donald Trumps sjefsstrateg, var et av de store navnene som skulle delta. Men nylig fikk han en telefon fra The New Yorkers redaktør, David Remnick, som trakk invitasjonen. Var det sensur? Var det no-platforming? Nei, det var en redaktør som tok kritikk på alvor:

Før Remnick tok denne avgjørelsen hadde mange av hans egne ansatte formidlet sin misnøye med valget av deltager på festivalen deres. I tillegg hadde dette skjedd; i løpet av de første 30 minuttene etter at Steve Bannons deltagelse ble annonsert trakk kjente navn som John Mulaney, Judd Apatow, Patton Oswalt , Jack Antonoff og Jim Carrey seg fra festivalen, via sosiale medier.

Det er å ytre sin protest mot legitimering

Judd Apatow skrev på twitter:

«If Steve Bannon is at the New Yorker festival I am out. I will not take part in an event that normalizes hate. I hope the @NewYorker will do the right thing and cancel the Steve Bannon event. Maybe they should read their own reporting about his ideology.»

John Mulaney skrev, også på twitter:

«I’m out. I genuinely support public intellectual debate, and have paid to see people speak with whom I strongly disagree. But this isn’t James Baldwin vs William F Buckley.»

Jack Antonoff, musiker i bandet Bleachers, på twitter:

«respectfully that’s a full no for me and normalization of white supremacy.»

Vil vi være med på det?

Skuespiller Jim Carrey skrev at et festival som både inviterte han og Bannon «could never happen.»

Også skribenter for selve magasinet truet med å trekke seg dersom Bannon fikk delta på festivalen.

Mot legitimering

Disse ville rett og slett ikke dele scene, eller festival, med en høyreekstrem og svært profilert person, som har mange andre scener til rådighet. Fordi at de, ved å delta, følte at de legitimerer han som en viktig person som er verdt å invitere. Man trenger ikke fancy og moderne begreper for å beskrive dette. Sånn har det vel alltid vært, at noen nekter å dukke opp, hvis han eller hun også gjør det. Det er å ytre sin protest mot legitimering.

Ingen var imot å intervjue Bannon på tradisjonelt vis

I e-posten til sine ansatte skrev redaktør Remnick:

«Reaksjonene på sosiale medier var kritiske, og mye sinne var rettet mot meg og min avgjørelse om å invitere han. Noen ansatte har også tatt kontakt og vært imot invitasjonen, spesielt på et forum som en festival er. Jeg vil ikke at vennligsinnede lesere og ansatte her skal tro at jeg ignorerer deres bekymring».

Steve Bannon svarte på dette, i kjent stil, ved å kalle Remnick «svak», og kuet av online-mobb. En retorikk jeg for øvrig hørte ekko av, på NRK Ekko 20.9, der programleder antydet at det nettopp var denne mobben på sosiale medier som hadde presset frem avgjørelsen om å trekke Bannon fra festivalen. Hvorfor kjøper NRK Bannon og hans meningsfellers retorikk?

«Jeg har tenk gjennom dette og snakket med kolleger og jeg har endret mening. Det er bedre måter å gjøre dette på» skrev Remnick videre til sine ansatte, og viste til hvordan han heller ville intervjue Bannon på tradisjonelt vis, og ikke på en scene.

Det endte med at alle tre trakk seg

Ingen var imot å intervjue Bannon på tradisjonelt vis. Ikke ansatte, ikke kjendiser. Å ikke ville dele scene med noen, eller oppleve at en i utgangspunktet flott festival legitimerer denne personen, er ikke det samme som å ville drive full sensur av vedkommende. Selv om en del, særlig fra den politiske høyresiden, på refleks ser ut til å mene dette. Eller, om ikke annet, så bruker de påstanden om sensur for å fremme sin egen martyrolle.

Det vi heller burde spørre oss om, er hvorfor ytre høyre så gjerne vil ha plass på festivaler, scener, blant «mainstream media», som de jo ellers hater intenst? Svaret er vel ganske enkelt at de vet de når frem med budskapet til enda flere der.

Vil vi være med på det?

The Economist; der Bannon ble mens andre gikk

I mellomtiden, har The Economist en Open Future-festival denne uken i London, New York og Hong Kong, og i London er den samme Bannon er invitert for å bli intervjuet av sjefredaktøren.

Rett etter denne seansen på scenen skulle forfatteren Laurie Penny, sammen med journalistene Laura Bates og Ally Fogg, diskutere #metoo.

Det endte med at alle tre trakk seg.

Laurie Penny skrev i et notat til The Economist blant annet dette, referert fra hennes egen artikkel om saken:

«Min motstand mot at Bannon skal delta på denne konferansen har ingenting å gjøre med at jeg ønsker han sensurert. Det ville både være umulig og illiberalt. Jeg har brukt mye tid de siste fem årene på å lytte til og forsøke å debattere med folk som Bannon, og min erfaring er at det bare ender med å gi dem selvtillit og legitimering. Jeg er derfor ikke interessert i å høre slike argumenter igjen.»

De fremstår som martyrer, samtidig som hele den offentlige samtalen glemmer å rette fokus på dem som faktisk rammes av hatpratet deres

Laura Bates, i samme panel, er enig, og skriver (gjengitt Pennys artikkel):

«Det er bare i svært få tilfeller det er rett å nekte å delta på plattformer sammen med en person fordi de eksplisitt og med viten og vilje fremfører hat og trakassering mot grupper på grunn av rase, kjønn, religion eller annet. Jeg mener Steve Bannon lever opp til disse høye kravene, ved å ha et rasistisk, misogynistisk og hvitt nasjonalistisk syn som medfører en reell trussel for svært mange mennesker, og det er derfor uansvarlig og ødeleggende og gi han en så respektert mainstream scene som The Economist gjør».

Og Ally Fogg:

«Denne invitasjonen ærer en mann hvis største bragd har vært å etablere et nettmagasin som har spesialisert seg på misogyni og rasisme, for deretter å manøvrere en selverklært sexovergriper inn i posisjon som en av de mektigste politikerne i verden».

Trakassert for sitt valg

De tre britiske kvinnene som med dette takket nei til å delta på festivalen, kunne ikke forutse debatten som fulgte: De ble kalt «de virkelige fascistene», de ble trakassert av folk som kalte seg de «virkelige beskytterne av ytringsfrihet», selv om disse med denne trakasseringen gjorde at de tre damene på en stund måtte holde tyst.

At den offentlige samtalen vendes fra å handle om hva disse høyreekstreme står for, til å handle om hvor de skal få spre budskapet sitt, tjener mest av alt ytre høyre.  For her slår de minst to fluer i en smekk: de fremstår som martyrer, samtidig som hele den offentlige samtalen glemmer å rette fokus på dem som faktisk rammes av hatpratet deres. Dermed ender en del liberale tenkere, som gjerne kaller seg ytringsfrihetsfundamentalister, i en slags teoretisk lek med argumenter og prinsipper og fremstår modige og rene som beskyttere det påstått frie ordskifte.

Verden av 1843 var et annet sted enn verden var akkurat 100 år senere

Men det å beskytte virkelige mennesker som i det virkelige liv rammes av denne retorikken, som også kan materialiseres til voldshandlinger, får sjelden den samme støtten eller prinsippfaste solidariteten. Hvorfor ikke? Oppleves det mer skittent? For aktivistisk? Politisk? En lek ytre venstre kan drive med for seg selv der ute i gatene?

Konsekvenser av retorikk og politikk

Dette handler ikke om sensur, det har det aldri gjort. Det handler om konsekvenser av retorikk og politikk, og om å ha andre prinsipper: Hit, men ikke lenger. Men det koster å ta denne posisjonen, ofte opp mot etablerte institusjoner og posisjoner, også i Norge.

The Economist opplevde altså mye av den samme kritikken som the New Yorker men konkluderte motsatt:

«Fremtidens samfunn blir ikke sikret av at mennesker som er enige med hverandre snakker sammen i ekkokamre, men i stedet utsettes for ideer og individer fra alle sider for spørsmål og debatt. Dette vil avsløre fordommer, samtidig som det vil forsterke og oppfriske liberalismen. Dette er premisset The Economist er fundert på da avisen ble startet i 1843 (..)»

For hva er det egentlig som skjer over der?

Det er fine ord, og fine idealer, men verden av 1843 var et annet sted enn verden var akkurat 100 år senere, da man for lengst burde ha erkjent at dersom ideer og individer fra alle sider skal anerkjennes som etisk og moralsk likeverdige kan det få fatale følger som samfunn og mennesker.

Lene Auestad igjen:

«En tanke som kan ligge bak en oppfattelse av ytringsfriheten som total og som viktigere enn andre rettigheter er en laissez-faire-inspirert ide om at “så lenge min rett til å si hva jeg vil er beskyttet, vil resten ordne seg selv”. Men i et samfunn med en majoritet og minoritetsbefolkninger, med grupper med mer eller mindre makt, og med større eller mindre innflytelse over media, er dette opplagt ikke tilfelle; den “grunnleggende rettigheten” blir brukt til å trampe over andre mennesker, til å øke dominansen til allerede dominerende sosiale grupper, til å fremme den sterkestes makt.»

Pågår det virkelig no-platforming og sensur ved universiteter i USA?

Dersom man argumentere mot å dele scene med ytre høyre i Norge har det på forunderlig vis blitt vanlig å peke på amerikanske universiteter og si noe om en slags «slipperly slope»; se hva som skjer der! Sånn kan det gå hvis vi ikke forsvarer prinsippet om ytringsfrihet her. Da får vi også en drøss av såkalte krenkbare snøfnugg, som vandrer rundt klare til å ramle sammen i full smelt når som helst. Men er dette riktig? La oss utforske litt.

For hva er det egentlig som skjer over der?

Og har det sammenheng med den helt konkrete situasjonen her hjemme, som handler om arenaer for høyreekstreme?

Svaret på det siste er ja, men kanskje ikke sånn man først tror.

Vi burde være stolte av studentene i Middlebury

I fjor ble studenter ved Middlebury College disiplinert for å ha ropt slik at Charles Murray, best kjent for å ha skrevet The Bell Curve i 1994, ikke fikk snakke. Denne uken mente NRKs Anders Magnus på Verdibørsen på P2, at dette var urettferdig mot Murray, fordi Magnus hadde lest på Wikipedia at The Bell Curve faktisk ikke var rasistisk, slik kritikerne hevdet. Han beskyldte studentene for å demonstrere mot noe de bare hadde hørt om, fremfor å sette seg inn i materialet.

Det Magnus sier, er altså at det handler om politiske korrekte studenter som primært vil hindre ytringsfriheten til folk de har hørt har feil meninger, og dermed hindre deres ytringsfrihet. Men dette mener Magnus, uten selv å ha lest boken. Jeg har lest boken, for over 20 år siden, og allerede den gang så en ung utgave av meg selv det samme som studentene ved Middlebury ser: den er rasistisk. Den setter intelligens og rase i sammenheng. Den baserer seg på svært tynt vitenskapelig grunnlag. Dette er for lengst avslørt og dokumentert. Vi burde være stolte av studentene i Middlebury, stilte opp mot hat, mot rasisme, mot elendig vitenskap. Hvorfor latterliggjør norske journalister amerikanske tilstander uten å sette dem i kontekst?

Noen må vike

Vi kan ikke latterliggjøre det som skjer ved amerikanske universiteter og bruke det samlet som bevis på at ytringsfriheten trues. Javisst skjer det sikkert urimelig trakassering av noen professorer i USA, og javisst er det sikkert en og annen studentgruppe som misforstår eller drar ting for langt. Men hver og en episode må forståes i sammenheng med amerikansk historie, lokalhistorie og samtid. At studenter buer ut Charles Murrey er nettopp en seier for ytringsfriheten og for mer plass til nye stemmer, kanskje særlig de stemmene med brun hud som Murray en gang forsøkte å stilne ved å vise at deres intelligens ikke var på nivå med hvite.

Et nytt prosjekt fra Georgetown University’s Free Speech Project bekrefter at disse hendelsene ved amerikanske universiteter er mer komplekse enn at det handler om å nekte noen ytringsfrihet. I tillegg, skriver forskerne, handler episodene ofte om de samme få foredragsholderne, som Milo Yiannopoulos, Ben Shapiro, Charles Murray, og Ann Coulter. Eller Richard Spencer, leder av USAs bevegelse for hvitt herredømme, og både en rasist og antisemitt (noe vi sist fikk bevis for gjennom Deeyah Khans glimrende dokumentar). Spencer inviterer seg selv for å snakke ved universitet, for at studenter der, gjerne minoriteter i form av etnisk bakgrunn eller religion, skal reagere på at han planlegger å ta turen. Så blir det protester, som Spencer bruker for alt det er verdt, men det er mer verdt tross alt, at han ble stanset fra å spre hat.

Den nevnte rapporten viser også at studenter flest setter retten til ytring høyt, mens noen mener minoriteters rettigheter i noen tilfeller kan trumfe dette. Med andre ord, betyr dette at noens ytringsfrihet må vike for at andre skal få sin etterlengtede plass, eller slippe trakassering.

Det som derimot skjer, er meningsbrytning over verdien av ulike ideer

Rapporten viser også at studenter tror at dem med liberalt, politisk syn friere kan hevde meningene sine enn på konservative på universitet. Men, sier forskerne, virkeligheten er mer kompleks:

Rapporten beskriver hvordan mange tilfeller går under radaren fra medieoppstyret. Som da en professor ved California State University, Fresno, mistet jobben for å twitre kritisk om Trump. Ved University of California, San Diego, ble et arrangement avlyst etter dødstrusler mot en professor som tidligere hadde uttalt seg kritisk mot Trump i et foredrag ved Hampshire College. En student ved Sonoma State University fikk en advarsel og måtte beklage etter å ha lest et dikt som handlet om politivold mot svarte.

Kontekst

Sånt skjer også på amerikanske universitet, selv om det er bråket rundt de høyreekstreme vi hører mest om. Disse sanksjonene kommer likevel ikke fra snøfnugg, men fra universitetsledelsen. Dette handler i det store og hele ikke om en politisk korrekt koko-gjeng på jakt etter å sensurere sine meningsmotstandere på høyresiden. Det handler om viktige debatter om nettopp ytringsfrihet, hva ansatte og studenter skal få ytre. Og den pågår hele tiden, hver enkelt sak er unik og har sin bestemte kontekst vi må kjenne til.

Nei, det er ingen ytringsfrihetskrise ved amerikanske universiteter. Og myten om at særlig unge – de som er født og oppvokst med nett og sosiale medier – skal være særlig krenkbare (ja, jeg har hørt den i Norge også), stemmer ikke. Det hevder de som har gått inn i dataene.  Det som derimot skjer, er meningsbrytning over verdien av ulike ideer, slik David French skrev i National Review. Og det er jo bra. Det bør pågår hele tiden på alle universitet.

La oss bare dvele et sekund ved disse påstått krenkbare ungdommene. I USA har studentlånene triplet seg siden finanskrisen i 2008. 30 prosent av dem med slike lån sliter med å betale den månedlige summen. Ansatte ved universiteter har i økende grad lavlønnede korttidskontrakter. I tillegg er dette en generasjon med reell frykt for å falle ned, og ikke klare opp, den sosiale stigen. Det er kanskje ikke smarttelefoner og hyppig bruk av Instagram som skaper en og annen engstelig student, men livets realiteter og verden utenfor.

Man satte solidariteten til dem som ble rammet foran muligheten for nok en scene

Det er også verdt å merke seg at demokratiske sosialister som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez bidrar til å styrke radikale krefter. Noe som samtidig betyr at de som tradisjonelt har hatt makt, også ved universitetene, blir utfordret. Ja, de mister noe av sin følelse av berettigelse for plassen de «alltid» har hatt. Jeg mistenker at en del av ropene om sensur kommer nettopp derfra.

Ingen talestol for rasister?

Jeg studerte i England. No-platforming ved mine universitet handlet den gang ganske enkelt om å nekte rasistiske, nazistiske eller anti-semittiske aktører å holde foredrag for oss. Jeg kan aldri huske at det var en debatt om det var OK eller ikke å gjøre. Det ble rett og slett satt en grense; ikke ved den eller dem man var uenig med, men ved krenkelse av menneskeverdet. Man satte solidariteten til dem som ble rammet foran muligheten for nok en scene, til personer som hadde mange fra før (blir du vurdert invitert til et universitet har du allerede et navn).

Så ytringsfriheten er ikke absolutt, heller ikke sett fra det offentlige. Vi inviterer ikke Vigrid til debatt på NRK, vi insisterer ikke på å ha med islamister i debatter om islam. Vi inviterer ikke inn folk som mener jorda er flat hver gang det er debatt om astromoni eller astrofysikk.

Jeg er enig, det må vi og det gjør vi

Tvert imot, vi vurderer dem ikke engang for plattformen vår.  Dette betyr at: 1. vi har faktisk grenser for ytringsfriheten, vi er bare uenige om hvor den går, og 2. noen grupper kategoriserer vi som såpass utafor grensene for rimelig debatt, uten at vi tar runden om hvorfor vi mener det.

Hvorfor skal vi være nødt til å ta debatten igjen og igjen om akkurat ytre høyre?

Ikke bare fornærmelser

Vi er kanskje ikke enige om hvilke nettsider, aktører, partier, som faktisk fremmer hat og rasisme. Mye av premisset for en videre debatt ligger nok begravd her. Rasisme i moderne form har jo et behov for ikke å bli definert som rasisme, og det kan gjøre det vanskelig å få øye på.

Vi må tåle fornærmelser i offentlig debatt sa Hilde Sandvik på Ekko 20.9. Jeg er enig, det må vi og det gjør vi. Men rasisme, personangrep og trakassering er ikke en fornærmelse. Det er noe mye styggere, som er umulig å møte eller fikse i en pen debatt på en scene.

Men dessverre holder argumentene i seg idealer for dialog som ofte er fjerne fra virkeligheten

Høyreekstreme er dessuten ikke spesielt opptatt av andres ytringsfrihet. Ofte er de villige til både bruk personangrep, voldsom trakassering av enkeltpersoner, og trusler om søksmål. Laurie Penny beskriver hvordan dette siste betyr at mange ikke lenger kaller en rasist for rasist i hennes hjemland Storbritannia, men i stedet skriver «påstått tilhenger av hvitt overherredømme», eller «som enkelte beskriver som xenofobisk», nettopp for å unngå søksmål.

Ytringsfrihet? Ikke akkurat.

I USA har folk har fått sparken for å ha kritisert Trump. Eller for å ha meldt seg inn i fagforening. Eller for å knele når nasjonalsangen spilles. Men slike overgrep, fra statens eller arbeidsgivers side, drukner i all støyen som oppstår rundt det som skjer ved universitetene (som i mange tilfeller ikke engang handler om ytringsfrihet). Det finnes mange flere eksempler på slike konsekvenser av at enkelte har ytret seg.

Idealer for god dialog er på kollisjon med virkeligheten

The Economist sine holdninger er det vanskelig å være uenig med i prinsippet, og det er de samme holdningene vi hører fra mange her i Norge nå.

Men dessverre holder argumentene i seg idealer for dialog som ofte er fjerne fra virkeligheten; som at alle aktører som deltar i debatt forvalter noenlunde rasjonelle ideer, der ingen har rotet seg bort i elleville konspirasjoner. At ulike intellektuelle argumenter like fullt har en indre moral verdt å forsvare. At ingenting i prinsippet er mer etisk verdifullt enn noe annet. Eller at trakassering og trusler på sosiale medier ikke eksisterer. Man overser også at pengesterke aktører kan lage egne arenaer når som helst. Og mest av alt: at de menneskene vi burde høre aller mest på; fattige, minoriteter, undertrykkede, underklassen, og så videre, ikke har noen scene i det hele tatt. Verken den offentlige eller egne.

Dialog og debatt i offentligheten er fremdeles et eliteprosjekt

«Den sterkeste eller dominerende parten trenger ikke justere sin oppfatning av den mindre mektige parten eller lytte til dennes argumenter fordi den kan komme unna med det sosialt», skriver Lene Auestad og forklarer hvordan den hatefulle ytringen har hverken som mål å informere eller invitere mottageren til refleksiv diskurs, mens den kan også være henvendt til en tredjepart, og invitere den tredje til å ta del i angrepet..

«Vi i inngruppen er enige om å se ned på og ekskludere disse andre, er vi ikke det?».

Et eliteprosjekt

Dialog og debatt i offentligheten er fremdeles et eliteprosjekt. Her deltar oftest folk som er glade i å snakke og mene, som har utdannet seg og kan argumentere, som har tid til å stille opp, som har jobber som handler nettopp om å fremme sak. Vi snakker om «klippekort på Dagsnytt18» med god grunn.

De som snakker høyest om ytringsfrihet er kanskje også dem som  sitter trygt og godt samme hva de mener

Andre folk er mest opptatt av å holde på en jobb, eller de vet (og jeg kjenner personlig flere av disse) at hvis de benytter seg av den ettertraktede ytringsfriheten, så har de kanskje ikke en jobb dagen derpå. De som snakker høyest om ytringsfrihet er kanskje også dem som  sitter trygt og godt samme hva de mener, og som ofte, heller ikke har meninger som avviker mest fra makta.

Men, å slåss for ytringsfriheten til andre, på bakkeplan, på grasrota, det er noe helt annet enn å mene noe prinsipielt på Dagsnytt18. På sett og vis er det nettopp det noen av disse kampene ved universitet verden over handler om; at nye stemmer må få plass banen. De må andre vike. Å tro at ytringsfrihet betyr at alle stemmer har en plass, mulighet og lik verdi, er en illusjon. Å få sin stemme og sin mening hørt, er en kamp, lik alle andre kamper for rettigheter.

En av hindringene denne kampen møter er dersom vi biter på myten den amerikanske høyresiden lanserer som en faktum; at venstresiden driver et korstog mot ytringsfriheten. Det er ikke sant, og det er bare nitrist om  til og med venstresiden i Norge kjøper dette.