FOTO: Mutualité Française/Flickr.com (CC BY-NC-ND 2.0)

Macron den troløse

Den franske miljøvernminister trakk seg etter bare ett år i embetet. Det er et resultat av Emmanuel Macrons troløse miljøpolitikk.

Tirsdag i forrige uke begynte omtrent som en vanlig dag. Jeg spiste frokost mens jeg hørte på radiokanalen France Inter før jeg dro til jobb,  slik jeg pleier å gjøre. Dette er en liten vane jeg har lagt meg til for å minne meg om min franskhet i mitt veldig norsk liv.

Jeg lyttet på den franske miljøvernministeren, Nicolas Hulot, som svarte på skarpe spørsmål fra politiske journalister: «Er du ikke lei deg over at det nye statsbudsjettet, foreslått av Macron og statsministeren, ikke inkluderer et ord om miljø,» spurte de.

Det som begynte som et vanlig intervju, endte på mest mulig dramatisk vis: Miljøvernministeren valgte å gå av på direkten.

Det som begynte som et vanlig intervju, endte på mest mulig dramatisk vis: Miljøvernministeren valgte å gå av på direkten. Man kan trygt si at dagen min ikke var like vanlig lenger. I det siste har jeg nemlig fulgt Hulot tett. Som policyrådgiver i Regnskogfondet har jeg hatt ansvar for samarbeidet med franske myndigheter for å hjelpe dem å bekjempe avskoging . At han gikk av på denne måten var selvsagt en stor begivenhet.

 

En utrolig godt likt minister

Hulot var slett ingen vanlig minister. Før han ble statsråd var han en fransk tv-stjerne som ledet et program om alle de utrolige og vakre stedene man kan besøke i verden. Han opplevde klimaendringene på nært hold i denne jobben. Det var derfor han ble miljøaktivist. Han brukte mediemakten sin til å kjempe for miljøsaker. Hulot er også en av de best likte kjendisene i Frankrike fordi han er så direkte og ærlig.

Flere presidenter har tidligere spurt ham om han kunne tenke seg å bli miljøminister, men han sa alltid nei. Helt til Emmanuel Macron vant valget i fjor. Ingen vet hva Macron sa til ham, men Hulot ble i alle fall overbevist. Han var sikker på at det ville komme betydelige resultater på miljøfronten, og han var også sikker på at kunne gjøre en forskjell i regjeringen.

Når det gjelder miljøsaker, er jeg helt alene i regjeringen

«Jeg er ikke overrasket over at statsbudsjettet ikke inkluderer noen ting om miljø, fordi jeg vet at resten av regjeringen er opptatt med kortsiktige mål, og at klimaendring og miljøsaker er langsiktige mål. Jeg får stadig høre at jeg må være tålmodig, at små skritt er bedre enn ingenting. Men klimaendring er nå. Kloden koker,» sa Hulot på radioen da journalisten hadde stilt spørmsålet sitt.

Han fortsatte: «Etter Parisavtalen er det umulig for meg å forstå at miljøsaker ennå ikke har blitt en prioritert. Diagnosen er bare verre og verre, men ingenting skjer. Etter mine fjorten måneder som minister, har Frankrike begynt å redusere klimagassutslippene? Nei. Har vi redusert bruken av plantevernmidler? Nei. Har vi stoppet det synkende biologiske mangfoldet? Nei. Når det gjelder miljøsaker, er jeg helt alene i regjeringen».

 

Lobbyene har presidentens øre

France Inter-journalistene virket like sjokkert som meg etter denne uventede salven. De hadde selvfølgelig mange oppfølgingsspørsmål til Hulot: Når bestemte du deg? Hvorfor? Vet Presidenten om beslutningen din? Svarene var enda mer overraskende enn avgangen i seg selv. Hulot hadde bestemte seg kvelden før, fortalte han. Og hva verre var: Han hadde ikke gitt beskjed til Macron eller statsministeren Edouard Philippe før han slapp bomben offentlig på radio.

Strået som brakk kamelens rygg hadde kommet dagen i forveien, da Hulot forhandlet med Macron om en sak han hadde forberedt i seks måneder. Det dreide seg om endringer i prisen på jaktlisenser. Hulots mål var å bremse utarmingen av det biologiske mangfoldet ved å øke prisene og ha mindre jakt.

For Hulot føltes det som om Macron lyttet mer til lobbyisten enn til sin egen miljøvernminister.

I rommet sammen med miljøvernministeren og Macron satt imidlertid også en av de mektigste lobbyistene for jaktbevegelsen i Frankrike. For Hulot føltes det som om Macron lyttet mer til lobbyisten enn til sin egen statsråd. Det var som om saken hadde blitt bestemt på forhånd. Prisen på jaktlisenser ble halvert.

Jeg tror selvsagt ikke at det var denne saken alene som fikk Hulot å trekke seg. Det var nok heller snakk om en akkumulering av saker som han tapte, igjen og igjen. Jeg har noen grunner for å tro dette. Gjennom jobben min i Regnskogfondet har jeg nemlig vært vitne til andre saker der Hulot har blitt overkjørt av lobbyister. Ikke minst var det én der oljeindustrien fikk gjennomslag.

 

Den kontroversielle planen

Sommeren 2017, rett etter han begynte som miljøvernminister, lanserte Hulot en stor klimaplan. Målet med planen var å gjennomføre Parisavtalen og å akselerere det grønne skiftet i fransk økonomi og samfunnsliv. Det var mange gode ideer i planen. Én av dem var knyttet til en sak jeg selv har jobbet mye med det siste året, nemlig palmeoljebasert biodrivstoff.

 

nyhetsbrevet

 

Hovedspørsmålet i den debatten er om man ser palmeoljebasert biodrivstoff som et «karbonnøytralt» alternativ, siden det ikke er basert på fossile energikilder, eller om man også inkluderer klimagassutslipp som følge av avskoging og torvmyrdrenering i forbindelse med produksjonen av palmeoljen i regnestykket. I så fall er faktisk palmeoljebiodrivstoff verre for miljøet enn det fossile drivstoffet.

 

Må se utslipp fra hele produksjonsprosessen

Da Hulot lanserte klimaplanen sin, tok han utgangspunkt i at man selvsagt må se på utslipp fra hele produksjonskjeden. Selv om klimaplanen allerede var adoptert av regjeringen, hørte jeg på hvert eneste møte og hver eneste konferanse jeg deltok på at Hulot ikke helt visste hva han skrev da han skrev det der.

VIP-lobbyister fra oljebedriftene var der for å minne ham ettertrykkelig om at ingen skriver en miljøplan uten først å ha snakket med dem. Mens han kjempet i Brussel for å få helhetsperspektivet sitt på palmeoljedrivstoffet inn i et europeisk direktiv om fornybarenergi, ble samtidig et prosjekt med et palmeoljebasert raffineri godkjent i Sør-Frankrike.

 

TV-profilen Nicolas Hulot var allerede en av Frankrikes mest kjente miljøaktivister før han ble minister i Emmanuel Macrons regjering. Sist uke trakk han seg i et direktesendt intervju etter ikke å ha fått det gjennomslaget han hadde forventet seg. Foto: Thierry Ehrmann/Flickr.com (CC BY 2.0).

 

Plutselig skulle bedriften Total tjene penger på å lage «grønt» drivstoff som i virkeligheten var en driver for avskoging. Beslutningen ble tatt på tvers av viljen til den lokale fagforeningen, og gikk imot alle ekspertrapporter. Jeg tror at jeg også hadde blitt nokså sur om jeg var Nicolas Hulot i den situasjonen.

 

Forskjellsbehandling av lobbyister og miljøorganisasjoner

Det stoppet heller ikke der. Macron liker å framstå som en åpen og moderne politiker. Det er også sant at makta møter sivilsamfunnsorganisasjoner og fagforeninger mer nå enn før. Å innkalle folk på møter betyr imidlertid ikke at man hører på dem. Til nettopp miljødepartementet har jeg selv faktisk blitt invitert som representant for en sivilsamfunnsorganisasjon.

Beslutningen var i virkeligheten allerede fattet. Ting ble bestemt på et annet nivå, der miljøet ikke har noen stemme.

Jeg ble imidlertid sjokkert over forskjellbehandlingen mellom industrilobbyister og miljøorganisasjoner da jeg jobbet med franske myndigheter. Miljøorganisasjoner og eksperter ble innkalt kvelden før møtet, mens industrien fikk invitasjonene flere måneder på forhånd og fikk holde foredrag. Da jeg spurte det franske miljøverndepartements representanter hvorfor ikke vi også fikk minst et foredrag for å bringe til torgs en miljøvinkling på saken, var svaret at konsultasjon bare var en formalitet.

Vi var der for at det skulle bli mulig å skrive navnene til noen organisasjoner ned på papiret, og slik vise administrasjonen at alt var i orden, mens beslutningen i virkeligheten allerede var tatt. Ting ble bestemt på et annet nivå, der miljøet ikke har noen stemme.

 

Ikke en lang tradisjon med konsultasjon

I Norge er det vanlig praksis å holde konsultasjonsrunder med berørte interesse- og sivilsamfunssorganisasjoner når noe skal besluttes. Man søker etter kompromisser og forsøker å finne løsninger. Dette er dessverre ikke en del av virkeligheten i Frankrikes politiske liv. På miljøområdet kan nettopp det være farlig, siden det er så store interesser på spill.

Møtet jeg deltok på ble dessverre ikke noe unntak fra denne regelen. I løpet av ett år ble jeg vitne til at eksperter og miljøorganisasjoner ble holdt utenfor i viktige saker der de kunne hatt en stemme, mens andre interessegrupper fikk lov å gi innspill og hadde tilgang til sakspapirene.

 

Bare markedsføring?

Macron er et kommunikasjonsgeni. Mens en av våre tidligere presidenter, Jacques Chirac, ble latterliggjort fordi han kalte et pc-mus for en hamster, framstår Macron mye yngre, som en som faktisk lever i sin egen tid.

Avstanden er imidlertid stor mellom det bildet regjeringen forsøker å skape og realitetene i fransk politikk.

Han så en mulighet da han vred på Donald Trumps slagord «Make America Great Again». Macrons tweet «Make our Planet Great Again» ble re-tweetet over 200,000 ganger. Nå har konseptet til og med fått en fin webside og en egen Twitter-konto. Her kan man lese at vi i kampen mot klimaendring må sprenge skalaene og bli en trend som ikke kan snus. Begynner ikke det i så fall med å nevne miljøet i statsbudsjettet?

Den franske regjeringen prøver å vise hvor flink den er på miljøfronten. Avstanden er imidlertid stor mellom det bildet regjeringen forsøker å skape og realitetene i fransk politikk.

 

En troløs politikk

Parisavtalen er selvsagt en stor ære for franske politikere, men vi venter å se at Frankrike faktisk blir et modelsamfunn når det gjelder kutt i klimagassutslipp. Da holder det ikke å skryte av å ha innført et vern av biologisk mangfold som faktisk ble godkjent og adoptert under Macrons forgjenger François Hollande.

Jeg mener at Emmanuel Macron fører en troløs politikk på miljøområdet. Han gjør det samme her som han gjør med samfunnsdebatter som kjemper for likestilling i Frankrike gjennom utvidet foreldrepermisjon. Macron leder nå faktisk en bevegelse mot EUs forslag om å gi betalt og lik foreldrepermisjon til alle foreldre i alle EU-land!

Nok om det. Hvem blir Frankrikes nye miljøvernminister?

Forslaget er å garantere minst fire måneders permisjon per forelder, og Macron kjemper imot ideen, fordi han mener at de 11 dagene fedre får, og de 2,5 månedene mødre får i Frankrike må holde. Alternativet koster alt for mye penger.

Hvor er likestillingen når den koster penger? Hvor er miljøbevaringen når andre tjener på miljødeleggelser?

 

Har Macron lyttet til Hulot?

Nok om det. Nicolas Hulot er en så kjent og respektert person i Frankrike at hans dramatisk avgang ble som et sjokk for mange av oss. En ukjent franskmann satt som meg ved frokostbordet da han hørte på radio at Hulot sa opp.

Han bestemte seg for å vise Macron og resten av Frankrike at Hulot og miljøet har bred støttet i folket. Han innviterte derfor til en miljøaksjon den 8. september, og fikk overraskende mye støtte fra både enkeltpersoner og organisasjoner. Ifølge eventet på Facebook er det nå 16.000 personer meldte på. 80.000 har markert at de er interessert i arrangementet.

Men har Macron hørt dem? Jeg tror ikke det.

200 kjendiser har også lansert en underskriftsakampanje og skrevet et åpent brev for å presse Macron til å ta miljøsaker mer på alvor. Franskmenn kaller dette «Hulot-effekten».

Men har Macron hørt dem? Jeg tror ikke det.

 

Den neste ministeren

I går pekte Macron ut Hulots etterfølger.

Han hadde mange kandidater. Det var mange personer som kunne gitt et positivt signal til det franske folket og til utlandet. En av dem som ble nevnt var for eksempel Daniel Cohn-Bendit, miljøpolitikeren som var en av lederne for studentopprøret i Paris i 1968. Han takket imidlertid nei. Andre kandidater var WWFs sjef i Frankrike Pascal Canfin, samt Laurence Tubiana, som ledet forhandlingene for Frankrike i COP 21.

Macron valgte François de Rugy, ordstyrer i Nasjonalforsamling og en mann som har støttet Macron lenge. Le Monde kaller ham en «pragmatisk» miljøpolitikker. Jeg tviler at vår tids største utfordring løses av en som er så lite ambisiøs som De Rugy.

Hvor mange ekstreme varme sommere skal det ta, hvor mange demonstrasjoner må til, før Macron slutter med sin troløse miljøpolitikk?

 

nyhetsbrevet