Mazzucato representerer en middelvei

Det er deprimerende forutsigbart å lese debatten mellom Ola Kvaløy (Klassekampen 5. mai) og Magnus Marsdal (Klassekampen 8. mai). Stridens kjerne er den italiensk-britiske økonomen Mariana Mazzucatos siste bok, og hennes tanker om en mer aktiv og retningsgivende næringspolitikk.

Kvaløy fremstiller Mazzucato som sjamanistisk «alternativøkonom». Det er delvis hennes egen skyld. I boken gjør Mazzucato et poeng av at de fleste andre økonomer misforstår, og at hennes teorier er et brudd med klassisk økonomisk teori. Det er synd fordi det avsporer debatten, og tråkker økonomer som Kvaløy unødvendig hardt på tærne. Den gode nyheten er at det slett ikke er nødvendig å forkaste økonomifaget for å følge Mazzucatos tanker om næringspolitikk.

Leser man Magnus Marsdal, kan man få inntrykk av at Mazzucato velger staten framfor markedet. Her hjemme klistres hun nå til venstresiden i norsk politikk. Tankesmien Manifest hadde et seminar med henne der hun både tok til orde for å øke innslaget av statlig eierskap og for en mer aktiv bruk av oljefondet. Men Mazzucato er også blitt brukt som rådgiver både i Storbritannia og i EU.

De rådene hun har gitt EU er langt mer interessante å lytte til.  Det viktige i Mariana Mazzucatos bok er at hun beskriver en ny rolle for staten som går ut på å definere samfunnsoppdrag eller «missions».

Mazzucato er ikke imot velfungerende markeder, slik Kvaløy vil ha det til

Dersom innovasjon overlates til markedet, får vi det markedet vil ha. Det gir oss ikke nødvendigvis gode løsninger på felles samfunnsutfordringer. Klimakrisen er det beste eksemplet. Økonomer av mange slag (både konservative og mer progressive) diskuterer nå virkemidler som kan stimulere til grønn omstilling. Mazzucato er ikke imot velfungerende markeder, slik Kvaløy vil ha det til. Men hun argumenterer for at passiv tilrettelegging og næringsnøytralitet ikke er nok.  Ifølge Mazzucato må staten gjøre mer enn å tilrettelegge for markedet, den må sette samfunnsmål og ha visjoner. Den ene grøfta staten kan gå i er altså at staten gjør for lite.

Den andre grøfta staten kan gå i er at den prøver å gjøre alt for mye. Det er historisk mange eksempler på hvor galt det går når staten forsøker å plukke ut enkeltnæringer og satse på utvalgte selskap. Det ser Mazzucato også ut til å være klar over. Staten bør derfor begrense seg til å gi en klar definisjon av problemene og en marsjordre. De konkrete løsningene bør de mene mindre om.

Nå gjennomfører EU dette i praksis

Mazzucato definerer en middelvei mellom næringsnøytralitet og en aktiv næringspolitikk med sterke innslag av statlig eierskap. Det er her hennes tanker har sprengkraft og styrke, og det er dette som har gjort at statsledere og politikere både på høyre og venstresiden av politikken bruker henne som rådgiver.

Hun beskriver en dynamisk, nedenfra og opp metode som tar utgangspunkt i å definere noen samfunnsoppdrag (missions) i dialog med folk flest. Ved å sette fremtidsrettede og ambisiøse mål og stille tydelige krav, stimulerer staten til innovasjon. Samfunnsoppdragene skal være:

• Ambisiøse, tydelige, og ha høy samfunnsrelevans
• Mulig å tidfestede
• Realistiske
• Gå på tvers av sektorer og områder
• Drive fram løsninger nedenfra og opp

Nå gjennomfører EU dette i praksis. Fem samfunnsoppdrag er plukket ut til Horizon Europe, EUs forsknings og innovasjonsprogram for årene 2021-27.

De skal resultere i forskningsprosjekter, men også ny lovregulering, og andre tiltak som er relevante for å nå målene. Hvert samfunnsoppdrag har en egen tidsramme og et budsjett.

1. Kamp mot kreft: Innen 2030 redde 3 millioner fra kreft, øke livslengden og bedre livskvaliteten til kreftrammede.
2. Klimaberedskap: Forberede Europa på å takle klimaendringene innenfor rammene av planetens tåleevne.
3. Mission Starfish 2030: Gjenoppbygge økosystemet i hav og ferskvann.
4. 100 klimanøytrale byer innen 2030, på innbyggernes premisser.
5. Dyrkbar og bærekraftig jord: Innen 2030 skal 75 prosent av jorden i EU være nyttig for matproduksjon, mennesker, natur og klima.

Det kommer en tid etter pandemien. Den kan brukes den til å gjøre noe annerledes. Det betyr ikke at det er enkelt å få til i praksis, og fallgruvene er flere. Hvordan kan staten definere samfunnsmål og invitere næringslivet inn uten at det gir private selskaper et sugerør ned i statskassa? Hvordan skal staten kunne ta risiko og subsidiere innovasjon, men samtidig få sin del av fortjenesten dersom det lykkes? Hvilke krav bør staten stille tilbake i sine kontrakter?

Som i så mange debatter er det ytterfløyene som roper høyest. Men mens Kvaløy og Marsdal krangler, er det her de interessante diskusjonene burde finne sted. Ellers blir det bare mer grøftekjøring.