Med velferd skal vondt fordrives

Da Mark Zuckerberg fant på slagordet «Move fast and break things» i 2012, hørtes det ganske kult ut. Det var friskt og ungdommelig. Det var energisk og nyskapende. Det var pønk. Det var et velfortjent spark i rompa til det bestående.

Trodde jeg.

For å forstå hvordan vi har havnet i denne pussige situasjonen, må vi spole 16 år tilbake i tid.

Tretten år senere har disse fem ordene fått en kjip bismak. Noen har beveget seg raskt, og de har ødelagt ting. Zuckerberg og de andre søkkrike teknologigründerne har for lengst invadert både privatlivet og fritiden vår. Algoritmene deres har bidratt til å ødelegge den offentlige samtalen. Nå er teknokapitalistene i ferd med å ødelegge både demokratiet, velferdsstaten og ytringsfriheten, godt hjulpet av verdens mektigste mann.

Noe har skjedd. Jeg pleide å se på meg selv som radikal. Jeg pleide å være systemkritisk. Nå kjenner jeg meg mer og mer konservativ. Jeg vil bevege meg sakte. Jeg vil ta vare på ting. Jeg vil ta vare på demokratiet. Jeg vil ta vare på velferdsstaten.

Jeg vet det, jeg høres ut som en parodi på en politisk korrekt lærebok i samfunnsfag. Og det er noe som skurrer her. Er det dette som kjennetegner et radikalt, politisk engasjement i 2025? Å ta vare på det bestående? Å kjempe mot forandring?

For å forstå hvordan vi har havnet i denne pussige situasjonen, må vi spole 16 år tilbake i tid.

Change we can’t believe in

Da Obama tok over for Bush i 2009, føltes det som starten på en ny tid. Den nye presidenten hadde alt: Karisma. Stilige klær. Kul musikksmak. Det var håp i lufta. Etter åtte år med krig, løgner og militaristisk retorikk skulle alt bli bedre. Med slagord som «change we can believe in» og «yes we can» var framtiden brolagt med både håp og gode intensjoner.

Hva skjedde?

Åtte år senere er Trump tilbake, og denne gangen er det alvor.

Ikke så mye. Det ble mer av det samme. Mer markedsliberalisme. Økte utslipp. Mer krig. De store bankene krasjet verdensøkonomien, og regningen ble sendt til vanlige lønnsarbeidere. De som ikke høstet noen av fordelene ved markedsliberalismen og globaliseringen, fikk slengt alle ulempene i fanget: Et usikkert arbeidsmarked, økt gjeld og økte levekostnader.

Når virkeligheten på bakken blir tøffere for folk flest, hjelper det ikke å ha karismatiske og velkledde statsledere. Det fikk verden smertefullt erfare i 2016, da britene stemte for Brexit og Trump vant over Clinton.

Åtte år senere er Trump tilbake, og denne gangen er det alvor. Han har alliert seg med verdens rikeste menn, og sammen har de utnyttet den dype misnøyen i det amerikanske samfunnet til å skaffe seg nesten ubegrenset politisk makt. Den bruker de til å tvinge gjennom raske og ødeleggende endringer, ikke bare i USA, men i en hel verden.

Sjokk og ærefrykt

Mange har påpekt likheten mellom den uforutsigbare atferden til Trump-administrasjonen og den militære strategien «Shock and awe», som USA blant annet brukte under invasjonen av Irak i 2003. Ifølge Wikipedia går denne strategien ut på å bruke «overveldende styrke og spektakulære framvisninger av makt for å lamme fiendens opplevelse av slagmarken og ødelegge kampviljen deres.»

Høres det håpløst ut? Laybourn og Dyke har ikke gitt opp håpet.

Se for deg Elon Musk som poserer med motorsag og løfter hånden til en nazihilsen. Se for deg Trump som skjeller ut Zelensky for åpent kamera. Denne oppførselen handler nettopp om å demonstrere makt på en sjokkerende og spektakulær måte.

Det er ikke lett å holde hodet kaldt når vi blir utsatt for disse sjokkbølgene. Det er fristende å lengte tilbake til fredeligere og roligere tider. Det er fristende å kjempe mot forandring. Men jeg tror det er feil. Det er tvert imot nå, i det kaotiske og skumle 2025, at vi må gjøre alt i vår makt for å skape en bedre verden. Hvis vi skal bryte ut av dommedagsloopen, må vi våge å være radikale.

En skikkelig ond sirkel

Klimaforskerne Laurie Laybourn og James Dyke mener at vi befinner oss i en «doom loop»: Klimaendringene fører til dyrere mat og økte levekostnader, noe som skaper politisk ustabilitet. Det hindrer oss i å gjennomføre nødvendige klimatiltak. Dermed forverres klimakrisa, noe som i sin tur skaper en enda mer ustabil verden, der klimafornektende høyrepopulister profiterer på økt misnøye.

Denne politikken vil kanskje gi oss økt trygghet ved landegrensene, men den kan også skape et mer utrygt samfunn.

Høres det håpløst ut? Laybourn og Dyke har ikke gitt opp håpet. Historien viser nemlig at «perioder med ustabilitet og kriser kan gi gode vekstvilkår for rask, positiv forandring». Kanskje er det på tide å børste støv av Obamas fagre løfte om å skape «forandring vi kan tro på»? I så fall må vi tørre å være radikale. Vi må ta problemene ved rota.

Hva slags radikale endringer kan både fikse klimakrisa og demme opp for de høyrepopulistiske kaoskreftene? Jeg vet, det er et stort spørsmål. Altfor stort. Men et sted må vi begynne, og jeg velger å begynne med velferdsstaten.

Den viktige velferden

Høyrepopulistene vet nøyaktig hvordan de kan omdanne misnøye til politisk makt. Når arbeidsmarkedet blir usikkert, renta stiger og maten blir dyrere, er det lett å sanke stemmer ved hjelp av utspekulert retorikk og billige løfter. Nettopp derfor har velferdsstaten aldri vært viktigere. Robuste fellesskapsløsninger gir et robust demokrati.

Da er det ekstra synd at velferdsstaten ikke bare blir angrepet av høyrepopulistene, men også av moderate, politiske krefter. I Storbritannia er Labour-regjeringen i gang med å kutte hardt i de sosiale tjenestene. Som Polly Toynbee påpeker i The Guardian, prioriterer sosialdemokratene «warfare over welfare». Her i Norge har Erna Solberg nylig tatt til orde for å finansiere opprustning med velferdskutt.

Det kan være farlig.

Denne politikken vil kanskje gi oss økt trygghet ved landegrensene, men den kan også skape et mer utrygt samfunn. Det er det siste vi trenger akkurat nå. I en utrygg tid er det først og fremst fellesskapet, og ikke forsvaret, vi må ruste opp. Når Elon Musk svinger motorsagen og Erna Solberg frister med skattekutt, må vi slå ring om fellesskapsløsningene. Når høyrekreftene beveger seg raskt og vil ødelegge ting, må vi gjøre alt vi kan for å stanse dem.

Det betyr imidlertid ikke at vi skal godta tingenes tilstand. Det holder nemlig ikke å bevare velferdsstaten – vi må forbedre den. Vi må ikke glemme at klimakrisa fortsatt er den største trusselen mot velferden vår, også i en verden som er preget av krig og økonomiske problemer. Er det mulig å skape en bærekraftig og utslippsfri velferdsstat?

En radikal velferdspolitikk

Det mener forskerne Philippe Pochet og Taube Van Melkebeke. I rapporten «Climate Emergency and Welfare States» argumenterer de for at klima- og velferdspolitikken må «utformes på en gjensidig forsterkende måte». De hevder videre at «velferdsstatens rolle i å håndtere klimakrisa ikke har blitt viet tilstrekkelig akademisk eller politisk oppmerksomhet». Ifølge forskerne er klimapolitikken preget av «ønsketenkning» i stedet for analyse og politisk handling.

Det kan være farlig. For det første vil mangelen på konkret politikk og investeringer gjøre den grønne omstillingen umulig. For det andre vil klimaendringene «føre til økte sosiale spenninger, siden det hverken vil finnes økonomiske kompensasjoner for de som blir rammet eller en systematisk reduksjon av forskjellene.» Dette dystre scenarioet trenger imidlertid ikke å bli til virkelighet. Pochet og Melkebeke gir flere forslag til hvordan vi kan utvikle og forbedre velferdsstaten for å møte klimakrisa.

Vi kan begynne med å kutte utslippene fra de ulike institusjonene i velferdsstaten, blant annet ved å utbedre bygningsmassen og effektivisere transporten. I tillegg bør vi undersøke hvordan økonomiske støtteordninger kan beskytte befolkningen mot klimaskader som følge av hetebølger og ekstremvær. Pochet og Melkebeke foreslår at sykelønnsordningen kan «dekke dager med ekstremvær for de mest utsatte delene av økonomien», for eksempel bygningsbransjen.

Å skape en grønn velferdsstat handler imidlertid om mer enn konkrete tiltak.

Det neste forslaget bør være ekstra interessant i Norge, som fortsatt er verdens sjuende største oljeeksportør. Når vi skal skape en utslippsfri industrisektor, må de berørte arbeiderne inkluderes både i «planleggingen og gjennomføringen», og få anledning til å foreslå alternative løsninger. Dette kan «sikre arbeidernes støtte og eierskap til overgangen». I tillegg må arbeiderne i den forurensende industrien få lønn og omskolering slik at de ikke taper på det grønne skiftet.

Det er altså viktig å gi vanlige lønnsarbeidere eierskap til den grønne omstillingen. Et eksempel på det stikk motsatte er Emmanuel Macrons vedtak om å øke drivstoffavgiftene i 2018, som resulterte i det folkelige opprøret «de gule vestene». I sin anmeldelse av Ludivine Bantignys bok Revolusjon (2024) skriver Hanna M. Vandeskog at denne bevegelsen rommet «et dypere opprør mot en fremvoksende følelse av politisk avmakt og av å ha blitt forlatt et sted på veien i det globaliserte verdensprosjektet.»

Å kutte i bensin- og dieselforbruket er selvsagt nødvendig for å nå klimamålene, men det må skje på en måte som inkluderer vanlige mennesker, og som ikke rammer de som har minst fra før. Vi må unngå å skape avmakt. Hvis klimapolitikken skal lykkes, må den for guds skyld ikke framstå som et eliteprosjekt. Da spiller vi ballen over til høyrepopulistenes banehalvdel.

I en slik omstilling vil oljefondet spille en viktig rolle.

Å skape en grønn velferdsstat handler imidlertid om mer enn konkrete tiltak.

Kanskje bør vi tenke gjennom hva som er formålet med velferdsstaten? Den norske sosiologen Erika Gubrium ser for seg en velferdsstat som «belønner heller enn straffer ideen om å senke tempoet». Slik kan vi skape et samfunn som er basert på «meningsfull aktivitet og omsorg, snarere enn et kappløp for å produsere så mye som mulig.»

I en slik omstilling vil oljefondet spille en viktig rolle. Gubrium mener at vi må se på fondet «ikke som en beskyttelse mot framtiden, men som et verktøy for å skape grunnleggende forandring i dag.» Oljefondet gir oss en unik mulighet til å skape en utslippsfri, solidarisk og fremtidssikret velferdsstat. Dette fondet er også en av verdens største investorer, og kunne vært brukt som et aktivt verktøy for å støtte internasjonale klimatiltak. Imidlertid stemte fondet «mot klimaresolusjoner i 17 av 21 tilfeller» i 2024, ifølge Framtiden i våre hender.

Kjære Norge

Det får meg til å tenke på en dansk avisforside. To dager etter det norske Stortingsvalget i 2021 var forsiden på avisa Information utformet som et brev, der det sto: «Kjære Norge. Hvis ikke dere, som har et oljefond på 12.000 milliarder, kan gjennomføre et raskt grønt skifte, så kan ingen. Vi venter spent på den nye regjeringens klimaplan.»

Kanskje tenker du at en slik radikal omstilling vil bli både kostbar og krevende?

Fire år senere venter både den danske avisa og jeg på en troverdig klimaplan som kan skape en utslippsfri og bærekraftig velferdsstat. Ifølge Cicero går de nasjonale utslippskuttene fortsatt «halvparten så raskt som det som kreves for å nå klimamålene mot 2030.» I tillegg kommer utslippene fra den eksporterte olja, som er omtrent ti ganger høyere enn de nasjonale utslippene.

Heldigvis er det ikke for sent å snu. Vi kan vise verden at det går an å skape en robust og klimavennlig velferdsstat. I stedet for å finansiere opprustning og skattekutt ved å kutte i velferden, må vi styrke fellesskapet. I stedet for å utvikle oljenæringen, må vi satse tungt på å skape en utslippsfri økonomi og sette velferd foran vekst. Slik kan vi både skape et mer rettferdig og bærekraftig samfunn, og hindre de høyrepopulistiske kaoskreftene i å sette dagsorden.

Kanskje tenker du at en slik radikal omstilling vil bli både kostbar og krevende?

Det har du rett i. Men hvis vi ikke klarer å ta vare på velferdsstaten, klimaet og den internasjonale solidariteten, risikerer vi å gi de høyrepopulistiske kaoskreftene fritt spillerom. Vi vet at de er ute etter å ødelegge alt som står i veien for deres personlige berikelse. De beveger seg raskt. De skaper kaos og utrygghet. Derfor må vi stoppe dem. Nå.