Mer blådress i skolen

Næringslivsledere uttaler seg ofte om hva slags arbeidskraft som trengs i framtiden og har meninger om hvilke kompetanser skolen skal fremme. Det er bra. De må også bry seg med hvordan skolen styres.

I Dagens Næringsliv (3/3), avisen som i mange tilfeller er næringslivets talerør og fremste holdningsleverandør, snakker McKinsey-partner Kjartan Landgraff Kalstad om at begrepene emosjonell, sårbar og sensitiv er fremtidens superkrefter. Han henviser til det OECD mener blir viktige egenskaper for det 21. århundret.

I et innlegg noen uker tidligere skriver administrerende direktør i Ungt Entreprenørskap, Grete Ingeborg Nykkelmo, at innovasjon og entreprenørskap er viktig, både i næringslivet og i offentlig sektor, og at disse ferdighetene må dyrkes fram i hele utdanningsløpet.

Da mener jeg noen må våkne opp og lukte kaffen – dette er nemlig ikke nytt.

Det representantene fra næringslivet ikke snakker nok om, er hvordan skolen styres. For det kan bli vanskelig å skape den kreative, innovative og selvstendige arbeidskraften næringslivet etterspør der målstyring preger både prosess og resultat. Mens trenden i næringslivet går mot selvstendige medarbeidere med frihet under ansvar, er trenden i skolen motsatt.

Dette bør engasjere flere enn oss som jobber i skolen. Når lærere blir styrt i detalj, blir selvsagt også elevene styrt i detalj. Det ligger i styringssystemets natur. Og det svarer tydeligvis ikke på fremtidens behov.

I mine møter med næringslivsledere hører jeg mange meninger om skolen. Ikke alltid er meningene ledsaget av kunnskap om hvordan skolen fungerer i dag. Noen mantraer blir gjentatt, slik som at vi ikke vet hva slags kompetanse vi trenger i fremtiden eller at vi lærer for livet. Da mener jeg noen må våkne opp og lukte kaffen – dette er nemlig ikke nytt.

Lærerne er overstyrt og vi skaper nå også elever som er vant til å bli styrt.

En av årsakene til at Norge er et så produktivt land, er at vi gjennom tidene har utdannet kull som har tilpasset seg store samfunnsendringer og evnet å bruke og utvikle ny teknologi. Utfordringen nå er at vi er i ferd med å bygge evnen ned.

De fem mest verdifulle selskapene i verden i dag er soft ware-selskaper. Det er privateide selskaper som styrer utviklingen og utviklingen foregår i konkurranse under markedsstyrte mekanismer. Om det er noe som krever humanistiske verdier, er det vårt møte med den nye digitale hverdagen som allerede er over oss.

Det er verdiene og etikken vår som bør styre denne utviklingen, men slik det er nå, er etikken for sent ute fordi utviklingen går for fort.

Siden PISA-sjokket og innføringen av radikalt nye læreplaner, Kunnskapsløftet (2006), har politikerne gjort den norske skolen mer instrumentell og rettet mot å oppnå på forhånd definerte mål. Lærere og skoleledere fører et «tight ship» der det ikke er rom for mye utforsking, innovasjon eller tid til refleksjon over verdier. Det er ikke mye googelsk «bruk 20 prosent av tida di til å utforske» eller bransonsk «ta ferie når du vil fordi jeg stoler på mine ansatte».

Denne overdrevne styringen ovenfra dreper skapelyst og oppfinnsomhet, både hos elever og lærere.

Lærerne er overstyrt og vi skaper nå også elever som er vant til å bli styrt og som legger vekt på målbar kunnskap fremfor dannelse og kreativitet, verdier og etikk. Instrumentelle tenkemåter blir fremelsket, altså det motsatte av de kompetansene jeg oppfatter at næringslivet etterspør og som samfunnet trenger i møtet med fremtiden.

I kronikken i Dagens Næringsliv 23. februar etterlyser også Mari Rege mer variert undervisning og beskriver en skole i USA som et forbilde. Metoden Rege beskriver i sin kronikk, er et tverrfaglig prosjekt uten definerte kompetansemål, der læring skjer på alle nivåer og på flere fagområder. Man stopper ikke når det definerte kompetansemålet er nådd, men utforsker videre. Slik var det mye mer av i skolen før Kunnskapsløftet.

Men i dag sitter læreren, som skal utdanne den kreative og dristige kognitive medarbeideren, dessverre ved sin Spinning Jenny, bundet av rigide mål og styringsverktøy som er kjøpt inn av konsulentselskaper som for eksempel Rambøll. Denne overdrevne styringen ovenfra dreper skapelyst og oppfinnsomhet, både hos elever og lærere.

Det er i alt for liten grad anerkjent at verdier, etikk og kulturforståelse en kime til verdiskaping i næringslivet.

Selv møter jeg i styret til Ungt Entreprenørskap som representant for Utdanningsforbundet. Der opplever jeg interesse og givende diskusjoner – ikke bare om hva næringslivet trenger av skolen, men også om hvilke verdier vi forventer at våre elever skal ha når de skal ut i arbeidslivet.

Det er i alt for liten grad anerkjent at verdier, etikk og kulturforståelse en kime til verdiskaping i næringslivet.

Om vi i skolen skal møte næringslivet krav om kreative, selvstendige og innovative arbeidstakere, må aktørene i næringslivet også sette seg inn i debatten om styringssystemet i skolen. Vi skaper ikke de arbeidstakerne næringslivet ønsker seg slik skolen styres nå.

Dere i blå drakt er herved invitert – vi i cordjakke ønsker dere velkomne i skoledebatten.