Merkevaren Norge – og virkeligheten

Alle vet at Norge er en good guy. Du kan spørre hvem som helst – gammel eller ung, kvinne eller mann, by eller land, svart eller hvit, indremisjonist eller human-etiker – og svaret vil bli det samme: Norge er en fredsnasjon, en humanitær stormakt, en lysfontene som sprer menneskerettigheter, dialog og demokrati verden over!

Ja, alle vil naturligvis ikke være riktig like panegyriske i sin omtale, men det er faktisk overraskende hvor samstemte folk både i Norge og i utlandet er om det grunnleggende: Norge er god.

Dette er åpenbart et tegn på at Norge har hatt stor suksess med sitt såkalte nasjonsbrand. Det er mye annet man også kan si om dette landet, men det er nærmest ubestridelig at Norge er en solid merkevare. Og siden kjernen i denne merkevaren er å fremstille Norges utenrikspolitikk som «moralsk», var det som om Jonas Gahr Støre bannet i kjerka da han, i sin tid som utenriksminister, etterlyste en mer interessebasert utenrikspolitikk.

Vi hevder å være en fredsnasjon, men går til krig i Afghanistan og slipper bomber over Libya

Et slikt perspektiv reiser noen viktige spørsmål: Først: Er Norge virkelig så god som nasjonens brand skal ha det til? Det synes for oss ganske åpenbart at svaret her må bli et ettertrykkelig «nei». Å slå dette fast er ikke i seg selv å fremføre en kritikk av Norge, for alle land jobber for å fremstå i best mulig lys. Et misforhold mellom bildet av et land og selve landet er slett ikke særegent for Norge – tvert imot finner man det nær sagt overalt.

Norges brand er dessuten så opphøyet at det nærmest ville vært et mirakel om det ikke var et gap mellom merkevare og virkelighet; bildet av Norge er så til de grader uskyldsrent at det i praksis er omtrent umulig å leve opp til. Såkalt brand alignment –  altså samsvar mellom hvordan et land fremstiller seg selv og hvordan det oppfattes – kompliseres dessuten av at kritiske journalister, forfattere, forskere og andre hele tiden påpeker misforholdet:

Vi hevder å være en fredsnasjon, men går til krig i Afghanistan og slipper bomber over Libya; vi gjør krav på å være en humanitær stormakt, men stenger grensene for flyktninger; vi skryter av å være en økologisk spydspiss, men er samtidig en av verdens største produsenter av fossil energi.

Fordi det å bekjempe fattigdom i verden hører til Norges merkevare, er det nærliggende at vi bruker mye penger på bistand.

Det neste spørsmålet vi bør stille oss er dette: Hvis det ikke er noen mangel på nasjonal selvkritikk – hvis vi altså egentlig vet at Norge ikke er så uskyldsrent som merkevaren skal ha det til – hvorfor fortsetter vi likevel å innbille oss at Norge er en good guy? Dette er et langt mer interessant, men også mye vanskeligere, spørsmål, men la oss prøve noen kvalifiserte gjetninger, med utgangspunkt i boken Do-Gooders at the End of Aid: Scandinavian Humanitarianism in the Twenty-First Century.

For det første er et solid nasjonsbrand et nyttig redskap for de som skal begrunne og iverksette konkrete politiske tiltak, altså politikere og forvaltning – og særlig gjelder det for utenrikspolitikken. Istedenfor å involvere velgere og andre interessenter i en kompleks argumentasjon som de bygger opp fra bunnen av, kan de enkelt vise til at «all den tid Norge er X, er det gitt at vi bør gjøre Y».

For eksempel: Fordi det å bekjempe fattigdom i verden hører til Norges merkevare, er det nærliggende at vi bruker mye penger på bistand. Fordi Norges brand er knyttet til bærekraft, sier det seg selv at vi skal sette av milliarder til bevaring av regnskog. Fordi vi er en fredsnasjon, deltar vi naturligvis i en krig som skal gjøre verden fri for terror.

I praksis har politikere og forvaltning ofte langt mer sammensatte motivasjoner enn dette, og ikke sjelden spiller interesser en vel så stor rolle som merkevaren. Men overfor egen befolkning er det bildet av Norge man ofte tyr til. Det er i grunnen ikke så underlig:

Denne typen avpolitisering av utenrikspolitikken sparer oss alle for mye hodepine.

Folk flest har ikke noen dyptgående innsikt i interne skillelinjer i Afghanistan; de vet lite om hvordan man kan lykkes med et finansieringsopplegg for regnskogbevaring; og om du spør dem om hva som er galt med COVAX eller CEPI, er sjansene store for at de ser forlegent ned. Det er lettere for alle parter å begrunne politikken med henvisning til merkevaren, snarere enn med lange, komplekse utlegninger om den konkrete konteksten, alle de motstridende interessene, eller de ofte sammensatte forholdene «på bakken». Denne typen avpolitisering av utenrikspolitikken sparer oss alle for mye hodepine.

Det er imidlertid ikke bare den umiddelbare nytten som gjør merkevaren så viktig, det har også gjøre med identitet og mer eller mindre psykologiske tilbøyeligheter. I den grad norske borgere identifiserer seg med en påstand om at Norge er god – og det mener vi det er grunn til å tro at de fleste gjør – har hver og en av oss en egeninteresse av å bevare nasjonens merkevare. De fleste av oss higer det sosiologene kaller «ontologisk trygghet» – altså ønsker vi at rammene rundt tilværelsen skal vedvare, at det vi opplever som er godt her i verden forblir relativt stabilt.

I den grad hver av oss identifiserer oss med nasjonsbrandet Norge, vil enhver som utfordrer denne merkevaren i noen grad fremstå som en trussel. De kritiske journalistene, forfatterne og forskerne beveger seg i denne sammenhengen i et grenseland; for at de ikke simpelthen skal ses som fiender av Norge, må kritikken de fremfører på en eller annen måte ufarliggjøres. Ofte arter det seg som et slags forbigående ritual: Man blir med ut i en nasjonal selvkritikk, så lenge noe som ligner normaltilstand – Norge er god – snart gjenetableres.

Under hele pandemien har Norge fremstilt seg som en spydspiss for internasjonal solidaritet i vaksinearbeidet.

Dette er noen mulige grunner til at merkevaren Norge brukes så aktivt, og det antyder hvorfor den vedvarer tross omtrent all kritikk. Men et enda vanskeligere spørsmål melder seg så: Hva er konsekvensene av at vi knytter oss så tett til denne merkevaren og er det virkelig så ufarlig?

Her mener vi igjen at svaret må bli «nei», og følgelig, at det er god grunn til å utfordre ikke bare den norske merkevaren, men vår tilknytning og stadige tilbakevending til den. Covid-19 har gitt oss en grell illustrasjon ikke bare på hvordan merkevaren Norge brukes, men hvordan den ofte bidrar til å underspille og undertrykke virkeligheten.

Under hele pandemien har Norge fremstilt seg som en spydspiss for internasjonal solidaritet i vaksinearbeidet. Holdningen under selve pandemien bygger i sin tur på en innsats over flere år, der Norge har markert seg som en uttalt tilhenger av solidaritet og samarbeid i internasjonalt helsearbeid. Den norske merkevaren har, i denne sammenhengen, gjort akkurat hva et brand skal gjøre, nemlig skille en nasjon fra andre, for Norges solidariske posisjon i dette spørsmålet har vært en kontrast til tendenser i retning av økende nasjonalisme og unilateralisme.

Nordmenn flest ser ut til å stille seg bak ideen om at vi, som et rikt land, har en moralsk plikt til å bidra til å bekjempe pandemien globalt.

Fra før var Norge enten opphavsland eller sentral partner og bidragsyter til vaksinesamarbeidene GAVI og CEPI, og under pandemien fikk Norge en ledende rolle i det internasjonale pandemiarbeidet, da vi, sammen med Sør-Afrika, ble utnevnt til leder for det såkalte Access to Covid-19 Tools Accelerator (ACT-A). Gjennom dette globale initiativet har man skaffet til veie over 18 milliarder amerikanske dollar med det mål for øye å sikre rettferdig tilgang til vaksiner, diagnostikk og behandling mot Covid-19.

Da han ble oppnevnt som en av lederne for ACT-A, uttalte Dag Inge Ulstein, som på det tidspunktet var Norges utviklingsminister, at «Norge er et lite land, men vårt engasjement for global helse blir lagt merke til». Han la til: «Dermed er denne rollen helt i tråd med norsk innsats mot fattigdom». Uttalelsen er et godt eksempel på dynamikken vi beskrev over, nemlig at politiske tiltak begrunnes ikke så mye i konkrete forhold, men til forpliktelser som hefter ved og følger av nasjonens merkevare.

I dette tilfellet har bruken av merkevaren fungert ganske knirkefritt. Nordmenn flest ser ut til å stille seg bak ideen om at vi, som et rikt land, har en moralsk plikt til å bidra til å bekjempe pandemien globalt. De norske myndighetene var ikke sene med å utnytte denne støtten; over 4 milliarder kroner har blitt bevilget til ACT-A, omtrent helt uten noen kontrovers, noe som gjør Norge til et av de mest sjenerøse giverlandene per capita. Ifølge WHO er Norge ett av bare seks land i verden som har bidratt med sin «rettferdige andel» for å bekjempe pandemien globalt. Bare Tyskland og Sverige har gjort det bedre.

Høie fremstiller det som at problemet er alle andre enn Norge.

Vår nylig avgåtte helseminister, Bent Høie, har i flere sammenhenger etablert at denne sjenerøsiteten er eksepsjonell i global sammenheng. I et intervju uttalte han for eksempel at den globale situasjonen ville sett veldig annerledes ut hvis alle land hadde gjort like mye som Norge for å sørge for at fattige land fikk tilgang til vaksiner. Slik Høie har omtalt Norges bidrag til den globale pandemibekjempelsen er denne handlingen god i seg selv – akkurat noe slikt man ville forvente fra et «godt» land som Norge.

Men på denne måten har Høie og hans kolleger bidratt til å frakoble denne «gode handling» fra en hel rekke relevante forhold. Som vi skrev over, leter man forgjeves i Høies retorikk etter noen konkret kontekst, etter motstridende interesser, etter forholdene «på bakken». Realiteten er jo at tilgangen til vaksiner stadig, og på tross av Norges bestrebelser, er en helt annen i fattige land enn hva den er i rike land.

Høie fremstiller det som at problemet er alle andre enn Norge, som altså angivelig har gitt for lite, men i virkeligheten har Norge og andre rike land vært en direkte årsak til den begredelige fordelingen av vaksiner i verden: Vi har albuet oss fremst i vaksinekøen og sikret prioritert tilgang til vaksinedoser.

Resultatet bør i utgangspunktet være godt kjent: Norge har fullvaksinert 87% av sin voksne befolkning, mens bare 3,6% av innbyggerne i lavinntektsland har fått en vaksinedose. Det ville ikke være uriktig å si at Norge, under denne pandemien, har tatt med den ene hånden hva den har gitt med den andre.

Merkevaren Norge gjør, kort sagt, at enhver motsigelse mellom utenriks- og innenrikspolitikk forsvinner.

Paradoksalt nok viser en spørreundersøkelse fra februar i år at 82% av alle nordmenn mente det var uakseptabelt av rike land å snike i vaksinekøen og betale store summer for å sikre sin egen prioriterte tilgang til vaksiner. Noe folkeopprør mot at Norge har gjort nettopp dette, har vi imidlertid ikke fått.

Tvert imot har de aller fleste berømmet myndighetene for deres håndtering av pandemien. Som det het på forsiden av den norske Koronakommisjonens rapport, da den utkom i april i år: «Alt blir bra.» Jo, alt blir kanskje bra i verdens rikeste land, men i Afrika har en overveiende del av befolkningen ikke sett snurten av noen vaksine. Dette er på grunn av – og altså ikke, som Høie hevder, på tross av – Norges politikk under pandemien.

I dette tilfellet, som i mange andre, bidrar Norges angivelig eksepsjonelle sjenerøsitet internasjonalt til å løse oss fra en opplevelse av ansvar for å harmonere hjemlig politikk med globale interesser. Merkevaren Norge gjør, kort sagt, at enhver motsigelse mellom utenriks- og innenrikspolitikk forsvinner.

Pandemien bør i så måte være en vekker. Den viser oss ikke bare at merkevaren Norge langt på vei er en forstillelse, men også at vår higen etter å knytte oss til denne merkevaren har noen perverse utslag som vi ikke bør tåle. Litt ontologisk trygghet må vi nordmenn gi avkall på, for at global rettferdighet skal bli virkelighet.