#Metoo: 20 ting vi bare må slutte å si

Fredrik Mellem tok denne uken et velskrevet oppgjør med hva en varsler i Arbeiderpartiet kan forvente seg når man sender inn et varsel og hvordan dette vil bli møtt.

Jeg vil følge opp med noen tanker om hva vi bør kunne forvente av den offentlige diskusjonen etter slike varslinger.

For den siste uken har metoo-diskusjonen igjen blåst opp igjen i Norge, og jeg må si at jeg er skuffet over at vi ikke har kommet lengre når vi diskuterer seksuell trakassering. Argumentene jeg har hørt, sett og fått tilsendt den siste uken viser at skuffende lite har skjedd i samfunnet vårt etter at metoo-bevegelsen endelig gjorde det mulig å bli trodd når man varslet om seksuell trakassering.

Han var full.
Hun var full.

Fokuset, sympatien og omsorgen er fortsatt overveldende i retning av den det blir varslet mot. Varslerne blir mistenkeliggjort og handlingene bagatellisert. Jeg må spørre meg selv om vi egentlig har lært noe som helst av metoo i dette landet.

Denne uken har debatten vært ivrigst internt i Arbeiderpartiet, men diskusjonen om metoo-konsekvenser har gått i alle samfunnslag av folk i og utenfor politikken. Dette må derfor ikke forstås som et innlegg om den interne sjargongen i et parti, men noe som vi må ta et oppgjør med i hele samfunnsdebatten.

Nå må vi slutte å mistenkeliggjøre de som sier ifra – og ta kampen for et samfunn uten voldtekt og seksuell trakassering på alvor

Det er en del holdninger og argumenter som jeg synes vi ikke lenger kan akseptere.

 

Her er 20 argumenter vi må slutte å bruke:

1. At det får negative konsekvenser for den som har gjort det.
2. At noen egentlig er en grei gutt.
3. At den som har gjort dette jo er så god i jobben sin, og dette ødelegger for det viktige arbeidet og karrierestigen denne personen er på vei oppover.
4. Den kvinnelige seksualiteten. De vil jo ha sex de også. Er vi egentlig sikker på at hun ble utsatt for press?
5. Det er så vanskelig å tolke hva yngre jenter egentlig vil.
6. De som varsler har egentlig helt andre motiver enn å varsle om seksuell trakassering. Kanskje de egentlig bare prøver å fjerne en brysom konkurrent.
7. Det gjelder også dem som støtter varslerne. Dette har de nok planlagt på forhånd.
8. At det har tatt lang tid fra trakasseringen skjedde til den som ble utsatt for det turte å varsle
9. Burde vi heller ikke prate om at andre personer har gjort enda verre ting i andre sammenhenger?
10. Det kan jo tenkes at den som ble utsatt for trakasseringen egentlig hadde noe å tjene på det. Det kan jo være de var med på det for å oppnå posisjoner og makt.
11. De som uttrykker støtte til varslerne bor på et annet sted i landet enn de som varsler. Dermed burde de ikke mene noe.
12. Vi kan få negative medieoppslag og tape omsetning, omdømme eller stemmer på å ta tak i dette.
13. Det er egentlig ikke seksuell trakassering, han er bare litt klønete på å sjekke folk.
14. Tidspunktet varslene kommer på er mistenkelig.
15. Dersom de er flere som varsler om seksuell trakassering fra samme person på samme tid, må det være en planlagt konspirasjon eller kampanje.
16. Varslerne må ta ansvar for hvordan dette påvirker ham, familien og fremtiden til den de varsler om.
17. Vi må heller snakke om politikk.
18. Han var full.
19. Hun var full.
20. Jenter må selv ta ansvar for å finne ut av hvilke personer og situasjoner de må holde seg unna.

Nå må vi slutte å mistenkeliggjøre de som sier ifra – og ta kampen for et samfunn uten voldtekt og seksuell trakassering på alvor.

* Jeg skriver «han» om den som trakasserer fordi det er som vi oftest diskuterer, selv om også kvinner begår seksuell trakassering. All trakassering er like alvorlig, uansett hvem som gjør det.