Milliardærskatt handler om demokrati

Den skatten milliardærene ikke betaler, må jo betales av andre, enten direkte eller indirekte ved at det offentlige får mindre penger å bruke på utdanning, helsevesen og infrastruktur.

Fremfor alt handler dette om demokrati. Så lenge de superrike ikke blir bedt om å bidra med en minimumsskatt hvert år, vil deres formuer bare fortsette å vokse mye raskere enn alle andres, og det samme vil deres makt, inkludert makten til å vippe markeder, til å kunne påvirke rådende ideologier og forme politikk.

Alle de undersøkelser vi har tilgang til i dag – enten det gjelder Italia, Frankrike, Brasil, Sverige, Norge, Nederland eller USA – viser det samme mønsteret: De superrike klarer i stor utstrekning å unngå den individuelle inntektsskatten som er ment å være en grunnpilar i det progressive skattesystemet.

I de fleste tilfellene vil eierne kunne betale skatten med sin egen inntekt.

I 2021 avslørte den amerikanske nyhetsorganisasjonen ProPublica at milliardærer som Elon Musk og Jeff Bezos i enkelte år nesten ikke betalte noen individuell inntektsskatt. De er eksempler på et globalt utbredt fenomen.

Tallens tale på dette området er særlig tydelig i Norge, takket være den gode kvaliteten på data fra offentlige myndigheter, som jeg har vært med å analysere sammen med mine kolleger Marius Ring og David Seim («Personal Holding Companies, Tax Progressivity, and Inequality», arbeidsokument, 2026). Ved å knytte norske selskaper sammen med deres eiere har vi kunnet beregne hvor mye Norges rikeste totalt har innbetalt i direkte og indirekte skatt samt størrelsen på deres reelle inntekter.

Og resultatene er slående. For den rikeste 0,0005 prosent av Norges befolkning – det vil si den omtrentlige andelen av dollar-milliardærer – faller den effektive individuelle inntektsskatten til nesten null prosent av inntektene. Når vi tar alle skatter med i beregningen, betaler de superrike knapt halvparten så mye som en gjennomsnittlig nordmann. Formueskatten gjør ingen særlig forskjell, i og med dens sjenerøse holdning til aksjer i private selskaper, som utgjør den viktigste typen formue på toppen av rikdomspyramiden. Den effektive rentesatsen for formueskatt utgjør for milliardærenes vedkommende bare 0,3 prosent.

Løsningen som jeg foreslår – å pålegge de superrike en minimumsskatt tilsvarende 2 prosent av deres reelle formue, uten noe unntak – er det mest effektive verktøyet for å rette opp dette misforholdet. Dette redskapet vil fungere opp mot alle typer skatteomgåelse, enten det dreier seg om holdingselskaper, truster eller noen annen form for skatteplanlegging. Som jeg gjør rede for i boken Milliardærer må også betale skatt, bør denne minimumsskatten gjelde uansett om milliardærene flytter utenlands.

Standardinnvendingen mot dette forslaget trekker frem det faktum at de superrike for det aller meste er næringsdrivende, og hvis man ber dem om å betale mer skatt, vil det gå ut over foretakene deres, noe som – ifølge denne tankegangen – vil være dårlig for økonomien.

Det foreligger ingen teknisk hindring for å skattlegge de superrike. Det er bare snakk om politisk vilje.

Dette argumentet er imidlertid en misforståelse. Riktignok stemmer det at de superrikes formuer hovedsakelig har form av aksjer i selskaper. Men det å skattlegge aksjeformuer er likeså naturlig og like lite skadelig som å skattlegge fast eiendom eller bankinnskudd. Dette er ikke det samme som å skattlegge bedrifters aktiva. Hvis et selskap ikke har noen aksjonærer med en netto formue som overstiger 100 millioner euro, vil den ikke bli berørt av den skatten jeg foreslår. Hvis den har en eller flere aksjonærer med en formue som overstiger 100 millioner euro, vil disse personene – men ikke firmaet – måtte betale skatten.

Ikke engang dette vil berøre selskapet. I de fleste tilfellene vil eierne kunne betale skatten med sin egen inntekt. Den gjennomsnittlige årlige avkastningen for personer med en formue på mer enn 100 millioner euro, er 6 prosent, og dette er mer enn nok til å kunne betale 2 prosent i skatt. Når de superrike påstår at de mangler likviditet, skyldes det at de selv organiserer sin økonomi på denne måten, nettopp i den hensikt å unngå personlig inntektsskatt.

Det foreligger ingen teknisk hindring for å skattlegge de superrike. Det er bare snakk om politisk vilje. De skatteyterne som dette berører, har naturligvis en egeninteresse i å beholde status quo. Det er lett å føle seg overveldet av oligarkiske krefters makt, og tenke at det kanskje ikke er mulig å få til noen endring i overskuelig fremtid. Men om det finnes én ting vi kan lære av historien, så er det at ideer og demokratiske krefter har en styrke som ikke må undervurderes. Kanskje hurtigere enn vi tror, vil det komme en dag da demokratiet også omfatter milliardærene.

(Kronikken ble først publisert i Klassekampen.)