Huskelapp til skattekommisjonen: Ulikhet er et problem for Norge

Skattekommisjonen er i sluttspurten. Det kan høres tørt ut, men sånne kommisjoner er ofte der politisk endring faktisk skjer.

Etter et valg hvor formuesskatten ble den store skillesaken mellom høyre- og venstresiden, har regjeringen bedt et utvalg gi anbefalinger til en helhetlig skattereform som bidrar til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv. Målet er å få til en enighet over midtstreken i politikken om noen sentrale sider ved skatt i Norge.

Ifølge Aftenposten legger kommisjonen fram sitt svar 24. juni. Hvis avisen har rett, er dette en skattereform som kan få stor betydning for Norge. Det som sies å være på bordet er en reduksjon i formuesskatten, lavere inntektsskatt – særlig for de som tjener mest – og økt moms på en rekke varer og tjenester som i dag har redusert sats.

Samtidig er det godt grunnlag for å si at formuesskatten i seg selv ikke er en spesielt skadelig skatt.

Stopp opp her: Blir dette resultatet, øker det ulikheten i Norge. Det flytter skattebyrden fra de som har mye, til de som har mindre.

Helt siden Tankesmien Agenda ble opprettet i 2014, har vi fulgt debatter om skatt og ulikhet tett. Det har vært nødvendig. Interessene som jobber for å gjøre den norske arbeidslivsmodellen, den norske velferden og det norske skattesystemet mindre omfordelende er sterke.

Her er en huskelapp til skattekommisjonen fra det vi vet: Ulikhet er et problem for Norge.

Det er det flere grunner til. Ifølge OECD ville Norge hatt klart høyere økonomisk vekst om forskjellene var mindre. Tilliten i samfunn med små forskjeller er høyere. De med lite penger lever kortere liv enn de med mye. I tillegg vet vi at økonomisk makt gir politisk makt. Forskning viser at sjansen for at et politisk forslag blir vedtatt, øker om de rikeste i landet støtter et forslag.

Samtidig har forskjellene i Norge over tid gått opp, ikke ned.

Skattekommisjonens mål er bidra til mer forutsigbarhet rundt skattesystemet. Det er problematisk for bedriftseiere når skatter skrus opp og ned. Uforutsigbarhet gjør det vanskeligere å planlegge, og formuesskatten er en skatt som har blitt skrudd opp og ned med skiftende regjeringer.

Uten slike grep vil dette være en skattereform som forsterker forskjellene i Norge.

Samtidig er det godt grunnlag for å si at formuesskatten i seg selv ikke er en spesielt skadelig skatt. Min kollega Morgan Alangeh har i en serie artikler i Agenda Magasin intervjuet eksperter om skatt, og professor Jarle Møen ved Norges Handelshøyskole sier for eksempel om formuesskatten at «blant skatteforskere er min opplevelse at det ikke er stor uenighet. Det store flertallet mener at den fortjener sin plass i det norske skattesystemet og er en viktig brikke i den totale norske kapitalbeskatningen».

Og har vi et omfordelende skattesystem i Norge? «Ikke så veldig», skal vi tro seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret.

Det heter seg at i et godt kompromiss er alle misfornøyde. Kutt i formuesskatten er i stor grad en ren politisk seier for høyresiden, ikke en faglig begrunnet vurdering. For rødgrønn side er det ingen tvil om at mange vil være misfornøyde om skattesystemet blir tydelig mindre omfordelende. Hvis Aftenpostens lekkasje stemmer, er det ordentlig tøft å svelge.

For ulikheten i Norge har økt, ulikhet er et problem, og formuesskatten spiller en viktig rolle for omfordeling.

Stopp opp her: Blir dette resultatet, øker det ulikheten i Norge.

Dersom kommisjonen vil bidra til et skattesystem som tåler politiske skifter og samtidig ivaretar Norge som likhetsland, må den tenke bredere. Hvis formuesskatten reduseres, må det kompenseres med reelle grep som styrker omfordelingen, ikke svekker den. En arveskatt, en egen milliardærskatt på de aller, aller rikeste eller en innstramming i muligheten en del bedriftseiere har til å utsette skattebetaling i det uendelige, er noen mulige veier.

Uten slike grep vil dette være en skattereform som forsterker forskjellene i Norge.