Er det egentlig uenighet om formuesskatten?

Få skatter polariserte den offentlige debatten i valgåret 2025 like mye som formuesskatten. De borgerlige partiene gikk alle til valg på enten å redusere eller fjerne skatten. De rødgrønne partiene var klare på at de ikke ønsket å fjerne den. Formuesskatten og debatten rundt den ble et av valgkampens definerende temaer.

På mange måter er dette overraskende. I 2025 betalte kun 14 prosent av befolkningen formuesskatt. Skatten henter inn rundt 34 milliarder kroner til staten hvert år, og det er i stor grad de rikeste som betaler skatten. Rundt halvparten av de som betaler noe som helst formuesskatt, betaler under 10.000 kroner i året. De 1000 rikeste i landet betaler derimot i snitt 7,2 millioner kroner hver i formuesskatt.

Alle offentlige utredninger og rapporter som har tatt for seg formuesskatten i Norge har anbefalt å beholde formuesskatten i en eller annen form.

Skatteutvalget fra 2022, Torvik-utvalget, anbefalte for eksempel å beholde en formuesskatt i Norge, men å redusere den i bytte mot å gjeninnføre arveavgiften som ble avskaffet i 2014. Skatteutvalget fra 2014, Scheel-utvalget, konkluderte også med at formuesskatten burde beholdes. En rapport bestilt av regjeringen Solberg konkluderte i 2020 med at formuesskatten faktisk øker sysselsettingen i nært eide små- og mellomstore bedrifter.

En ting som ofte hevdes er at formuesskatten har en negativ effekt på investeringene i økonomien. Møen tviler på dette argumentet.

Hvis få personer betaler skatten og alle offentlige utvalg har vært enige om at den er effektiv og omfordelende, hvorfor skaper den likevel så mye diskusjon og splittelse?

Vi spør professor Jarle Møen, instituttleder ved Institutt for foretaksøkonomi på Norges Handelshøyskole og nestleder i NoCet – Norsk senter for skatteforskning.

– Det er en veldig symboltung skatt som mange liker å diskutere. Det fremstår som et enkelt valg mellom fordeling og næringsvennlig politikk, sier han.

Men selv om mange diskuterer skatten, betyr ikke det at det ligger en dyp faglig uenighet til grunn for debatten:

– Flere enn forskere må få lov til å ha en mening, men blant skatteforskere er min opplevelse at det ikke er stor uenighet. Det store flertallet mener at den fortjener sin plass i det norske skattesystemet og er en viktig brikke i den totale norske kapitalbeskatningen.

Møen forklarer videre at det ikke er tilfeldig at den har blitt kontroversiell. Selv om vi har hatt formuesskatt veldig lenge, helt siden 1882, så har de rike egentlig ikke betalt så mye formuesskatt frem til Stoltenberg-regjeringen endret formuesskattereglene på 2000-tallet.

Endringene gjorde at det ble vanskelig å unngå skatten gjennom skatteplanlegging, og plutselig begynte mange flere av landets rike å betale skatten. Det gjorde at formuesskatten ble et hett tema i valgkampen fra 2013 av.

– Deretter tok Solberg-regjeringen skattetrykket veldig ned igjen på de store formuene ved å øke aksjerabatten helt opp til 45 prosent, før Støre-regjeringen reverserte det. Så de som sitter på de store formuene har nok merket et økt skattetrykk, uten at dette i seg selv betyr at det er skadelig. Uansett så har noen ganske få veldig mye å vinne på å fjerne formuesskatten.

Hvis det skal være et område hvor formuesskatten kan være skadelig, så er det ifølge Møen for et lite utvalg oppstartsbedrifter som opplever ekstremt høy vekst.

Men har skatten noen store svakheter? Valgkampen i 2025 var preget av fortellinger om bedriftseiere som snakket om hvordan de mente skatten var skadelig.

– Det er enighet om hva som er den store svakheten i skatten, og det er at ulike eiendeler beskattes ulikt. Det skyldes delvis at noen eiendeler er vanskelige å verdsette, men først og fremst skyldes det at politikerne har ønsket å gi rabatt på eiendeler som primærboliger og aksjer. Da går ikke investeringene dit de kaster mest av seg før skatt. En formuesskatt som skattlegger all formue likt, vil ikke ha noe særlig effektivitetsproblematikk rundt seg. Det mener jeg det er ganske bred faglig enighet rundt.

En ting som ofte hevdes er at formuesskatten har en negativ effekt på investeringene i økonomien. Møen tviler på dette argumentet.

– Så langt er det ikke noe forskning som peker i retning av at den har noe stor negativ effekt på investeringene. Det ville innebære at det er samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i Norge som ikke blir gjennomført på grunn av formuesskatt. Hvis det skal være riktig, må vi ha betydelig kapitalmarkedssvikt. Det må være slik at gode prosjekter ikke får annen finansiering når eieren betaler formuesskatt. Det er en overraskende påstand. Gjennomsnittlig gjeldsgrad i norske bedrifter er 50 prosent, så det er helt normalt å bruke lånekapital hvis du har et prosjekt.

Og nettopp det at norske bedrifter regelmessig tar opp lån, sier også noe om formuesskatten, ifølge Møen. For mange kritiserer formuesskatten ved å påpeke at den må betales uansett om bedriftene går i pluss eller minus i enkelte år. Møen understreker at dette også gjelder renter på lån, og at bedrifter rutinemessig håndterer dette gjennom likviditetsstyringen sin.

Men selv om formuesskatten er ganske ukontroversiell blant skatteøkonomer, finnes det økonomer som har andre syn.

Hvis det skal være et område hvor formuesskatten kan være skadelig, så er det ifølge Møen for et lite utvalg oppstartsbedrifter som opplever ekstremt høy vekst. Da kan en midlertidig situasjon oppstå hvor bedriften får inn mye kapital som regnes som formue for gründeren før den reinvesteres.

Dette kan utløse formuesskatt, og ifølge Møen i noen få tilfeller gi utfordringer med finanseringen. Han understreker videre at dette ikke nødvendigvis er et stort problem, men at skatteutvalget bør lete etter en løsning:

– Det ikke snakk om alminnelige gründere, for de fleste som starter bedrift ser ikke snurten av en formuesskatt på år og dag, og kanskje aldri. Men jeg tenker det er rom for å finne et kompromiss som imøtekommer vekstbedrifter.

På spørsmål om hvor viktig formuesskatten bør være i skattekommisjonens arbeid, sier Møen at det vil være viktig å få på plass et kompromiss siden temaet er så polariserende. Men han understreker at et kompromiss må være faglig forsvarlig og at det er veldig mange andre skatter som er vel så viktige å se på når hele skattesystemet skal gås gjennom. Når det kommer til formuesskattens fremtid i ute i verden, er Møen forsiktig optimistisk:

– Jeg mener at en moderat formuesskatt er en god skatt, og jeg er grunnleggende optimistisk og tror at skattesystemene blir bedre over tid. Så at formuesskatt gjenintroduseres på ett eller annet tidspunkt i flere land, det kan jeg se for meg. Men at det skal skje med det første, det vil jeg ikke sette mye penger på.

Ifølge Thorburn mangler Norge gode lokale investeringsmiljøer.

Men selv om formuesskatten er ganske ukontroversiell blant skatteøkonomer, finnes det økonomer som har andre syn.

Vi møter Karin Thorburn, professor i finans ved Norges Handelshøyskole og adjunct full professor of finance ved handelshøyskolen the Wharton School. Hun har et annet syn enn Møen på hvorfor formuesskatten ble så aktuell under valgkampen:

– Fra mitt ståsted er det nok fordi den er såpass problematisk, og enda mer problematisk enn andre skatter. Den er veldig ødeleggende, samtidig som den ikke bidrar særlig til statens finansiering.

Thorburn trekker frem at skatten må betales av selskapets eiere uansett om det går bra eller dårlig i selskapet. I motsetning til Møen, mener hun at nettopp dette er særlig skadelig:

– De fleste eiere må ta utbytte for å betale formueskatten. Derfor fungerer den litt som et gjeldskrav på selskapet og gjør det dyrere og mer risikofylt å være selskapseier i Norge enn det er i andre land som ikke har denne skatten. Det er nettopp på grunn av denne funksjonen at alle finansøkonomer jeg kjenner blir bekymret over formuesskatten.

Videre understreker hun at skattebelastningen på norskeide selskaper øker som følge av formuesskatten, og sier at flere flytter ut av landet på grunn av den. Ifølge Thorburn er det også vanskelig å måle effekten av nettopp disse forholdene:

– Det er snakk om bedriftsetableringer som ikke skjer, vekst som ikke forekommer, gründere som flytter ut og starter opp et annet sted i stedet. Og det er vanskelig å studere ting som aldri skjer. Men det vi ser, er at det er ekstremt lite investeringer i gründerselskaper – i tidligfase – i Norge. Når vi tenker på hva som skal være fremtidens næringer, er det nettopp disse som rett og slett ikke blir startet i Norge.

På spørsmål om hvor viktig formuesskatten burde være for skattekommisjonen, svarer Thorburn at den burde være helt sentral.

Ifølge Thorburn mangler Norge gode lokale investeringsmiljøer. Det mener hun er spesielt negativt fordi det er de lokale som best evner å se og støtte opp under investeringsmulighetene i landet.

– Mange avfeier argumentet ved å si at det ikke er noe problem, fordi alle selskaper enkelt kan få finansiering. Vi som forsker på kapitalmarkeder ser at det kanskje stemmer om du er børsnotert, men ikke når du er liten og unotert eller et familieeid selskap.

På spørsmål om hvor viktig formuesskatten burde være for skattekommisjonen, svarer Thorburn at den burde være helt sentral. Hun mener den bør reduseres kraftig gjennom høyere bunnfradrag og lavere sats, men aller helst fjernes helt. For å dekke inn kostnadene ved å fjerne formuesskatten, trekker hun frem eiendomsskatten som en mulig kilde hun mener er mindre problematisk.

– Jeg synes også man kan debattere om vi virkelig trenger flere skatter for å dekke opp provenytapet dersom vi fjerner formuesskatten. Det er snakk om 35 milliarder av statens 2200. Da kan vi heller ta litt mer fra oljefondet eller spare på andre utgiftsposter. Ellers mener jeg vi kan ha høyere selskapsskatt, for den treffer også utenlandske investorer.