Hvor omfordelende er egentlig skattesystemet i Norge?

Skattekommisjonen skal legge frem anbefalinger til en helhetlig skattereform som bidrar til et konkurransedyktig skattenivå i Norge. I en artikkelserie har vi sett på forskjellige aspekter ved skattesystemet vårt i Norge, og hvordan det kan innrettes.

Men hvordan påvirker skattenivået og de forskjellige skattene ulikheten i Norge? Og hvor omfordelende er egentlig skattesystemet vårt?

Knut Røed er seniorforsker ved Frischsenteret, og når vi spør han hvor omfordelende skattesystemet i Norge egentlig er, har han et ganske rett frem svar.

– Ikke så veldig, svarer han kontant på spørsmålet.

Røed mener vi burde tenke mer på hva vi ønsker ut av skattene, og la det peke på hvor nivået burde ligge.

Røed forklarer at den klart mest omfordelende skatten vi har blant «vanlige» folk i Norge, er inntektsskatten. Internt i middelklassen og blant lønnsmottagere er skattesystemet i Norge dermed ganske omfordelende. Når det kommer til de virkelige rike, blir det i midlertidig vanskeligere.

– Vi har et progressivt skattesystem som innebærer at andelen av inntekten som går til skatt øker med hvor mye du tjener. Det er det progressive elementet. Men helt på toppen faller skattesatsen, rett og slett som følge av at de rikeste har måter å unngå å avsløre inntekten sin på, forklarer han.

Ifølge Røed betaler noen av de aller mest velstående i Norge ikke inntektsskatt. Han forteller at dette i noen tilfeller er fordi de utsetter skatten ved å tilbakeholde overskudd i holding-selskaper, mens noen klarer å unngå at det blir registrert noen inntektsskatt i det hele tatt.

– Gode skattejurister hjelper nok til, legger han til.

Ofte snakker man om omfordeling og effektivitet som motstridende mål i skattesystemet. Røed mener at denne motsetningen er overdrevet. Som et eksempel trekker han frem inntektsskatten. Denne nevnes ofte som en effektivitetshemmende skatt, fordi en høyere skatt på den siste kronen man tjener bidrar til at folk arbeider mindre enn hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Så er det mye verdi i å bli enige i hvilke skatter vi kan ha.

– Så er det et empirisk spørsmål om hvor sterk denne effekten er. Det meste av empirien som foreligger i dag tyder i alle fall på at denne effekten er sterkest for de med lave inntekter, og dette er et argument for å flytte beskatningen fra folk med lave inntekter til dem med høyere inntekter. Dette er et argument for å lage et mer, og ikke mindre, progressivt skattesystem, sier han videre.

Og nettopp dette mener Røed er noe skattekommisjonen burde se på som et mulig skattegrep.

– Det er mulig å gjøre skatten på arbeidsinntekt mer progressiv enn den er i dag, altså med lavere skatter for dem med lavere inntekt og høyere skatter for dem med høyere inntekt, konkluderer han med.

Men de aller rikeste i samfunnet betaler veldig lite inntektsskatt. Derfor mener Røed at vi ikke kommer unna en formuesskatt for at også de helt på toppen skal bidra med skatt. Han mener at bunnfradraget i formuesskatten kanskje kan økes i bytte mot at satsen økes for dem med de aller største formuene.

I diskusjonen om skattesystemet har også det samlede nivået på skattene vært et viktig tema. I den kontekst snakkes det ofte om konkurransedyktighet. Røed mener et underbelyst aspekt ved skattenivået er omfordelingseffekten av skattenivået i seg selv.

Skattenivået er ikke spesielt høyt i Norge nå.

– Det å ha et høyt skattenivå er i seg selv omfordelende. Dette er fordi skatteinntektene brukes på en måte som er til fordel for alle, for eksempel på å gi oss bedre skoler og sykehus, og da vil et høyt skattenivå være en viktig brikke i å sørge for at mer av økonomien brukes til fellesgoder. Dette er et viktig argument for å opprettholde et høyt skattenivå, og ikke nødvendigvis å gå med på disse kravene om å bruke skattekommisjonen på å redusere skattene totalt sett, sier Røed.

Han synes det er rart at hele samtalen om skattenivået ofte handler om å senke nivået. Han nevner at blant annet Perspektivmeldingen dokumenterer at vi vil få økende problemer med å finansiere velferdsstaten, og at det i seg selv kan være et argument for å øke skattenivået i Norge, et nivå som er lavere nå enn det var for 30 år siden. Dette er blant annet grunnet i demografiske utfordringer, hvor vi vil få flere eldre som trenger omsorg og færre som står i arbeid som en andel av befolkningen enn før.

– Skattenivået er ikke spesielt høyt i Norge nå, minner han oss om.

Røed mener vi burde tenke mer på hva vi ønsker ut av skattene, og la det peke på hvor nivået burde ligge. Han understreker at dersom vi ønsker et offentlig helse- og skolevesen, så må vi ha et skattenivå som tillater det. Og om vi ønsker å bruke mer penger på dette, så må skattenivået bli høyere.

– Mye av det som offentlig sektor driver med, altså kjerneoppgaver knyttet til helse og omsorg, er ting vi ønsker mer av. Når vi blir rikere over tid, så legger vi større vekt på at vi ønsker gode helsetjenester, gode skoler og så videre. Om vi da ikke får flere ressurser til disse sektorene i tråd med folks ønsker, så oppstår det et gap mellom forventninger og realiteter i form av god service, lave ventetider og så videre. Om vi da ikke bruker flere ressurser på tjenestene, må vi enten godta dårligere tjenester sammenlignet med hva vi forventer oss, eller at vi får private tjenester som krever betaling på siden av systemet som vi heller ikke ønsker, forklarer han.

Nivået på skatt er det veldig naturlig at velgerne burde få påvirke gjennom valg.

Men selv om Røed ser mange grunner til at skattenivået kan bli høyere i Norge, synes han til syvende og sist at skattenivået er noe velgerne burde bestemme over gjennom valg. Han mener at skattekommisjonen burde finne best mulig innretning på selve skattesystemet, og så la velgerne bestemme nivået på skattene som står i stil med hvor generøs velferdsstat de ønsker seg:

– Nivået på skatt er det veldig naturlig at velgerne burde få påvirke gjennom valg. Jeg synes ikke det er naturlig at skattekommisjonen skal forsøke å komme fram til et slags nasjonalt kompromiss om dette. Så er det mye verdi i å bli enige i hvilke skatter vi kan ha, og hvordan systemet vil se ut, legger han til slutt til.