Min mor brukte år på å dokumentere overgrep i Tsjetsjenia, og jobbet tett med Memorial for å avsløre forbrytelsene begått under og etter krigene. Til slutt betalte hun for det med livet.
En gang tidlig i 2000 satt min mor Natalia Estemirova og drakk te med den kjente russiske menneskerettighetsaktivisten Svetlana Aleksejevna Gannusjkina. Det var ikke bare et høflighetsbesøk – mamma var opptatt med å fortelle om sin reise til Tsjetsjenia, som den russiske hæren hadde gjort til et helvete på jorden i løpet av bare noen måneder. September 1999 markerte starten på den andre tsjetsjenske krigen, et vendepunkt i karrieren til en tidligere KGB-offiser, som da var Russlands statsminister: Vladimir Putin.
Den rosa katten
Midt i samtalen lette mor i vesken sin og fant frem et rosa plysjleketøy i form av en katt. Til Svetlanas forundring ba hun om en saks og begynte å forsiktig trekke opp sømmene på magen. Mamma gravde seg gjennom den hvite bomullsfyllingen og tok ut flere mini-videokassetter.
Til slutt betalte hun for det med livet.
På dem var det opptak av den ødelagte byen Groznyj, vitnesbyrd om russiske krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. Hun risikerte livet sitt ved å filme i hemmelighet og smugle kassettene ut av Tsjetsjenia til Moskva, uten å bli oppdaget ved dusinvis av kontrollposter.
Morbid innhold
Når jeg tenker på et utdrag som oppsummerer boken min «Please Live», tenker jeg alltid på dette – det morbide bildet av min elskede barndomsleke fylt med grusomheter. Min mor brukte år på å dokumentere overgrep i Tsjetsjenia, og jobbet tett med Memorial for å avsløre forbrytelsene begått under og etter krigene. Til slutt betalte hun for det med livet. «Please Live» er min beretning om å vokse opp under disse omstendighetene, miste moren min og sette sammen hva overlevelse og minner betyr når dine kjære blir revet bort fra deg. Det er både en personlig beretning og en dokumentasjon av en generasjon fanget mellom Russlands kriger og undertrykkelsen av sannheten.
En grusom virkelighet
Som barn var jeg bekymringsløs og munter, tilbrakte timer begravd i bøker, jaget nabobarna over gårdsplassen og lekte med søskenbarna mine i idylliske tsjetsjenske landsbyer. Men krigen har alltid funnet en måte å rive seg gjennom gjerdene mine på, og mors arbeid var en konstant påminnelse om at utenfor vår familieoase lå en uhyre grusom og farlig virkelighet.
De feide gjennom byer og landsbyer som en skogbrann ute av kontroll.
Ved starten av den andre tsjetsjenske krigen gjennomførte russiske luftstyrker ubarmhjertige luftangrep over Groznyj, jevnet byen med jorden og begravde tusenvis av sivile under ruinene. På bakken oppførte føderalistene (som vi kalte dem) seg som monstre og brøt alle krigens regler. De feide gjennom byer og landsbyer som en skogbrann ute av kontroll. De slaktet uskyldige mennesker og sparte ikke engang små barn.
Krevde svar
Fulle og rusede militære tropper gjennomførte «rensningsaksjoner» hvor de kidnappet menn i kampdyktig alder, torturerte, drepte og fikk dem til å forsvinne i hemmelige fengsler spredt over hele republikken. De fleste av disse krigsforbrytelsene ville ha gått ubemerket hen, hadde det ikke vært for menneskerettighetsaktivister som min mor.
Kadyrov aksepterte ikke ulydighet.
Sammen med sine kolleger i Memorial undersøkte og dokumenterte hun krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd, og samlet vitneutsagn fra ofrene og deres familier. I et lovløst ingenmannsland kjempet Memorial-aktivister for rettferdighet, hjalp tsjetsjenere med å reise søksmål mot sine overgripere og tok dem helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Mor beleiret militærbaser og politistasjoner og krevde løslatelse av ulovlig fengslede menn – og ofte klarte hun å få dem hjem.
En målskive
Da president Putin outsourcet håndteringen av sin «antiterroroperasjon» til en villig tsjetsjensk samarbeidspartner, Ramzan Kadyrov, endret det ikke hvordan den statsstøttede volden utartet seg, kun gjerningsmennene. Mor fortsatte å kritisere forbrytelsene til Kadyrovs regime og kjempet hardt mot hans påbud om at kvinner måtte bære hodesjal. Det siste fikk henne i trøbbel da Tsjetsjenias president kalte henne inn på sitt kontor og skrek henne opp i ansiktet, truet henne og antydet at noe kunne skje med meg.
Jeg hørte ikke hennes rop om hjelp.
Hun kjeftet tilbake på ham for å ha skreket til henne – hun så på ham som en frekk student – men innvendig var hun livredd. Fra det møtet av hadde hun en knallrød målskive på ryggen. Kadyrov aksepterte ikke ulydighet.
Kidnappingen
Litt over et år senere gjennomførte mamma undersøkelser av en offentlig henrettelse i landsbyen Akhinchu-Barzoi. Hun visste det ikke da, men at hun gjennomførte dette i trass mot regimet, beseglet hennes skjebne. 15. juli 2009, mens jeg sov, ble hun kidnappet utenfor hjemmet vårt, ført til nabolandet Ingusjetia, og ble skutt og drept og etterlatt ved veikanten. Jeg hørte ikke hennes rop om hjelp fordi vinduene våre vendte mot den andre siden, og naboene var for redde til å fortelle meg hva de hadde sett. Morderne har aldri blitt straffeforfulgt.
Ingen er straffet
Så ødeleggende som denne historien er, hvorfor er den relevant 16 år senere? Hvorfor er Tsjetsjenia viktig i det hele tatt når verden er full av konflikter og blodsutgytelse? Fordi de ustraffede forbrytelsene til den russiske hæren i Tsjetsjenia, den glemte saken om min mor som ble drept for å ha fortalt sannheten, fraværet av virkningsfulle sanksjoner fra Vesten – alt dette er ledd i den lange kjeden av straffefrihet som har ført oss dit vi er i dag. Denne straffefriheten og mangelen på konsekvenser oppmuntret Putin til å angripe Ukraina i 2014 og igjen i 2022, og brakte krig til Europas dørstokk. Mens russiske droner flyr over Gardermoen og tester hva de kan slippe unna med, er én ting klart – det er ingen vei tilbake til tryggheten vi hadde den gamle liberale verdensorden.
Straffefriheten og mangelen på konsekvenser oppmuntret Putin til å angripe Ukraina.
En historie om motstand
I fravær av rettferdighet for drapet på min mor, var det viktig for meg å finne frem minnet om henne og sørge for at arven hennes lever videre. «Please Live» er en hyllest til henne og til min turbulente barndom, som til tross for alt var lykkelig og rik – om ikke økonomisk, så i form av ekstraordinære opplevelser og eventyr. Det er en påminnelse til de som har mistet en kjær person i livet om at «bare fordi noen vi elsker dør, betyr det ikke at forholdet vårt tar slutt». Fremfor alt er det en historie om håp og motstandskraft under de mest forferdelige forhold.
Teksten er oversatt til norsk av Den Norske Helsingforskomité.
Kommentarer