Minimalistkapitalismen

Det er populært, blant annet i Civita, å være kritisk til at staten har næringspolitiske formål. I et innlegg i Agenda Magasin skriver Aslak Storsletten at han og Civita er godt opplest på blant annet Mariana Mazzucato, men at han ikke vil tilbake til 1960-tallets næringspolitikk. Selv visste jeg ikke at Mazzucatos innovasjonspolitikk var rådende på 1960-tallet. Men det er klart, jeg skjønner at retorikken er gøy.

Selv visste jeg ikke at Mazzucatos innovasjonspolitikk var rådende på 1960-tallet

Storsletten har ingen tro på en mer aktiv næringspolitikk for et grønt skifte. Han skriver at «Gjennom effektiv prising på utslipp vil det dessuten bli mer lønnsomt for alle investorer å investere grønt, også uten massive subsidier fra lommene til det norske folk.» Storsletten vil løse klimakrisen med avgifter som skal stimulere til adferdsendring i store og små beslutninger og punktutslipp.  Hvor høye avgifter som da må til, utdyper han ikke. Antakelig må de være så høye, og ramme så urettferdig, at politisk oppslutning om klimapolitikk vil kollapse.

Hvor minimalistisk skal vi tolke denne tilnærmingen? Mener Storsletten at Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova og SIVA ikke trengs? Eller at det ikke er behov for statlig risikokapital gjennom for eksempel Nysnø og Argentum?

Jeg er naturligvis helt enig med Storsletten i at det ikke er statens oppgave å gi bort sine penger slik at noen kan bli enda rikere, uten å forvente noe tilbake. Storsletten frykter at «hvis politikerne lover gull og grønne skoger, forstår næringsinteressene at statlig støtte er en enkel vei til gode resultater».

Når staten (for det gjør den) bestiller, legger til rette for gjennom reguleringer, eller stiller risikokapital til rådighet, må den også kreve noe tilbake

Det er her både Mariana Mazzucato og Einar Lie (som Storsletten også siterer) har mer å tilføre debatten enn Storslettens minimalisme. Et poeng hos begge disse er at når staten (for det gjør den) bestiller, legger til rette for gjennom reguleringer, eller stiller risikokapital til rådighet for næringslivet, må den også kreve noe tilbake. Her kan mye bli bedre. Som Einar Lie påpeker: «Den norske staten er i dag ikke spesielt god til å sikre seg en del av fremtidig profitt ved støtte til kommersiell virksomhet. Subsidier og investeringsstøtte gis, deretter overlates den videre seilas ofte til dem som har mottatt midlene». Det bør staten bli bedre på. Det kan ta form av skatter, eller av avkastning gjennom direkte eierandeler.

Særlig realistisk er det heller ikke, som NHO ønsker seg, å kombinere høye forventninger til statlig støtte med lave ambisjoner om skatt tilbake.

Det er mange grunner til å være kritisk til offentlig pengebruk, og sløsing er alltid en dårlig idé. Men tankegodset fra for eksempel Mazzucato handler ikke om å bruke mest mulig penger. Det handler om å gi mer forutsigbarhet gjennom noen tydelige ambisjoner der knappe ressurser prioriteres bedre og der statens forventninger til bærekraft – også på sektornivå – blir mye tydeligere. I 2019 utgjorde statens næringspolitiske virkemidler 11 milliarder kroner, ikke iberegnet tilgjengelig risikokapital. Det er godt mulig at disse pengene kan brukes enda bedre.

Det er mange grunner til å være kritisk til offentlig pengebruk, og sløsing er alltid en dårlig idé

Men, som Storsletten jo vet, ettersom han og Civita har satt seg grundig in i Mazzucatos litteratur og helt sikkert også Agendas nye rapport, er det heller ikke det noen av disse tar til orde for. I rapporten som fire politikere fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG sto bak, forslås det å etablere forpliktelser mellom myndigheter og næringsaktører omkring fire mål for norsk økonomi: økt produksjon av bærekraftig fôr i Norge, høyere og mer bærekraftig omsetning i norsk havbruk, oppbygging og kommersialisering av verdikjede for hydrogen og produksjon og sjøsetting av utslippsfrie skip.

Hvilke bedrifter som skal gjøre dette, mener utvalget ikke noe om. Hva som skal til for å komme dit, er ikke gull og grønne skoger. Det handler om både reguleringer og investeringer, men også om oppfølging og bedre samvirke mellom næringsliv og statens næringspolitiske virkemidler. Dermed faller parallellen til 1960-tallet allerede litt bort. Poenget som Storsletten siterer fra Sigrid Hagerup Melhuus om at mange virksomheter ønsker seg tydeligere ambisjoner, handler ikke nødvendigvis om subsidier. Det handler vel så mye om forutsigbarheten det ville gi, om myndighetene med alle sine ulike virkemidler hadde staket ut noen tydelige mål som markedet kunne levere på.

Når mange virksomheter ønsker seg tydeligere ambisjoner, handler det ikke nødvendigvis om subsidier

Selv om det er mye vi ikke kan gjenbruke fra 1960-tallet, er det for eksempel fortsatt noe å lære i de «Ti oljebud» som Stortinget vedtok i 1971. Der ble norsk oljepolitikk meislet ut i en kombinasjon av strenge miljøkrav, delvis statlig eierskap og kontroll på naturressurser. I tillegg la man grunnen for en forutsigbar konsesjonspolitikk, og et skattenivå som reflekterte at gevinsten ville komme fra uthenting av en ressurs som tilhørte fellesskapet. Kontrasten er stor til for eksempel dagens vindkraftutbygginger, der myndighetene i liten grad er involvert, skattenivået er lavt, kravene få, fellesskapets gevinster forsvinnende små, og motstanden desto mer forståelig.

I den typen forpliktende avtaler som Agendas næringspolitiske utvalg har tatt til orde for, er et viktig poeng at ambisjoner er tydelige, og at representanter for næringsliv og myndigheter sammen overvåker fremdrift og justerer kurs. I slike avtaler må alle gi noe og forvente noe tilbake. Men forutsigbarheten og retningen blir tydeligere for alle.

Det er lettvint å rope på en nøytral næringspolitikk som utelukkende legger til rette for alle på like fot. Det er en velkjent melodi: Politikere pleier ikke å lykkes særlig godt. Vel, der er vi uenige. Oljebudene er et eksempel. Hos Mazzucato er internett, GPS, og tidlige investeringer i Tesla, relevante eksempler på teknologi som aldri ville vært utviklet uten statlige ambisjoner og investeringer. Ingenting av dette er nøytral næringspolitikk. Nå skal regjeringen investere i et fullskala CCS-anlegg i Brevik. Det er ikke nøytral næringspolitikk. I vår ble det enighet om store skatteletter for oljenæringen, slik at den ikke skulle strupes av pandemi og lave oljepriser. Det er heller ikke nøytral næringspolitikk.

Det er lettvint å rope på en nøytral næringspolitikk som utelukkende legger til rette for alle på like fot

Det er rart at mens næringspolitikken aldri har vært nøytral, vil Storsletten og hans likesinnede nå at det grønne skiftet skal løses uten å prioritere innsats, avlaste risiko eller stille krav gjennom offentlige innkjøp.

Jeg forstår godt logikken, og det var en tid alle var enige om at det burde være slik. I en periode omkring 1990-tallet trodde mange av oss at dersom vi bare fant riktig nivå på avgiftene, da ville klimakrisen løse seg. Vi skulle omsette klimakvoter i et internasjonalt marked, og velge de klimatiltakene som kostet minst per redusert tonn CO2. Blant de billigste tiltakene i Klimakur fra 2010 var for eksempel innblanding av biodiesel i forbrenningsmotorer. Nå skjønner de fleste at det er et lite transformerende klimatiltak, fordi marginale forbedringer av dieselmotor ikke på langt nær vil få utslippene nok ned. Derfor har regjeringen nå i stedet bestemt at nye biler, lette varebiler og by-busser skal være utslippsfrie i 2025.

Problemet med avgifts-kuren, er at det går for sakte

Problemet med avgifts-kuren, som jeg sammen med flere kolleger påpekte i 2010 , er at det går for sakte. Så lenge klimaavtalene er så svake, blir ikke kvoteprisen høy nok til å reflektere den reelle kostnaden for fellesskapet og framtidige generasjoner. Fordi det grønne skiftet skal tvinge oss ut av forretningsmodeller og stier vi sitter godt etablert i, vil ofte omlegging på kort sikt være mye dyrere enn at enkeltaktører kan bære risikoen for alene. Før skalaeffektene er på plass, vil det ikke lønne seg å benytte renere teknologier.

Alt dette har også Teknologirådet påpekt i rapporten Luksusfellen, som ble overlevert til Stortinget i 2015. Det billigste er ofte å fortsette som før, og på marginen kan vi alltids gjøre det én dag til. Det er risikabelt å legge om til nye energikilder, innsatsfaktorer eller forretningsmodeller.  Derfor vil ingen gjøre det alene.

Selvfølgelig skal staten styre kapitalismen. Det er staten som har skapt markedet, gjennom å beskytte eiendomsretten og sikre rettferdig konkurranse. Staten skal også sørge for at eksternaliteter som markedet selv ikke verdsetter, som klimagassutslipp, får en pris. Det er fellesskapet, gjennom staten, som bestemmer hvilken retning vi skal ta samfunnet vårt. Svært mange av løsningene kan markedet levere.

Selvfølgelig skal staten styre kapitalismen. Det er staten som har skapt markedet, gjennom å beskytte eiendomsretten og sikre rettferdig konkurranse.

På ett punkt er jeg helt på linje med Storsletten. Det er når han skriver at «Skattesystemet kan fungere som en annen premissleverandør. I dag betaler man langt mer i skatt på utbytte fra aksjeinvesteringer enn man betaler på rente- og eiendomsinntekter.» Helt sant. Derfor ville en nasjonal eiendomsskatt antakelig være en god ide. Det ville være fint om Civita kunne overbevise partiene på høyresiden om dette, men jeg har mine tvil om muligheten for susksess.

Storsletten synes at de nye næringspolitiske tiltakene som de rødgrønne nå tar til orde for, lukter gammelt. Vel, Storslettens klær er kanskje luktfrie, men 1990-tallet er på tråden på fasttelefonen og vil gjerne ha dem tilbake.