Trellevik, Listhaug og Gharahkhani forsøpler flyktningdebatten

EU-parlamentet, hjelpeorganisasjoner og minst 50.000 engasjerte nordmenn har de siste ukene krevet øyeblikkelig evakuering av enslige mindreårige flyktninger fra den overfylte Morialeiren på Lesvos. Tirsdag kveld inviterte Fredrik Solvang norske politikere til debatt på NRK om Norge burde bidra ved å hente ut noen av barna.

Det er en menneskerett å søke asyl.

Det er på tide at denne saken får mer oppmerksomhet av norske politikere, som med få unntak har glemt at vårt politiske og moralske ansvar for mennesker i nød strekker seg lengre enn landegrensene. Dessverre var debatten preget av uredelige argumenter og hersketeknikker fra Høyres Ove Trellevik, Frps Sylvi Listhaug og Aps Masud Gharahkhani.

Jeg vil her gi noen eksempler:

Falske dikotomier

Gharahkhani argumenterte flere ganger for at Norge, i stedet for å hente ut barn fra Morialeiren, heller bør ta imot flere kvoteflyktninger.

Jeg er også tilhenger av at Norge og andre europeiske land skal øke andelen kvoteflyktninger vi tar imot, og at dette er den mest bærekraftige løsningen. Men det betyr ikke at vi ikke samtidig kan forsvare asylinstituttet. Det er en menneskerett å søke asyl. Det bør Norge anerkjenne, og bidra til at skal kunne realiseres, uavhengig av hvor mange kvoteflyktninger vi forplikter oss til å ta imot.

Som Kjell Magne Bondevik nevnte i NRK-debatten har Frp dessuten alltid gått inn for å kutte i bistandsbudsjettet, så Listhaug har ekstremt lite troverdighet når hun sier dette.

I tillegg er situasjonen for flyktningene på de greske øyene nå så akutt at det kreves umiddelbare tiltak. Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig.

Et annet eksempel er Listhaug som i debatten karakteriserte det å hjelpe noen barn fra Moria som «symbolpolitikk», mens hun argumenterte for at Norge heller burde prioritere å gi mer penger til bistand og nødhjelp, slik at vi dermed kan hjelpe flere. Igjen er det ikke slik at man må velge mellom det ene eller det andre.

Som Kjell Magne Bondevik nevnte i NRK-debatten har Frp dessuten alltid gått inn for å kutte i bistandsbudsjettet, så Listhaug har ekstremt lite troverdighet når hun sier dette.

Whataboutism

Listhaug og Gharahkhani sa flere ganger at det finnes flyktninger som har det verre, eller minst like ille, i andre flyktningleirer andre steder i verden, inkludert Libanon og Afrika.

Dette er en typisk whataboutism-påstand, altså en diskusjonsteknikk som ifølge Wikipedia «har som hensikt å diskreditere en motstanders påstand ved å rette en anklage tilbake om hykleri, uten direkte å motbevise eller avkrefte deres argument.»

Dette er dessverre ikke nytt fra Arbeiderpartiets side.

Det vil alltid være mennesker som har det like ille eller enda litt verre andre steder i verden. Men dette er ikke et argument for å avslå å hjelpe flyktninger i Moria som nå er i akutt nød. Det er heller ikke et argument for å avslå bønner fra Hellas om hjelp til å avlaste asylsystemet deres i lys av verdier som europeisk solidaritet.

Mistenkeliggjøring av asylsøkere i Hellas

Dette punktet er relatert til de to forrige. Fordi når Gharahkhani argumenterer for at Norge bør heller ta imot kvoteflyktninger fordi de er mer sårbare, eller sier at flyktningene i Bekaadalen i Libanon har det mye verre enn flyktningene i Moria, bidrar han samtidig til mistenkeliggjøring av asylsøkere på europeisk jord.

Det bør også nevnes at mange av flyktningene i Morialeiren faktisk er ekstremt sårbare.

Dette er dessverre ikke nytt fra Arbeiderpartiets side. Selv om Arbeiderpartiet ikke bruker samme retorikk som Listhaug og Frp (som for eksempel konsekvent omtaler asylsøkere som ‘økonomiske migranter’ eller ‘lykkejegere’) går han feilaktig ut ifra at majoriteten av asylsøkerne i Moria ikke har beskyttelsesgrunnlag. Dette stemmer dårlig med tallene fra asylsøknadene i Hellas, og er uansett ikke opp til Gharahkhani å spå eller bedømme.

Det bør også nevnes at mange av flyktningene i Morialeiren faktisk er ekstremt sårbare, delvis på grunn av det de har flyktet fra eller opplevd underveis på flukten, men også på grunn av den ekstremt prekære situasjonen de nå befinner seg i, i det som ofte omtales om «helvete på jord» og «en av de verste flyktningleirene i verden»

Fornuft mot følelser

Trellevik startet debatten med å si at “vi kan ikke bare ha varme hjerter, vi må også ha et kaldt hode”.

Denne hersketeknikken brukes jevnlig av politikere på høyresiden for å diskreditere politiske argumenter for en mer liberal eller human asyl- og innvandringspolitikk, og går ut på å fremstille seg selv eller sitt parti som voktere av fornuften i møte med de følelsesstyrte og irrasjonelle aktivistene.

Uavhengig om man er enige i dette eller ikke, bør vi alle stille oss kritiske til at politikerne våre forsøpler debatten med uredelige argumenter og hersketeknikker.

Fremstillingen er ofte effektiv, men bygger på et svakt fundament:

• For det første handler ikke en human asylpolitikk bare om å følge hjertet. De som kjemper for en mer human asylpolitikk kjemper som regel også for at Norge skal følge sine folkerettslige forpliktelser, for europeisk solidaritet og for langsiktig stabilitet og trygghet i regionen. Dermed handler det også om Norges egeninteresser. Som norske politikere jevnlig understreker, har Norge som et lite land faktisk særskilt interesse av en europeisk og internasjonal regelbasert orden. Dagens flyktningpolitikk er likevel med på å undergrave denne.
• For det andre er fornuft/følelser-skillet ekstremt utdatert. Både filosofer og hjerneforskere har bevist at skillet kollapser når vi gjør beslutninger.
• For det tredje, og kanskje aller viktigst, er det ikke nødvendigvis slik at vi alltid bør bestrebe oss på å sette følelsene våre til side når vi diskuterer politikk. Tvert imot spiller følelser – og spesielt positive følelser – en svært viktig rolle i politikk. For hva slags samfunn ville Norge vært dersom vi ikke lot oss inspirere og påvirke av håp og empati?

Spørsmål om hvordan vi skal hjelpe mennesker på flukt, og hvem vi skal prioritere, er som regel moralsk og politisk komplisert. I dette tilfellet mener jeg, og svært mange andre, at spørsmålet om Norge skal bidra til en evakuering av de enslige barna i Morialeiren, egentlig er ganske enkelt.

Uavhengig om man er enige i dette eller ikke, bør vi alle stille oss kritiske til at politikerne våre forsøpler debatten med uredelige argumenter og hersketeknikker.