Når bittelitt sannhet = løgn

Når regjeringen skal lansere nye saker hender det de viser fram så små fliker av sannheten at det i verste fall ligner mer på løgn. Norske medier spiller med.

For litt siden presenterte regjeringen en ny stortingsmelding. Den har, som slike meldinger flest fått et riktig fint navn: «Stortingsmelding om fordeling og sosial bærekraft.» Lanseringen var en ualminnelig velregissert affære. Dagen før den kom, fikk utvalgte norske medier det som på fagspråket heter «forhåndssaker». Budskapet var krystallklart: Norge er verdens likeste land. Regjeringens velferdspolitikk gir lav ulikhet. Og sist, men ikke minst, at den viktigste årsaken til økende forskjeller er innvandring.

Problemet var at ingen, ikke journalistene som skrev sakene og ikke opposisjonspartiene som måtte svare på påstandene, hadde fått se den nye stortingsmeldingen. Og det finansministeren og statsministeren sa til det norske folk, var feil.

Hovedårsaken til at forskjellene øker i Norge, er at de rikeste på toppen får en stadig større del av verdiskapningen i dette landet.

Hovedårsaken til at forskjellene øker i Norge, er at de rikeste på toppen får en stadig større del av verdiskapningen i dette landet. Dette presiserte en av de fremste forskerne på feltet, Rolf Aaberge, i debatten som fulgte. De velstående sitter igjen med en stadig større del av kaka, både når det gjelder inntekt og formue. Faktisk eier de 10 prosent rikeste i hvert fall 50 prosent av all formue i Norge. Sannsynligvis mer, ettersom vi vet at store verdier blant annet er gjemt unna i skatteparadiser. At dette er den viktigste årsaken til at forskjellene blir større i landet vårt, glemte regjeringen beleilig nok å nevne i døgnet før lanseringen.

Det stemmer også – ikke overraskende – at innvandring er en viktig årsak til økt ulikhet. Når folk kommer til et rikt land med lite eller ingenting, så blir jo forskjellene større – i hvert fall for en periode. Men det er altså ikke den viktigste årsaken, slik finansministeren sa. Igjen og igjen.

Det er noe med måten vi organiserer fordeling på i samfunnet vårt, som forsterker denne farlige, dårlig trenden.

I VG fikk Siv Jensen likevel slå fast at «Venstresiden går rundt grøten. Men vi må tørre å snakke om hovedårsaken til økt barnefattigdom og ulikhet. Det er innvandring.». Budskapet ble gjentatt flere ganger, blant annet på politisk kvarter i NRK P1 samme morgen.

Aftenposten hadde blitt med både Erna Solberg, Trine Skei Grande, Siv Jensen og Kjell Ingolf Ropstad på besøk i en privat barnehage i Oslo. Det var så mange politikere at det nesten ikke var plass til barna på bildene. Det var åpenbart en for god mulighet til å la den gå fra seg for en av Norges største aviser.

«Vår måte å løse velferd på gir lav ulikhet», sa statsminister Erna Solberg, dagen før hun skulle lansere en stortingsmelding som viser at ulikheten i Norge vokser dramatisk. Som viser at barnefattigdommen i verdens rikeste land vokser dramatisk. Og selv om det stemmer at størstedelen av økningen i barnefattigdom finnes blant innvandrerbarn, øker det også blant norskfødte barn. Så dette er ikke et problem som bare skyldes innvandring. Det er noe med måten vi organiserer fordeling på i samfunnet vårt, som forsterker denne farlige, dårlig trenden.

Men igjen hadde ikke journalistene som skrev sakene fått lese rapporten, og var dermed i en dårlig posisjon til å korrigere bildet som regjeringen ønsket å få ut. Journalisten hadde riktignok, slik man skal, tatt en telefon til opposisjonen. Som jo sa at dette neppe stemte. Men ettersom de ikke hadde sett stortingsmeldingen, var det ikke så lett å peke på akkurat hva som var feil.

Fredag, selve lanseringsdagen for den nye meldingen, var det som kan krype og gå av norske kommentatorer invitert på frokost til Finansdepartementet. Der skulle Siv Jensen fortelle om ulikhetsmeldingen. Stortingsmeldingen fikk de oppmøtte imidlertid ikke, til de flestes store overraskelse. Og til tross for at det hadde vært helt uproblematisk å gi den ut, med beskjed om at det var sperrefrist til etter statsråd klokka 11.00 (norske medier er godt vant med slike sperrefrister).

Det ikke gikk så bra for finansministeren på kommentatorfrokosten. Ulikhet og økende forskjeller i Norge er et sentralt politisk tema, og noe mange av kommentatorene har jobbet mye med. Så de har god oversikt. Derfor kom det mange spørsmål om hvorvidt det egentlig var slik at innvandring var hovedårsaken til at forskjellene øker i Norge. De spørsmålene ville ikke Siv Jensen svare på. Hun ville snakke om problemene med innvandring, og at venstresiden bare var opptatt av skatt. Nå lot ikke kommentatorene seg forføre, men det var ikke fordi Jensen ikke forsøkte.

Norske medier burde aldri tilby seg å være mikrofonstativer for halvsannheter fra politiske myndigheter, uten å kunne sjekke om det de faktisk skriver, stemmer.

Når alle fikk lese meldingen, kom fakta fram. Hovedårsaken til økende ulikhet i Norge, skyldes at de rikeste får stadig mer av det vi skaper. Problemet er jo at da hadde regjeringen en god stund fått måke ut sitt budskap til alle som følger med på norske medier.

Politikere snakker ofte om tillit på inn- og utpust, men nettopp slike metoder som dette, undergraver tilliten. Til politikerne. Til media. Til samfunnsdebatten og fellesskapet. Det undergraver muligheten til å føre skikkelig offentlig debatt om viktige politiske spørsmål. Det er ikke bare Solbergs regjering som har gjort varianter av denne øvelsen, men det gjør det ikke noe bedre at andre har gjort samme feil før. Vi lever i en tid der selve demokratiet vårt er under press. Erna Solberg og hennes ministre må velge ut så små biter av sannheten at det som kommer fram ligner mistenkelig på løgn.

Norske medier burde aldri tilby seg å være mikrofonstativer for halvsannheter fra politiske myndigheter, uten å kunne sjekke om det de faktisk skriver, stemmer. Alle som har jobbet i media, skjønner at det er fristende å være først med det siste. Men det holder ikke når du må ofre sannheten på veien. Mediene jobber for leserne, ikke for kildene. Vi vet at tilliten til norske medier faller. Det er det ulike grunner til, men slike saker som dette har ikke toppene i Aftenposten og VG råd til på sikt, og ikke mediebransjen som helhet heller.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Dagsavisen.