Rettferdig skatt på arv

Torsdag stemmer Stortinget over SVs forslag om å gjeninnføre arveavgiften.

Bakgrunnen for forslaget er selvsagt at forskjellene øker. Heldigvis er Norge fortsatt et av verdens likeste land når det gjelder fordeling av inntekt. Bildet er imidlertid helt annerledes når vi ser på formue. Her er ulikhetene på høyde med Storbritannia, og de øker.

En fersk studie fra SSB viser at den rikeste prosenten i Norge i dag eier en fjerdedel av all formue. Det betyr at resten – 99 prosent av oss – deler på de resterende tre fjerdedelene. Studien viser også at familiene med de største formuene har økt sin andel av totalformuen i samfunnet de siste årene.

Å arve seg til en bedre posisjon i livet enn andre er imidlertid noe helt annet.

Et kjapt blikk på Kapitals liste over landets rikeste viser at de fleste av landets rikeste ikke startet med reke- eller jordbærsalg, men med å arve. Som sosiolog Marianne Nordli Hansen (2014) viser, er arv dessuten blitt viktigere: Mens 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet, var denne andelen i 2010 økt til 42 prosent.

Det finnes mange forskjellige oppfatninger om hva likhet er – og hva som er rettferdig. Mange vil være enige i at en viss grad av økonomiske forskjeller er akseptabelt, så lenge de skyldes forhold som er innenfor ens egen kontroll:

Dersom man for eksempel velger å jobbe deltid for å ha mer fritid, er det vanskelig å si at forskjellen i inntekt til andre som jobber fulltid er urettferdig. Om man ser at hardt arbeid lønner seg og faktisk fører fram, vil det dessuten motivere til ekstra innsats og således kunne spille en positiv rolle for samfunnet som helhet.

Å arve seg til en bedre posisjon i livet enn andre, er imidlertid noe helt annet. Hvem som er så heldige er helt vilkårlig, og påvirkes av faktorer helt utenfor noens kontroll. Den enkeltes innsats har lite eller ingenting med saken å gjøre. Man velger ikke sine egne foreldre. Det er derfor noe grunnleggende urettferdig ved å arve seg til privilegier.

Som Atkinson og Piketty (2007) påpeker, fører økningen i inntekts- og formuesandelene til en mindre gruppe i samfunnet dessuten til økt global innflytelse og mer konsentrasjon av makt over ressurser og personer. Den makten kan også bli politisk og undergrave demokratiske idealer. «Stemmer teller, ressurser avgjør», som Stein Rokkan sa det. Makten kan igjen gi mer velstand til de rikeste – noe som kan gjøre at de vokser i både antall og størrelse på rikdom. Eller som ordtaket sier: «Those who get the gold get to rule, those who get to rule get the gold».

Skal vi opprettholde tilliten til skattesystemet også i framtida må vi sørge for at det fortsatt er et reelt spleiselag.

Vi vil selvsagt aldri komme dit at alle blir født med nøyaktig likt utgangpunkt. Men vi bør gjøre det vi kan for å sørge for at mulighetene våre blir så like som mulig og for at makt ikke konsentreres på få hender. Derfor er en arveavgift en svært god idé.

 

En arveavgift kan for det første bidra til å sørge for at forskjeller ikke forsterkes gjennom generasjoner og at formuer samles på få hender.  OECD er blant dem som deler Piketty og Atkinsons bekymring for makt og privilegier overføres til yngre generasjoner, og anbefaler at skatt på eiendom og arv økes.

For det andre vil skatt på arv bidra til å bevare et avgjørende prinsipp ved det norske skattesystemet siden slutten av 1800-tallet: at vi bidrar etter evne. Over tid har vi sett et skifte i skatt fra kapital over til arbeid. Skal vi opprettholde tilliten til skattesystemet også i framtida må vi sørge for at det fortsatt er et reelt spleiselag.

Arveavgiften slik den var utformet da den ble fjernet var ikke perfekt.

For det tredje er arveavgiften en effektiv skatt. Staten trenger skatteinntekter, og da gjelder det å velge de skattene som påvirker økonomien i minst mulig grad. Arveavgiften har få vridningseffekter og bidrar også til å spre skatt på flere grunnlag. I 2013 uttalte 18 av Norges 20 ledende økonomer seg kritiske til regjeringens avskaffelse av arveavgiften.

En viktig grunn var nettopp effektivitetshensyn. Både internasjonale og nasjonale råd har pekt på at vi bør skatte inntekt mindre, og heller øke skattene på personlig eiendom (arv, formue og fast eiendom). Likevel utgjør det norske skattetrykket på disse områdene bare halvparten av gjennomsnittet i OECD.

For det fjerde retter en arveavgift opp i noe av dagens skjevhet der vi skattlegger hardt arbeid langt mer enn flaks. At man ikke skal betale skatt om man arver ti millioner fra familien, mens man betaler skatt når man jobber hardt er stikk i strid med arbeidslinja og prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe.

Sist men ikke minst, vil en arveavgift bidra til å sørge for et mål det er tverrpolitisk enighet om i Norge: at vi skal ha like muligheter. Det er et grunnleggende liberalt perspektiv som også høyresiden bør være opptatt av.

Arveavgiften slik den var utformet da den ble fjernet, var ikke perfekt. Men løsningen på et problem trenger ikke være å fjerne det og dermed kaste babyen ut med badevannet – den bør være å fikse det.

Et annet regjeringsalternativ til venstre for dagens må kunne føre enn mer omfordelende politikk.

De fleste land vi sammenligner oss med har skatt på arv. Det finnes løsninger for den som vil. For eksempel kan man ta en kikk på de mange forslagene til forbedringer foreslått av Arveavgiftsutvalget, ledet av Frederik Zimmer (2000).

En ny arveavgift må balansere behovet for omfordeling og rettferdighet mot behovet for en effektiv skatt der unntakene og smutthullene ikke blir så mange at insentivene for å omgå den blir like mange.

Det er et tegn på at ansvarlighet at SV sparker i gang denne diskusjonen. Dessverre vet vi hva utfallet blir. Regjeringen er så mot arveavgiften at de har et eget punkt i den nye Granavolden-plattformen om at de skal opprettholde fjerningen av den.

At tidligere regjeringskamerater Sp og Ap ikke støtter forslaget, er imidlertid mer overraskende. Det er også skuffende.

Et annet regjeringsalternativ til venstre for dagens må kunne føre enn mer omfordelende politikk. Det norske samfunnet er et tydelig bevis på at målet om å sikre alle like muligheter og utjevning ikke har stått i veien for verken vekst eller produktivitet.

Mener man alvor med ønsket om å utjevne forskjeller, må man også være villig til å støtte de grepene som skal til.