Når despoter forener kreftene, må arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen gjøre det samme

I en verden preget av krig, klimakrise og voksende ulikhet, er det de samme kreftene som forsøker å kneble både fagbevegelsen og miljøkampen. Kampen mot autoritære krefter og for solidaritet, fred og demokrati må føres i fellesskap – på tvers av bevegelser, generasjoner og landegrenser.

Dette århundrets solidaritetskamp krever mer av oss.

Konfliktnivået og polariseringen i verden øker, stadig flere demokratier angripes, Gaza og Ukraina bombes sønder og sammen, mens klima- og naturkrisen eskalerer verden over.

Dette århundrets rettferdighetskamp handler om å stå opp for demokratiet og en rettferdig fordeling av ressurser innenfor naturens tåleevne. Det handler om å sikre en ressursutnyttelse som ikke kveler livsgrunnlaget, for oss selv, for våre barn og alt annet liv på kloden.

Disse utfordringene griper inn i hverandre, og det er de samme søkkrike selskapene og statslederne som kjemper for at både arbeider- og miljøbevegelsen mislykkes. Aldri i vår levetid har det vært viktigere å slutte felles front og mobilisere bredt mot autoritære krefter.

Skal vi lykkes i å bremse global oppvarming og redde natur, er vi avhengig av arbeiderbevegelsens solidariske kraft.

Gjennom bred organisering har arbeiderbevegelsen sikret rettigheter som kommer alle norske arbeidstakere og innbyggere til gode. Kampen for åtte timers arbeidsdag, foreldrepermisjon og sykelønn, krevde solidaritet som gikk langt utover det enkelte fellesskapet på en arbeidsplass.

Solidariteten måstrekke seg på tvers av arbeidsoppgaver, stillingsprosenter, aldersgrupper, kjønn og funksjonsnivå. Solidariteten måtte reise over by og land, mellom mennesker med ulik bakgrunn og forskjellige verdier. Slik flytter solidariteten makt fra de rikeste til folk flest. Arbeiderbevegelsen har kunnskapen og erfaringen fra slikt organiseringsarbeid i ryggmargen, og miljøbevegelsen har fortsatt mye å lære.

Dette århundrets solidaritetskamp krever mer av oss. Klimaendringene og naturødeleggelsene truer unike arter, mat- og vannforsyning, tvinger folk på flukt og øker konfliktnivået. Vi i De Grønne sier at solidariteten alltid må strekke seg på tvers av generasjoner, arter og kontinenter. Vi kjemper for den nødvendige omstillingen for å gjøre noe med klima- og miljøproblemene og det enorme gapet mellom fattige og rike. Arbeidere og arbeidsplasser over hele kloden er helt avhengig av selve ressursgrunnlaget.

Samtidig vet vi at sammenhengen også går motsatt vei: Skal vi lykkes i å bremse global oppvarming og redde natur, er vi avhengig av arbeiderbevegelsens solidariske kraft.

Den minner også om kraften som ligger i fellesskap og organisering.

Under årets 1. mai, går vi også i tog mot de kreftene som angriper den solidariteten som både miljø- og fagbevegelsen er bygget på.

Et grelt eksempel er den nylige dommen mot Greenpeace i USA. De ble i mars dømt til å betale svimlende 7 milliarder kroner i erstatning, til oljeselskapet Energy Transfer. Selskapet er ledet av en av Donald Trumps viktigste støttespillere. Greenpeace er anklaget for å ha organisert protestene mot utbyggingen av en oljerørledning i North Dakota.

Solidariteten organisasjonen har utøvd med urbefolkning og aktivister, møtes av massive motangrep fra fossilmakten. Søksmålet har som direkte formål å ødelegge sivilsamfunnets mulighet til å protestere fredelig. Om Greenpeace ikke vinner fram med ankesaken, kan det bety slutten for organisasjonen i USA. Et slikt angrep på miljøbevegelsens bruk av ytrings- og organisasjonsfrihet, utgjør en trussel mot sivilsamfunn, fagbevegelse og miljøbevegelse over hele verden.

Rettssaken mot Greenpeace er ikke bare en påminnelse om hvilke trusler demokratiet står overfor i dag. Den minner også om kraften som ligger i fellesskap og organisering. Rettssaken er en påminnelse om at kreftene som tjener penger på utnyttelse av arbeidstakere og ødeleggelse av livsgrunnlaget, frykter protester og fellesskapets solidaritet.

Skal vi skape varig velferd og gode liv for alle, må solidariteten favne bredere.

Når vi går i tog på arbeidernes internasjonale kampdag i 2025, er det i solidaritet med aktivister, organisasjoner og mennesker som blir angrepet av statsledere og selskaper. Vi markerer dagen i solidaritet med arbeidstakere som tvinges til taushet og nektes organisering. Det er de samme kreftene som truer Greenpeace, som også truer arbeidsfolk, studenter, trygdede, syke, pensjonister og ulike minoriteter.

For i en tid hvor både uroen, utslippene og ulikhetene i verden øker, trenger vi – mer enn noensinne – å stå samla: Skulder til skulder, for fred, demokrati, frihet og solidaritet. For en rettferdig fordeling av ressursene  innenfor naturens tålegrenser. For vår felles framtid.

Når Trump, Putin og Nethanyahu forener kreftene må vi slå tilbake – i felles front. Det må gjelde enten vi står samlet på Youngstorget som i dag, eller når vi samles i Kampen kirke for å løfte menneskeverdet.

Skal vi skape varig velferd og gode liv for alle, må solidariteten favne bredere –  og inkludere hele mangfoldet av mennesker, fjernt og nært, generasjonene som kommer etter oss, dyr og natur.

Dette klarer vi bare dersom arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen står sammen. Så la oss forene kreftene.

Til kamp på arbeidernes internasjonale solidaritetsdag!