Når hets blir en del av politikken, taper demokratiet

Jeg er en kvinne med bakgrunn fra Libanon og er politisk engasjert i Arbeiderpartiet. I mange år har jeg deltatt i samfunnsdebatten, jeg har engasjert meg i saker som negativ sosial kontroll, kvinners frihet og retten til å bestemme over eget liv. For meg handler samfunnsengasjement om å utfordre urett og bidra til endring. Men det å bruke stemmen sin offentlig, har også en pris.

Jeg har lenge visst hvordan det er å bli utsatt for hets. Jeg har lest nedsettende og truende kommentarer og kjent på hvordan det er når angrepene ikke lenger bare handler om politikken vi fører, men om oss som personer. Med tiden lærte jeg å børste av meg hetsen og truslene, inntil nylig.

Denne gangen var det noe som traff meg ekstra hardt.

På Instagram fikk jeg denne meldingen: «Slutt å snakk for nordmenn, din skitne ørkenapekatt. Du er ikke norsk og har ingenting du skulle sagt.»

Jeg har blitt utsatt for rasistisk hets mange ganger før. Men denne gangen var det noe som traff meg ekstra hardt. Jeg ble sammenlignet med et dyr, samtidig som noen forsøkte å frata meg tilhørigheten min og retten til å ytre meg i mitt eget land.

Jeg valgte å anmelde, og saken ble ikke henlagt, slik mange slike saker gjør. Den skal nå behandles i retten, noe jeg mener er viktig, slik at vi får en bedre definisjon av paragraf 185, «rasismeparagrafen», som forbyr diskriminerende eller hatefull ytringer.

Ord kan bidra til å normalisere forakt.

Ord er ikke bare ord. Ord kan faktisk føre til handling med store konsekvenser. Ord kan bidra til å normalisere forakt, frata mennesker en følelse av tilhørighet og få dem til å tie. Mange som opplever hets, er usikre på hvor grensen går, om de skal anmelde, om noen vil ta dem på alvor, og om det i det hele tatt nytter å si fra.

Nå har en ny rapport fra Tankesmien Agenda satt tall på en utvikling mange politikere kjenner på kroppen. Andelen språklige angrep i kommentarfeltene til norske politikere på Facebook har økt med rundt 60 prosent fra perioden rundt stortingsvalget i 2021 til perioden rundt valget i 2025.

Rapporten peker også på en tydelig forskjell mellom de største partiene. Arbeiderpartiet er det eneste av de tre største partiene der netthetsen har økt betydelig. Netthets rammer Ap-politikere betydelig oftere  enn politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet. Dette er alvorlig fordi dette handler om hvem som får delta i den offentlige samtalen, og hva vi som samfunn er i ferd med å venne oss til.

Politikere skal utfordres, beslutninger skal kritiseres.

 Når man velger å engasjere seg politisk, må man tåle motstand. Politikere skal utfordres, beslutninger skal kritiseres, og velgere skal kunne stille ubehagelige spørsmål. Det er en forutsetning for demokratiet. Men det er forskjell på å kritisere politikken og å gå til angrep på menneskene som fronter den.

Det er forskjell på å si at politikere tar feil, og å bruke personangrep, hatefulle ytringer eller trusler for å skremme oss til taushet.

Altfor ofte opplever jeg at disse grensene viskes ut. Som om det å være politiker betyr at man må tåle litt av hvert. Som om hets er en uunngåelig del av offentligheten.

Det er en farlig normalisering. Når vi begynner å betrakte hets som en del av arbeidsbeskrivelsen til folkevalgte, og når vi forventer at politikere skal lese grove personangrep, riste det av seg og gå videre uten at det får noen konsekvenser, risikerer vi å gjøre terskelen for politisk deltakelse høy. Dette er skadelig for demokratiet vårt.

Facebook-poster om innvandring og integrering er oftere forbundet med en særlig hard tone.

Tankesmien Agendas nye rapport, basert på over 3,5 millioner kommentarer fordelt på 36 000 Facebook-innlegg fra 76 politikere, viser at andelen av kommentarer med språklige angrep økte fra 1,5 prosent i perioden rundt stortingsvalget i 2021 til 2,4 prosent i perioden rundt stortingsvalget i 2025. Det høres kanskje lite ut. Men bak prosentene ligger titusenvis av angrep. Rapporten registrerer også en økning i antall angrep, fra rundt 28 000 til over 41 000, selv om det samlede antallet kommentarer, inkludert vennligsinnede, gikk ned.

Rapporten viser også at Facebook-poster om innvandring og integrering oftere er forbundet med en særlig hard tone, og at Arbeiderpartiets profiler blant de største partiene rammes spesielt ofte.

Da Fawzi Warsame ble innstilt som ny AUF-leder, ble han møtt med rasistiske og nedsettende kommentarer i sosiale medier. Også forgjengeren Gaute Skjervø har blitt utsatt for omfattende hets, inkludert grove volds- og drapstrusler.

Bak hver profil på sosiale medier, sitter det et menneske.

I den politiske debatten snakker vi ofte om politikere som om de først og fremst er sine roller: representanter, partifeller, statsråder eller motstandere. Vi diskuterer standpunktene deres, vurderer prestasjonene deres og stiller dem til ansvar for beslutningene de tar.

Slik skal det også være.

Men vi må huske at bak hver profil på sosiale medier, sitter det et menneske. Et menneske som skal gå hjem etter arbeidsdagen, være sammen med familien sin og leve et liv som ikke bare handler om politikk. Hetsen stopper ikke nødvendigvis når man lukker kommentarfeltet.

Med tiden har jeg altså lært å riste av meg kommentarer, og noen ganger også trusler, men likevel er det sånn at noen kommentarer setter seg fast, blir med videre, inn i hverdagen, inn i speilbildet og inn i det jeg ønsker å uttrykke neste gang.

Nettopp derfor anmeldte jeg kommentaren jeg fikk. Jeg opplevde at en grense var passert.

Vi trenger flere som sier tydelig fra når hets rammer.

Selvsagt skal ikke enhver ubehagelig kommentar bli en politisak, og selvsagt skal ytringsfriheten beskytte retten til å mene, kritisere og provosere, også når det er ubehagelig for dem som sitter med makt. Men ytringsfriheten kan ikke brukes som et argument for at vi skal trekke på skuldrene av alt som blir skrevet. Det må være mulig å diskutere hvor grensene går. Rasisme, hatefulle ytringer, hets og trusler skal ikke normaliseres og skal ikke bli den nye normalen.

Vi trenger flere som sier tydelig fra når hets rammer, også når den rammer politiske motstandere. Det må være mulig å være dypt uenig i en persons politikk og samtidig forsvare vedkommendes rett til å delta i debatten uten å bli truet eller trakassert.

Samtidig må plattformene som legger til rette for den offentlige samtalen, ta sitt ansvar. Sosiale medier er blitt en viktig arena for politisk debatt. Jeg savner tydeligere moderering, rapportering og oppfølging av alvorlige angrep. Kanskje er det på tide å kreve tydelige retningslinjer for moderering? Vi må også diskutere hvordan vi kan gjøre det enklere å varsle og anmelde, og sikre at de som rammes, får nok informasjon og støtte.

Samtidig må vi alle tenke gjennom hvordan vi selv bidrar. Hva deler vi videre? Hva ler vi av? Hva lar vi passere når det kommer fra noen vi ellers er enige med? Jeg er fullt klar over at det kan være ubehagelig å svare de som hetser – og at det enkleste er å scrolle videre. Men når grove angrep får stå uimotsagt, kan de bidra til å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabelt.

Vi risikerer  å miste viktige erfaringer og meninger.

Det er lett å tenke at hets mot politikere først og fremst er politikernes problem. At det følger med vervet, og at de som ikke tåler det, får finne noe annet å gjøre. Men med denne tankegangen, overser vi hva som står på spill.

Hvis mennesker lar være å stille til valg fordi de ikke ønsker å utsette seg selv eller familien for hets og hatefulle ytringer, mister demokratiet stemmer. Hvis folk slutter å ytre seg fordi kostnaden blir for høy, blir den offentlige samtalen fattigere. Og hvis bare de som tåler mest, orker å bli værende i politikken, risikerer vi å miste viktige erfaringer og meninger.

Det bør bekymre oss alle, uavhengig av politisk ståsted.

Blant anmeldte saker innen hatkriminalitet er hatefulle ytringer det som oftest blir anmeldt til politiet. Nesten 4 av 10 anmeldelser innen hatkriminalitet i fjor gjaldt hatefulle ytringer.  61 prosent av de registrerte anmeldelsene for hatkriminalitet i 2025 var knyttet til hudfarge eller etnisitet. Hatefulle ytringer spres både fysisk, i offentlige rom og i lukkede meldingstjenester.

Grensen mellom lovlige og ulovlige ytringer kan være vanskelig å trekke.

Personlig har jeg valgt å anmelde fordi jeg ønsker å bidra til at terskelen for å si fra blir lavere. Jeg mener det er viktig at straffelovens paragraf 185, som setter grenser for hatefulle ytringer rettet mot mennesker på grunn av blant annet hudfarge, etnisk opprinnelse eller religion, blir forstått og praktisert på en tydelig måte. Grensen mellom lovlige og ulovlige ytringer kan være vanskelig å trekke, og vurderingen må gjøres konkret i hver enkelt sak. Derfor trenger vi at flere saker etterforskes, og, der det er grunnlag for det, prøves for domstolene.

Men ansvaret for å endre utviklingen kan ikke ligge hos dem som rammes av hatefulle ytringer. Ansvaret må ligge hos oss som samfunn, hos partiene, hos myndighetene og hos selskapene som eier de digitale arenaene der stadig mer av politikken foregår. Ikke minst ligger ansvaret hos borgerne – hos deg og meg.