Når hjelpen blir vold: Familier som faller utenfor normalen

Vi liker å tro at velferdsstaten er et sikkerhetsnett. At den beskytter de som trenger det mest. Likefullt, for mange familier som lever med barn som faller utenfor «normalen», barn med funksjonsnedsettelser, oppleves systemet ikke som et vern, men som en motstander.

Foreldrene forteller om en evig kamp: søknader, møter, klager, nye instanser, stadig nye fagpersoner å forklare seg for. Det er en kamp som ikke bare handler om ressurser, men om verdighet.

Dette er ikke vold i tradisjonell forstand. Den etterlater ingen blåmerker. Likevel er den dypt skadelig.

Den stillferdige volden finnes i måten vi møter, vurderer og prioriterer.

Den britiske forskeren Dan Goodley beskriver dette som «the violence of disablism», den volden som oppstår når mennesker med funksjonsnedsettelser og deres familier møtes med strukturer, holdninger og prosesser som undergraver deres menneskeverd.

I Danmark har Katrine Risbank-Jensen (2025) dokumentert hvordan familier møter denne volden i et system som kaller seg omsorgsfullt, men som i praksis skaper utmattelse, mistillit og følelsen av å stå alene.

Også i Norge finner vi de samme mekanismene. Den stillferdige volden finnes i måten vi møter, vurderer og prioriterer. Den kommer til uttrykk i tre former: psyko-emosjonell, systemisk og kulturell vold som hver for seg, og særlig i samspill, sliter ut familier og barn.

 

1. Psyko-emosjonell vold, når blikket sårer

Dette er volden som utøves med blikk, ord og holdninger. Den skjer når foreldre møtes med tvil snarere enn tillit. Når deres erfaringer blir mistenkeliggjort, eller når de må forklare det åpenbare om og om igjen.

Goodley kaller dette «barriers to being», hindringer for å få være den man er. Foreldre forteller at de ofte føler seg som «tiltalte» heller enn samarbeidspartnere.

Dette er en vold som ikke roper, men visker: «Du vet ikke best. Vi avgjør hva barnet ditt trenger.»

Den norske spesialpedagogen Karen Ingebjørg Draugsvoll (2025) viser i sin artikkel Barn som fell utanfor det som vert rekna som normalt hvordan fagfolk ofte møter barn og foreldre ut fra en ferdig forståelse av hva som er «normalt». Da ser man ikke barnet, men avviket.

Løgstrups etikk minner oss om at «vi alltid har noko av den andres liv i våre hender». Men i praksis møter mange familier et system som holder dem på armlengdes avstand. Dette er en vold som ikke roper, men visker: «Du vet ikke best. Vi avgjør hva barnet ditt trenger.»

 

2. Systemisk vold, når kampen for hjelp blir en livsform

Systemisk vold oppstår når strukturer og rutiner blir viktigere enn mennesker. Den skjer når familier må søke, klage, vente og dokumentere. Når systemet stiller krav som er umulige å oppfylle, og når hjelpen kommer først etter at foreldre har brent ut.

I Risbank-Jensens danske studie (2025) beskriver foreldre hvordan velferdsapparatet krever at de «beviser» barnets behov igjen og igjen. Den administrative prosessen blir en kamp som aldri tar slutt. Over tid skaper dette institusjonell mistillit, en følelse av at systemet verken forstår eller vil forstå.

Det er ikke funksjonshemmingen som tar mest krefter, sier de, det er systemet.

I Norge ser vi det samme mønsteret. Foreldre rapporterer om hjelpetjenester som ikke samarbeider, saksbehandlere som byttes ut, og systemer som ikke snakker sammen. Mange foreldre forteller at de må fungere som prosjektledere for egne barn, de koordinerer NAV, helsevesen og skole.

Det er ikke funksjonshemmingen som tar mest krefter, sier de, det er systemet. Den evige dansen med vindmøllene.

Dette er systemisk vold: når et velferdssystem ment for hjelp blir et hinder for nettopp hjelpen. Når kampen for rettigheter blir en livsform som utmatter hele familien.

 

3. Kulturell vold, når normaliteten blir våpen

Kulturell vold ligger dypere. Den sitter i samfunnets forestillinger om hva som er «normalt», «verdifullt» og «akseptabelt». Goodley og Runswick-Cole viser hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser ofte plasseres i kategorien «den andre», de som avviker fra det ideelle.

Når systemet er bygget rundt det «gjennomsnittlige barnet», blir alle som faller utenfor automatisk krevende.

Det som egentlig er barnets rett til deltakelse, blir til et budsjettproblem.

Draugsvoll skriver at det etiske problemet ligger i selve definisjonen av normalitet. For når vi bestemmer hva som er normalt, bestemmer vi også hvem som er unormal og dermed hvem som får plass, og hvem som faller utenfor.

Foreldre til funksjonshemmede barn forteller at de ofte hører uttrykk som «ressurskrevende familie» eller «dyr bruker». Det som egentlig er barnets rett til deltakelse, blir til et budsjettproblem.

Dette er kulturell vold: når økonomiske og kulturelle forestillinger gjør annerledeshet til et problem, og når systemet, kanskje ubevisst, forteller familiene at de tar for mye plass.

 

Når økonomien strammer, øker volden

Disse voldformene forsterkes i takt med kommunenes økonomiske krise.

KS (Kommunesektorens organisasjon) beskriver 2025 som et av de mest krevende økonomiske årene for norske kommuner på mange tiår. Kommunene rapporterer om underskudd, økte omsorgsbehov og manglende handlingsrom. Mange må kutte i forebygging og tjenester til sårbare grupper. Nå i høst skal de vedta budsjetter for 2026.

Jo trangere budsjetter, desto større blir risikoen for at barn og foreldre møtes med mistro, utmattelse og urett.

KS har advart om at den såkalte «yngrebølgen». Økningen i unge med store hjelpebehov legger sterkt press på budsjettene:

«Fem prosent av brukerne under 50 år står for nær 40 prosent av utgiftene i helse- og omsorgssektoren.»

I møte med slike tall blir språket om mennesker fort økonomisk. Når barn omtales som kostnadsdrivere, glir vi umerkelig over i en form for strukturell vold, der retten til hjelp må veies mot kommunens økonomiske tåleevne. Foreldre merker det i praksis: vedtak som avslås, tjenester som reduseres, og ansatte som sier «vi har ikke kapasitet».

Vi går krevende tider i møte.

Dermed øker risikoen for ytterligere voldsutøvelse i det stille – ikke fordi noen vil skade, men fordi systemet ikke lenger har rom til å beskytte.

Den økonomiske knappheten blir etisk farlig: Jo trangere budsjetter, desto større blir risikoen for at barn og foreldre møtes med mistro, utmattelse og urett. Vi går krevende tider i møte.

 

Et rettighetsparadoks

Samtidig står Stortinget nå foran et historisk vedtak: å inkorporere FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettighetsloven. Konvensjonen slår fast retten til selvbestemmelse, inkludering og likestilling for personer med funksjonsnedsettelse.

Men dette politiske løftet står i sterk kontrast til virkeligheten. Mens regjeringen lover styrket rettsvern, opplever familier at deres rettigheter svekkes i praksis. Mens Stortinget vedtar menneskerettigheter, reduserer kommunene støttetimer, kutter BPA-ordninger og prioriterer bort forebygging.

Foreldre blir utslitte, barna mister tiltro til samfunnet, og relasjonen mellom innbygger og stat svekkes.

Dette er et alvorlig paradoks: Norge er i ferd med å skrive menneskerettighetene inn i lovverket, samtidig som dokumentert, stillferdig vold skjer i velferdssystemet hver dag.

 

Når systemet blir utmattende, blir tillit et offer

Resultatet er forutsigbart: Foreldre blir utslitte, barna mister tiltro til samfunnet, og relasjonen mellom innbygger og stat svekkes. Tilliten, selve grunnmuren i den norske velferdsmodellen, er i ferd med å erodere for de familiene som trenger den mest.

Som en mor uttrykker:

«Jeg skulle ønske systemet brukte bare halvparten så mye energi på å hjelpe oss, som jeg bruker på å bevise at vi trenger hjelp.»

 

Å få til endring

For å bryte denne stillferdige volden må vi se den for det den er,  ikke enkelthendelser, men strukturelle mønstre.

Vi må forstå dette ut fra tre dimensjoner:

1. Etisk bevissthet: Profesjonelle må forstå hvordan makt og blikk kan skade. Hjelp må gis med åpenhet, ikke kategorisering.
2. Økonomisk realisme: Kommunene må få rammer som gjør reell inkludering mulig.
3. Rettighetsforpliktelse: Inkorporeringen av CRPD må følges opp med faktisk praksis, ikke symbolpolitikk.

For barna og familiene dette gjelder, står mye på spill. Ikke bare tjenester og timer, men selve troen på at systemet vil dem vel.

Vold kan skje med ord, med skjemaer og med budsjetter. Derfor må vi våge å si det: Når hjelpen skader, når systemet sliter ut, da er det ikke lenger hjelp. Da er det vold.

 

Referanser:

• Goodley, D. & Runswick-Cole, K. (2011). The Violence of Disablism. Sociology of Health & Illness, 33(4), 602-617.
• Risbank-Jensen, K. (2025). Constructing the Other: Disabled Families’ Encounters with Disablist Violence in the Danish Welfare System. Routledge, 197-216.
• Draugsvoll, K. I. (2025). Barn som fell utanfor det som vert rekna som normalt. Spesialpedagogikk, nr. 2, 10-16.
• KS (2025). Krevende økonomisk situasjon for kommunesektoren.
• Justis- og beredskapsdepartementet. (2025). Prop. 162 L (2024-2025) Endringer i menneskerettsloven mv. (inkorporering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne).