Når høyresida saler de hvite hestene

Forrige uke kom det frem at Bjørn Dæhlie pakker ned smørebua og flytter til Sveits. Det er vanskelig for meg å si noe om årsaken til dette, men at Dæhlie har vært så tydelig på hva han mener om formuesskatten, og at han for et par år siden gjennomførte en lignende flytting til Norges første kommunale skatteparadis, Bø i Vesterålen, er kanskje en indikasjon.

Det har reist nok en debatt om formuesskatten generelt, og om rettferdigheten i skattesystemet og hvordan vi finansierer vår felles velferd generelt.

Denne debatten har vakt et voldsomt engasjement – også blant noen av høyresidens sedvanlige våpendragere.

Alle iler de til i forsvar for milliardærer som tar debatten høyst personlig.

«Tenk at vi lever i et land», skriver Kristin Clemet, «der våre fremste ombud, statsråder og stortingsrepresentanter, syns de kan uttrykke så mye avsky og mistenkeliggjøring overfor en navngitt person, statsborger og medborger», og lenker til mitt leserinnlegg i Dagbladet.

Jeg vet ikke hvor Clemet finner uttrykk for «avsky» eller hvor jeg bedriver «mistenkeliggjøring» i den teksten, men det får stå for hennes regning.

Selv har jeg også tenkt litt på hva slags land vi lever i. Og det er altså et land der noen mennesker klarer å bli så rike at de ikke lenger har råd til å bo her. Men også et land der en saklig debatt om hvordan vi sikrer at alle bidrar til fellesskapet og at vi bevarer tilliten og oppslutningen til skattesystemet, avføder en slik respons fra Clemet og hennes åndsfrender.

«Med kjeft skal landet bygges», skriver tidligere Høyre-kronprins, nå E24-kommentator Torbjørn Røe Isaksen. «En polarisert debatt som havner i skyttergravene», sier Clemets kollega i Civita, Mathilde Fasting i Dagsnytt 18.

Og det er jo nærliggende å tro at dette er en klassisk forsøk på å vri debatten over i et spor som handler mer om retorikk og språk enn om politiske realiteter.

Alle iler de til i forsvar for milliardærer som tar debatten høyst personlig. Som Kjartan Aas, som hilser tilbake til Norge og sier at han føler seg truffet av kritikken, og at «de vil jo ikke ha meg der», eller mener sine meningsmotstandere har «babyhjerner». Eller laksemilliardær Gustav Witzøe, som gjorde formuesskatten til en valgkampsak i fjor høst, som snakker om at Norge skal «straffe» ham.

Det er fascinerende å se at det er dette som tenner flammen i det politiske engasjementet på høyresiden. Ikke de økende forskjellene mellom folk i Norge eller utryggheten mange føler på i arbeidslivet – nei, det er når milliardærenes samfunnsansvar står på agendaen.

Så fort debatten handler om hvordan også dem med de høyeste inntektene og formuene skal bidra til fellesskapet, sitter offerretorikken om «avsky» og «forakt» løst.

Det illustrerer jo også noe om samfunnssyn, og hvilke grupper som er verdige offentlighetens omsorg. Og det er jo nærliggende å tro at dette er en klassisk forsøk på å vri debatten over i et spor som handler mer om retorikk og språk enn om politiske realiteter.

Vår samfunnsmodell sørger for at vi alle både bidrar til, og drar nytte av fellesskapet.

Selv stilte jeg i fjor til valg på Stortinget fordi jeg vil gjøre vanlige folks liv bedre. Det er der mitt engasjement ligger. Men også fordi Arbeiderpartiet nettopp balanserer et rettferdig og omfordelende skattesystem med vissheten om at vi trenger privat næringsliv som skaper verdier og arbeidsplasser – og at det siste er avhengig av det første.

Vår samfunnsmodell sørger for at vi alle både bidrar til, og drar nytte av fellesskapet. Det er også en stor fordel for bedriftene, som får tilgang på høyt kompetent arbeidskraft, som har fått gratis utdanning ved gode utdanningsinstitusjoner og med et sosialt sikkerhetsnett som tar vare på folk når de trenger det. Men denne modellen er avhengig av at alle bidrar.

Å si det høyt er verken et uttrykk for avsky eller forakt, uavhengig av hva Kristin Clemet måtte mene.