Når mangfold blir enfold – en appell til prinsippfasthet

Ingrid Thunem & Elan Morgan  svarer meg i Agenda Magasin 3. juni.

Det er med stor forundring jeg observerer hvordan mine  ytringer blir feiltolket og misrepresentert. Hva i all verden skrev jeg i mitt innlegg som kan oppfattes som et angrep på Prideflagget?

La meg være tydelig: Jeg har aldri kritisert skeive eller regnbueflagget. Min intensjon har vært å rette søkelyset mot behovet for en prinsipiell debatt om hvordan vi som samfunn markerer støtte til ulike minoriteter.

Hvor er solidaritetskampen, oppslutningen, oppmerksomheten?

Regnbueflagget er i dag et sterkt symbol for skeives rettighetskamp, og det er både forståelig og fortjent. Men når politiske partier, skoler, byer og offentlige institusjoner heiser dette flagget med stor entusiasme, samtidig som de forholder seg tause til andre minoriteters kamp for synlighet, oppstår det et alvorlig skjevforhold.

Pride har lang fartstid og trengte noen år før den vokste seg stor i både antall og geografisk utbredelse med ressurssterke politikere, kjendiser og media som støttespillere. Stolthetsparaden, landets største mønstring av funksjonshemmede har vært arrangert siden 2008. Det er nå 17. året  paraden arrangeres og har enda ikke rukket å få tilnærmet lik oppmerksomhet i media eller oppslutning blant kjendiser og  politikere. Hvor er solidaritetskampen, oppslutningen, oppmerksomheten?

Det er på høy tid at vi tar en prinsipiell debatt om hvordan vi som samfunn markerer støtte til ulike minoriteter.

Det har vært en opphetet debatt om for eller imot heising av regnbueflagg på skoler, torg og utenfor rådhus. Motstandere til regnbueflagget på offentlige flaggstenger har nok hatt varierte motiver, men debatten har ikke handlet om flagg, debatten har handlet om regnbueflagget. Punktum. Hverken de som av forskjellig grunner har vært imot regnbueflagget på offentlige flaggstenger eller de mest ivrige flaggentusiaster – ofte representanter for venstresiden – har stilt spørsmålet om, eller reist debatt om flagg i skolegårder og på torg bør handle om alle minoriteters flagg, og oppmerksomhet om deres kamp for sine rettigheter.

Det er på høy tid at vi tar en prinsipiell debatt om hvordan vi som samfunn markerer støtte til ulike minoriteter. Synlighet og anerkjennelse bør ikke være forbeholdt én gruppe, mens andre blir ignorert. Vi må spørre oss selv: Hvilke signaler sender vi når vi later som om dette handler om bare en minoritets flagg, og hvilke grupper blir stående igjen i skyggen?

Jeg er helt enig i at det ikke skal være konkurranse mellom minoriteters rettigheter.

Det har vært noen ureflekterte røster i debatten som har forsvart regnbueflagget fordi det representerer det store mangfold i samfunnet. Det gjør det ikke. Å hevde at det representerer alle former for mangfold, er ikke bare skivebom, men en utvanning av de spesifikke kampene ulike grupper fører og hva disse kampene handler om. Og om andre minoriteter – som den største av dem alle, funksjonshemmede, kun skal være et alibi og ramses opp i forbifarten for legitimitetens skyld- da bærer det helt galt av sted. Det er underlig at Thunem og Morgan ikke evner å lese hva jeg faktisk skriver og ikke tar dette poenget.

Pride handler om skeives rettigheter – det er kjernen i bevegelsen. Det er like viktig å erkjenne at regnbueflagget aldri har vært – og er ikke et symbol for funksjonsmangfold, som at disability Pride ikke er skeives symbol. Klart det er positivt at Pride isper diskusjoner om funksjonshemmedes rettigheter som universell utforming i sine arrangement, men menneskerettsbrudd som tvang, vergemål og institusjonalisering vil aldri stå på agendaen.

Jeg er helt enig i at det ikke skal være konkurranse mellom minoriteters rettigheter, slik som Thunem og Morgan skriver. Det er jo akkurat det jeg mener. De ikke altfor historieløse vil huske at jeg var en av initiativtagerne til Menneskerettsalliansen i 2003. Intensjonen var at alle minoritetsgrupper var samlet i en allianse hvor hver især definerte sine kamper, men også kjempet sammen og stod styrket i fellesskapet. Dessverre måtte vi legge ned alliansen pga. manglende oppslutning.

Det som er kritikkverdig er at politikerne og institusjonene som heiser regnbueflagget, media og andre ikke løfter en finger for å synliggjøre mangfoldet av minoriteter som kjemper for sine rettigheter.

Videre skriver Thunem og Morgan at inkludering og fokus på mangfold hjelper oss alle. Det er jeg også enig i – i prinsippet,  men –  og dette er mitt kjernepunkt: det er ikke tilfelle at det er fokus på reelt mangfold i dag. Dette er ikke Pride sin feil, det er ikke regnbueflaggets feil, det er ikke skeive funkisers feil, eller skeive samers feil, eller skeive skogfinners feil.

Det som er kritikkverdig er at politikerne og institusjonene som heiser regnbueflagget, media og andre ikke løfter en finger for å synliggjøre mangfoldet av minoriteter som kjemper for sine rettigheter. Dette opprettholder den hierarkiske rangeringen av hvilke rettighetskamper som anses som viktige, og hvilke som kan overses.

Igjen, – dette handler ikke om å kritisere Pride, regnbueflagget eller skeive, men om å utfordre et samfunn som viser selektiv solidaritet. Alle minoriteter fortjener synlighet, anerkjennelse og støtte i sine rettighetskamper – enten man tilhører en, to eller flere marginaliserte grupper hvis rettigheter trues.

Vi som samfunn må stå sammen med alle som kjemper for likestilling og inkludering.